Korea-sykepleier (99): – Det var ikke tid til å være redd for å bli bombet

Sør-Koreas president Moon Jae-in smiler og bøyer seg ned til Gerd Semb, som sitter i rullestol. Han tar henne i hånden. Like etter kommer kong Harald og gjør det samme.

Semb takkes for sin innsats som sykepleier under Korea-krigen.

Hun er en av sju veteraner som hedres på Akershus festning 12. juni. Presidenten fra Sør-Korea er på statsbesøk i Oslo.

(Saken fortsetter under bildet.)

Røde Kors-sykepleier

Semb er født 9.9.1919, og hun vokste opp i Namsos. Hun ble ferdig utdannet Røde Kors-sykepleier i 1944 i Trondheim. Nå bor hun på sykehjem i Lørenskog utenfor Oslo.

Denne dagen starter tidlig for Gerd Semb. Grandnevø Erik Sandnes er ledsager. Han triller henne i rullestolen over brosteinen på festningsområdet på veien til seremonien. De er ute i god tid før statsoverhodene skal komme.

Den ene veteranen etter den andre håndhilser på Gerd Semb, som er den eldste av dem.

– Var du i første kontingent? Du verden. Du var først, og jeg var sist, sier en av dem, som var sykevokter på feltsykehuset i Korea.

(Saken fortsetter under bildet.)

Det var i 1951 hun dro til krigen i Korea som sykepleier. Krigen, som var mellom Nord- og Sør-Korea, varte fra 1950 til 1953. (Se mer fakta nederst i saken.)

– Visste du hva du gikk til?

– Noe. Jeg leste det de skrev i avisen, sier hun innenfor dørene på Forsvarsmuseet.

Der kan hun varme seg før seremonien starter.

– Jeg fikk forespørsel av oversøster om jeg kunne tenke meg å reise til Korea. Jeg måtte spørre foreldrene mine først. Jeg hadde en sønn på fire år, så de måtte passe ham. Han fikk en trehjulssykkel. Da var det helt i orden, bare reis, forteller hun til Sykepleien.

Oppholdet hennes varte i seks måneder. Det syns hun var nok, da var det godt å komme hjem til gutten sin.

Jobbet på et MASH-sykehus

Det norske feltsykehuset hun jobbet på, het NORMASH og var ett av sju MASH-sykehus, også kjent fra filmen og tv-serien M*A*S*H*, som er basert på romanen med samme navn.

MASH står for Mobile Army Surgical Hospital. Særlig kjent fra serien er sjefsykepleieren «Hot Lips». Rollefiguren skal være inspirert av ekte MASH-sykepleiere.

Erik Sandnes forteller at grandtanten har sagt at livet i felt i Korea var langt unna tv-serien.

– Og hun vil ikke karakterisere seg selv som noen Hot Lips, sier han med et smil.

Sterke scener fra togvinduet

NORMASH-sykehuset var det sykehuset som lå nærmest fronten, og Semb, som ble utnevnt til kaptein i U.S. Army, var altså i første pulje ut.

– Hva gjorde mest inntrykk på deg?

– Vi satt på toget ut til fronten. Toget stoppet. Da så jeg en liten jente i ruinene. Hun satt ved siden av en livløs dame, sannsynligvis moren. Jenta slo og slo i brystet hennes, som for å få henne til å våkne. Men moren var nok død. Det gjorde veldig inntrykk. Jeg ville hjelpe, men fikk ikke lov til å gå ut av toget, forteller hun.

Det var for farlig, og bevæpnede vakter passet på dem.

Semb husker også godt en scene fra sykehuset. Det var travelt og mange soldater å ta seg av:

– Jeg tok en håndduk, dyppet den i vann og såpe og tørket fem og fem soldater med samme kluten. Det syntes de var nydelig, for de fikk føling med rent vann.

– Det var god sykepleie?

– Ja. Men det var mye vondt å se. Soldater kom jo direkte fra fronten. Mange ble videresendt til andre sykehus.

(Saken fortsetter under bildet.)

Traff Mr. Lee, som ble sendt til Norge

En av dem var en ung gutt, hardt skadet i et granatangrep. Han ble siden mister Lee, kjent for å introdusere nudler på det norske markedet. Det var sjeflegen ved NORMASH-sykehuset som fikk sendt ham til Norge, der han fikk behandling og rehabilitering.

Semb har siden truffet Lee Chul-ho flere ganger i Norge.

NORMASH-sykehuset besto fra 1951 til 1954. 90 000 soldater og sivile ble behandlet under krigen og i tiden etterpå. 623 norske helsepersonell og soldater arbeidet ved sykehuset.

Semb var ansvarlig for «holding» av den postoperative delen av sykehuset.

– Tenkte ikke på oss selv

– Var du redd for selv å bli bombet?

– Nei, det var ikke tid til å være redd. Man tenkte ikke så veldig mye på seg selv.

Det var 11 kvinnelige sykepleiere i Sembs kontingent. Her på minnestunden er hun eneste kvinne og eneste helsepersonell av de sju veteranene.

– Hva vil du si til dagens unge sykepleiere?

– Det er ikke lett å si noe om, det er så annerledes nå.

Hun har selv vært fornøyd med yrket og ville valgt det om igjen om hun var ung i dag.

– I den tiden kunne jeg ta med gitaren om kvelden og spille og synge for de gamle på sykehuset.

Brukte gitaren overalt

Gitaren har Semb brukt overalt hun har jobbet, både innen- og utenlands. Instrumentet har hun nå gitt til Forsvarsmuseet.

– Mest brukte jeg den i Finnmark. Der var de veldig takknemlige for å bli underholdt.

Det gikk i gamle kjærlighetsviser.

– Og Perleporten, den var veldig populær på den tiden. En fra Finland nappet meg i buksebeinet og hvisket «Perleporten». Da spilte jeg den.

– Var du flink til å stelle sår?

– Jeg vet ikke. Det er ikke opp til meg å bedømme, svarer hun.

– Hun er ikke den som skryter av seg selv, skyter grandnevøen inn.

Jobbet i Finnmark under krigen

Semb har vært ute for mye dramatikk. Hun var med i tysklandsbrigaden etter krigen, men før krigen var over, var hun på jobb i felt i Finnmark. Dit dro hun i fly fra Sverige.

– Men da vi dro av gårde, mista flyet et landingshjul. Vi måtte snu, og jeg ble litt irritert. Vær glad du kom ned med livet i behold, du, fikk jeg høre. Det var jo rett, det var jo en prestasjon det piloten utførte, forteller hun.

Høy og sterk

Til tross for at hun nå sitter i rullestol, ser hun både høy og rank ut.

– Jeg har vært velsignet med en god helse. Og jeg er jo lang, da, bekrefter hun.

Minst 1,78, tror grandnevøen. I hvert fall 1,80, mener veteranen selv.

Genene er gode: Moren hennes ble 97, mormoren 96 og broren 102. På operasjonsbordet har hun vært én gang – da hun fikk fjernet blindtarmen.

Nå kommer hun på mer:

– Et morsomt minne: En morgen jeg skulle ha stell, det var vel på Trondheim sykehus, så vinket en kvinnelig pasient på meg og sa: «Kom hit, kom hit.»

Hun viser hvordan hun vinket med pekefingeren.

– «Barber meg her», hvisket hun og pekte på haken.

Og det gjorde Semb.

Gallamiddag på slottet

Under krigen sluttet Gerd Semb seg til motstandsbevegelsen. Erik Sandnes, grandnevøen, forteller at hun var veldig mot nazistene.

– Etter krigen vervet hun seg til Tysklandsbrigaden. Der oppsøkte hun pasienter, altså tyske soldater, som hun hadde pleiet under krigen. Jeg spurte: «Hvorfor gjorde du det, du hatet jo nazistene?» Hun svarte: «Man kan hate et system, men jeg kan ikke hate et enkeltmenneske».

12. juni deltok Gerd Semb også på gallamiddag på slottet, som varte til klokken 23.15.

– Det var overveldende, forteller Erik Sandnes dagen derpå.

«Tenk å få oppleve dette på slutten av livet», var Gerd Sembs replikk.

Semb har vært gift to ganger og jobbet som sykepleier i det norske forsvaret til hun ble pensjonist. Etterpå tok hun privatoppdrag for velholdne familier i Oslo – helt til hun var 82.

(Saken fortsetter under bildet.)

Skriver doktorgrad om Korea-søstrene

– Arven fra Korea-søstrene er veldig stor, mener Jan-Thore Lockertsen.

Han er operasjonssykepleier på sykehuset i Tromsø.

– Det ble utført 9600 operasjoner ved NORMASH-sykehuset, forteller han.

Han har truffet Gerd Semb flere ganger i sitt doktorgradsarbeid om Korea-søstrene. De fleste var operasjonssykepleiere.

– Semb var en uvanlig dame for sin tid, uredd og spenningssøkende. Hun ville gjøre en forskjell.

– Påvirket det koreanske helsevesenet

MASH var jo kirurgiske sykehus, forklarer Lockertsen, så det var behov for kirurgiske team.

– Det som var spesielt med det norske feltsykehuset, var at de som jobbet der, hadde en plan for hva som skulle skje i Korea når krigen var ferdig. De påvirket det koreanske helsevesenet, sier han.

– Operasjonssykepleierne bidro til å forme utdanningen til operasjons- og anestesisykepleiere.

Den gangen ga operasjonssykepleierne også anestesi.

– Flere jobbet på undervisningssykehuset i Seoul, som fra 1958 til 1968 ble drevet av skandinaviske land.

Omtanken gjorde inntrykk

Lockertsen har snakket med mange kvinner og én mann som tjenestegjorde som sykepleiere. Omtanken de viste for den koreanske befolkningen, har gjort særlig inntrykk på ham.

– De organiserte spontan nødhjelp og ville gjenoppbygge landet for den koreanske befolkningen. De var ekstra opptatt av hvordan barna hadde det. De ba om klær som de kunne ta med «til våre små venner i Korea». De tok minst mulig med seg av private ting, slik at de kunne ha mest mulig med til befolkningen, forteller Lockertsen.

I ettertid ble den norske koreaforeningen opprettet.

– Det Gerd og medsykepleierne hennes gjorde, var starten på en tradisjon der norske sykepleierne har engasjert seg i internasjonalt hjelpearbeid i konfliktområder, sier Jan-Thore Lockertsen.