Hopp til hovedinnhold

Trener bort pillene

fysisk aktivitet i Åsgårdstrand
Legene i Åsgårdstrand trener fast med pasientene sine tre dager i uka. Det har ført til at pasientene klarer seg med mindre enn halvparten av legemidlene de tok før.

Lysegule solstråler snitter mellom hvitmalte skipperhus og fjerner effektivt siste rest av hustrig oktobernatt. De seks duene som har vaglet seg oppunder takmønet på legekontoret i Åsgårdstrand, begynner så smått å gløtte på øynene. Klokka ti på åtte svinger en hvit varebil inn og parkerer foran den gamle trebygningen.

16 kilo lettere

En eldre mann kommer ut, iført blå og rød treningsdrakt. Det er snekkerpensjonist Aage Hendrik Johansen, 79 og et halvt år og 16 kilo lettere enn i november i fjor, selv om han spiser akkurat det samme som før.

– Jeg er alltid først. Denne treninga er alle tiders, sier han.

Snart fylles plassen av flere mennesker, småprat og latter. Gjennomsnittsalderen ser ut til å være 60 pluss. Klokka åtte ankommer en yngre mann, fast i fisken og kledt i sort fra caps til joggesko: fastlege Ole Petter Hjelle.

Han ble kjent som Norges treningslege etter at han og kollegene ved legekontoret startet opp med treningsgrupper for pasientene sine for fire år siden, til tross for motstand fra både helsevesen og politisk hold:

«All ære til dere for det prisverdige prosjektet dere har startet i Åsgårdstrand. Jeg tror allikevel dette faller utenfor arbeidsoppgavene vi ønsker at en fastlege skal ha», lød en e-post Hjelle fikk fra en helsepolitiker.

Les her hva Hjelle mener om trening og helsegevinst:
– Fysisk aktivitet er blant våre mest potente medisiner

En time tre ganger i uka

Til slutt kommer helsesekretær Eva Stranna, med pannebånd og et stort smil, løpende ut til gjengen utenfor legekontoret.

– Ok, da starter vi, sier Hjelle.

Aage Hendrik Johansen langer av gårde aller først. Høyrehånda holder han i lomma. Armen ble skadet da den hengte seg fast under et fall fra stigen da han var 74 år gammel. Det førte til at han måtte slutte som snekker. Siden da ble det naturlig nok mindre aktivitet, og kiloene la seg til på kroppen.

Bak ham går de 16 andre i ulikt tempo.

De tre fastlegene ved kontoret har fordelt treningsdagene mellom seg. Hver tirsdag, onsdag og torsdag går de til et åpent område ved sjøen hvor det er en bratt og en litt slakere bakke. Der tar alle flere runder opp og ned i sitt eget tempo og avslutter med styrkeøvelser. Til sammen trener de én time.

Treningen skjer uansett vær under mottoet: «hvorfor være inne når alt håp er ute». Er det for ille, tar de det likevel innendørs i gymsalen på legekontoret.

Færre legemidler

Rundt 50 stykker ble med da de startet opp i 2014. Siden den gangen har noen sluttet og andre begynt, men Hjelle og kollegene har fulgt opp de opprinnelige 50 for å se hvordan det går med dem. Flere av dem som sluttet, har fortsatt å trene på egen hånd.

– I starten var det kun én av ti som oppfylte myndighetenes anbefaling om 30 minutter med fysisk aktivitet fem dager i uken. Nå er det sju av ti, forklarer Hjelle.

Det er ikke bare de ekstra kiloene som forsvinner.

– De har trent bort pillene også. Godt over halvparten av legemidlene er borte nå, forteller Hjelle og ramser opp: Kolesterolsenkende statiner, blodfortynnende, antidepressiva og benzodiazepiner er blant det som er fjernet eller har minket i dose.

– Hvor fort forsvant legemidlene?

– Virkningen kom kjapt. Vi snakker uker. Flere fikk for lavt blodtrykk, ble svimle og fikk falltendens, så de måtte vi få vekk fra medisinene tidlig. For de kolesterolsenkende midlene tok det litt lengre tid, kanskje to–tre måneder, anslår Hjelle.

Johansen har ennå ikke gått ned i dose på sine piller. Han tar både blodfortynnende og kolesterolsenkende.

– Men jeg skal ha en legemiddelgjennomgang for å se om jeg kanskje skal gå ned i dose nå, sier han.

Svett og andpusten

Mosjonsgjengen ankommer åstedet for den mer intensive delen av treningen. En byste av Edvard Munch overvåker seansen. Johansen leder fremdeles an og går for seg selv ned til sjøen og opp igjen. Om igjen og om igjen. Noen tar seg pauser og prater litt. Smilene sitter fremdeles løst, selv om pusten nå går fortere. Noen av de yngre småløper opp bakken.

– Hvor hardt må man trene for å få effekt?

– Det er ikke mye som skal til. Å gå en tur med hunden er bra, men det er ikke nok. Trening er når du blir andpusten og svett på ryggen. Det bør du aller helst bli 30 minutter tre til fem ganger i uka.

– Hei, gutter. Dette er ikke noen syklubb, roper Hjelle til to av mennene som heller skravler enn å gjøre dips, en av styrkeøvelsene de avslutter med.

De ler. Den ene forklarer og får legegodkjent skravlingen.

Ser kognitive effekter også

– Vi har målt oppmerksomhet, hukommelse og livskvalitet hos de 50 som opprinnelig var med, og har fått statistisk signifikante forbedringer, sier Hjelle.

Aage Hendrik Johansen har ikke merket noe til dette, og ikke tror han kona har gjort det, heller. Men han har i utgangspunktet god hukommelse og godt humør.

Hjelle forteller at han har fått blomster fra noen av konene til mennene som har vært med i treningsgruppa. En av dem skrev på kortet:

«Jeg vet ikke hva dere driver med på mosjonsgruppen, men det er tydelig at det fungerer. Endelig følger mannen min med når jeg snakker til ham. Takk!»

Hjelle mener hjernen er det organet som har aller mest nytte av trening, og har nylig skrevet bok om temaet.

– Nytter ikke å bare sitte bak en pult og gi råd

Hjelle mener i motsetning til helsepolitikeren med den småsure e-posten at fastleger bør spille en enda viktigere rolle i forebygging av sykdommer enn de gjør i dag. Han bruker en time hver torsdag på dette og får betalt en gruppetakst for inntil sju deltakere, selv om de er mange flere enn sju.

Pasientene betaler det en vanlig legetime koster, men betaler ingenting når frikortgrensen på rundt 2000 kroner er nådd, en grense disse pasientene sannsynligvis likevel ville kommet opp i, siden mange av dem lider av livsstilssykdommer.

– Vi må hjelpe pasientene til å omsette tanken på å bli fysisk aktiv til handling. Vi mennesker har en lat hjerne. Trikset er å gjøre treningen lystbetont og lavterskel, sier Hjelle.

– Vi har det moro

Her er det ingen pulsmålere eller annet fancy utstyr å se.

– Det kreves motivasjon for å komme seg opp av sofaen, men det krever at det blir en vane for å holde det gående. Vår største suksess er at vi har lyktes med å gjøre treningen til en vane. Dette er gøy og veldig sosialt. De fleste trener mellom tre og fem ganger i uka nå. Det er blitt like naturlig som å pusse tennene.

Ole Kjærnes puster ekstra tungt i oppoverbakkene. Han har kols, men har vært med to ganger i uka i fire år. I tillegg trener han to ganger med fysioterapeut også.

– Det er et veldig samhold her. Vi har det moro. Og noe av det beste er at vi får så god kontakt med legene. Vi kan spørre dem om ting vi lurer på. Jeg bruker å si at jeg har to fastleger, sier han og ler.

Til å begynne med sendte legekontoret tekstmeldinger med påminnelser kvelden før treningsmorgenen. En gang det tekniske streiket og det ikke ble sendt ut noen melding, kom det nesten ingen på trening. Men etter et års tid var vanen innarbeidet, og legekontoret kunne slutte med meldingene.

Skoppums råeste

Aage Hendrik Johansen mener han trengte et spark bak for å komme i gang. Det fikk han av legen.

– Første gang jeg var med, klarte jeg ikke å gå hele oppoverbakken uten å stoppe. Jeg var helt ferdig etterpå og kastet opp, forteller han.

– Hvordan klarte du å motivere deg sjøl opp av sofaen til neste trening?

– Det var rein stahet. Jeg regnet med at det ville bli bedre etter hvert, og det ble det.

I sommer meldte sønnen ham på løpet «Skoppums råeste», et fem kilometer langt løp hvor han blant annet måtte gjennom en 20 meter lang vanndam med vann opp til over brystet. Johansen vant i sin klasse.

– Det var bare én i klassen, da, sier han og ler.

– Men jeg ble ikke sist av alle som var med, heller!

Les også: