Hopp til hovedinnhold

Studentutveksling i Israel: Tro, språk og sosiale normer er de største utfordringene

ISRAEL: Sykepleierstudentene (f.v) Helene Melangen, Bård Tonnem, Marthe Ulriksen og Oddmund Varem Aardal, ved klippedomen i Jerusalem. (Foto: Privat )
Marthe Ulriksen (24) går tredje året ved VID vitenskapelige høgskole i Bergen. Dette semesteret er hun på utveksling i Israel. 

– Blandingen av kultur og religion er synlig i Israel. Jeg synes det er spennende å se dette i et sykepleieperspektiv, sier Ulriksen i en videosamtale med Sykepleien.

Akkurat nå er hun og fire andre norske sykepleierstudenter i praksis i Community, noe som tilsvarer et legekontor. Der får de være med på å ta blodprøver, sette injeksjoner og dra på hjemmebesøk. 

– I dag har vi vært på mange hjemmebesøk. Pasientene var for det meste russiske pasienter. De russiske som er i Israel, kan ikke så mye hebraisk, men veilederen vår er russisk og kunne snakke med dem. Kulturen i israel er kompleks, både språkmessig og kulturell, sier Ulriksen. 

Språkbarrieren hindrer studentene i å være selvstendige 

Den største utfordringen er språket, forteller Ulriksen. På legekontoret er det fire forskjellige språk man må forholde seg til. Veilederen må oversette om pasienten ikke kan engelsk. 

– Vi mister mye av selvstendigheten. Vi kan ikke lese pasientjournalen, fordi den er på hebraisk. Dermed kan vi ikke innhente de nødvendige helseopplysningene for å gi tilstrekkelig helsehjelp. Vi er veldig avhengige av veilederne våre for å kunne oversette, finne frem relevant pasienthistorie og ha generell pasientkontakt, sier hun. 

Forvirrende normer 

Den sammensatte kulturen gjør at hun har hatt problemer med å forstå de sosiale normene. Religionene og kulturen er mangfoldig, forklarer Ulriksen.

Hun har opplevd at pasientene på kontoret kan være uhøflige og frekke, og at de tenker først og fremst på seg selv og sine behov, heller enn andres.

– Pasientene raser inn døren mens man sitter med andre pasienter. Det hender at de forbanner sykepleierne om de ikke får hjelp med en gang. Det er en litt egosentrisk kultur, sier hun og legger til: 

– I Norge er dette helt omvendt, pasientene sitter i fred og ro uten innvendinger og venter på tur på legekontoret. I Israel er det ingen køkultur.

Møter på sine egne fordommer 

Utvekslingsstudentene har også fått oppleve hvordan religion preger sykepleierhverdagen. De har blant annet vært på foredrag om lovene tilknyttet helseforetak i Israel. 

Dette synes Ulriksen er utfordrende med tanke på holdningene hun har med seg hjemmefra. Hun har blant annet opplevd hvordan religion påvirker måten hun blir møtt på av pasientene. 

Blant sykepleierne og legene er det derimot andre holdninger, forteller Ulriksen. 

– Ifølge min erfaring er sykepleierne i Norge ofte litt redde for å ta kontakt med legene, og vil ikke mase. Her er det helt omvendt. Legene er avhengige av sykepleierne. De skjønner at det er sykepleierne som gjør arbeidet, sier hun. 

Blir flinkere på å møte kulturforskjeller 

– Er det noe andre store forskjeller fra Norge? 

– Hygiene! Da vi var på sykehuset i Jerusalem, så vi veldig mange jødiske kvinner som gikk med skjørt over uniformen. I tillegg går de ofte med ringer, neglelakk og lange øredobber. Da jeg gikk i førsteklasse, fikk vi høre at det er nulltoleranse for bruk av ringer i sykepleien. Man vil jo ikke ta med ringen hjem etterpå og krydre maten med stafylokokker.

– Hva har du lært? 

– Jeg vil ha en større fordel når det kommer til kulturell forståelse i pasientsituasjoner. Særlig siden Norge blir mer og mer flerkulturelt. Jeg har også fått en annen oppfatning av mennesker og pasienters mellommenneskelige og åndelige behov. Tidligere i praksisperioder har jeg ikke tenkt mye på dette, men jeg innser hvor viktig religion er for individet, og hvordan den påvirker dagliglivet. Jeg har derfor erfart og lært at dette ikke må bli tatt for gitt. Man må heller gå i møte med pasientens behov på dette området, sier Ulriksen. 

– Hvorfor bør sykepleierstudenter dra på utveksling? 

– Man blir selvstendig, og vokser både faglig og personlig. Det å være selvstendig er en stor del av sykepleierfaget. Det er derfor viktig med en slik erfaring slik at man kan mestre hverdagen som sykepleier, som innebærer mye ansvar og selvstendighet.

Utveksling: Sykepleierstudent fra California til Bergen

BRYGGEN: Julianna Rosik forteller at den norske kulturen har lært henne masse og utvidet kulturforståelsen hennes. ((Foto: Privat) )
Julianna Rosik (21) fra California er på utveksling i Bergen. Her er hun i praksis i hjemmesykepleien og på sykehjem.

– Det å være i Norge og se hvordan sykepleierne arbeider her, har lært meg veldig mye, forteller Rosik til Sykepleien. 

Sykepleierstudenten går det fjerde året på Azusa Pacific University i California og tar det sjuende semesteret i Norge. 

– Det er gøy å bli kjent med andre sykepleierstudenter, og sykepleierne og helsepersonellet på praksisplassen, skriver hun i en e-post. 

Første gang i hjemmesykepleien 

For Rosik har en av de største forskjellene vært knyttet til pasientrelasjoner. 

– Norske sykepleiere bruker mer tid på forholdet sitt til pasientene. Sykepleiere i USA ønsker å bli kjent med pasientene sine, men det er sjelden det faktisk skjer, skriver Rosik. 

I USA har sykepleierne som regel en lang liste med oppgaver de må fullføre innen en viss tid, forteller Rosik. Dermed rekker de ikke å skape samme type relasjon til pasientene som hun har sett så langt i Norge. 

En annen stor forskjell er bruken av hjemmesykepleien. I USA er ikke hjemmesykepleien en stor del av utdanningsløpet i sykepleierstudiet. Det er heller ikke et tilbud mange benytter, forteller Rosik. 

– Familiene foretrekker som regel at familiemedlemmene bor på sykehjem, slik at de kan bli tatt vare på døgnet rundt. Det gjør også at familiemedlemmet får tatt hånd om de sosiale behovene de har. 

Bruker kroppsspråk for å kommunisere 

Den største utfordringen har vært språket, skriver Rosik.

– Store deler av arbeidsdagen går ut på å kommunisere med pasienter. Når jeg ikke kan kommunisere, føles det som om jeg ikke får gitt den helhetlige omsorgen som trengs.

Selv om mange av pasientene kan engelsk, er det en del som ikke kan språket, opplyser Rosik. Videre forteller hun at språkbarrieren har lært henne viktigheten av å lese kroppsspråk. 

– Jeg må være enda mer oppmerksom på ansiktsuttrykk, lyder og bevegelser. Som regel er dette den eneste tilbakemeldingen jeg får fra pasienter som ikke kan språket, skriver hun.

– Hva har vært det beste med å komme til Norge? 

– Det har vært å oppleve den lokale kulturen og bli kjent med dem som bor her. Det var også derfor jeg bestemte meg for å dra til Norge. Jeg ville oppleve forskjellene og utvide verdenssynet mitt.