Zimbabwe: Gratis behandling til tuberkulose og hiv, andre pasienter må betale selv

I Zimbabwes helsevesen har sykehusene til ZACH, Zimbabwe Association of Church-Related Hospitals, blitt en viktig aktør. Organisasjonen har 134 selvstendige medlemssykehus som er spredt rundt i landet, primært i rurale områder.

Et stykke utenfor hovedstaden Harare ligger sykehuset Karanda. For å komme til dette ZACH-sykehuset må vi ut på landeveien, vekk fra byens høyhus og summende gater. Veien er knapt farbar.

Mangler penger til helse

Vuyelwa Tenjiwe Sidile-Chitimbire, generalsekretæren i ZACH, forteller at situasjonen for helsesystemet i Zimbabwe er kritisk for øyeblikket fordi helsesektoren er underfinansiert.

– Helsedepartementet ba om 1,3 milliarder amerikanske dollar for å kunne drive et forsvarlig helsevesen i Zimbabwe. De fikk bare 504 millioner dollar for 2018, og 43 prosent av midlene går til lønning av helsepersonell i offentlig sektor og misjonssykehusene, og da er det veldig lite penger igjen til å drive helsesektoren, forteller hun mens hun illustrerer regnestykket på et lite papir for oss.

Hun forteller at hiv- og tuberkulosesmittede har et godt tilbud. De får gratis behandling, men ikke-smittsomme og kroniske sykdommer, som kreft, diabetes og mental helse, er underfinansiert. Og selv om tuberkulose og hiv er godt dekket, gjennom nasjonale strukturer og internasjonal bistand, er det fortsatt mangel på holistisk behandling.

– Når vi fikser et problem, skaper vi et annet i prosessen. En person med hiv og diabetes og høyt blodtrykk, kan risikere å bare få behandling for hiv. Så hva gjør du for den personen? Ingenting! Mangel på ressurser og pasientenes manglende betalingsevne forverrer pasientens tilstand. Dette er frustrerende for oss som prøver å opprettholde et helsetilbud, forteller Chitimbire oppgitt mens hun slår hånden i bordet.

Hiv og tuberkulose er også de to sykdommene som får høyest prioritet fra internasjonale fond.

Vei full av hull

Den store firehjulstrekkeren vi kjører mot Karanda, en Toyota Land Cruiser, ble valgt for å være sikre på at vi kommer frem, og at det ikke tar for lang tid. 

– Denne bilen kan ta oss hvor som helst i landet, sier Alouis, vår sjåfør.

Veien er full av hull som når det er regntid graves ut av regnvann. Alouis kaller dem «potholes». Noen er nesten en diameter, andre er bare små hull som venter på å vokse.

Den erfarne sjåføren holder en hastighet rundt åtti kilometer i timen mens han kjører slalåm mellom de to filene for å unngå en sikker punktering. 

Langs veiene strekker det seg store maisåkere så langt øyet kan se. Etter hvert som distansen fra hovedstaden Harare øker, dukker nye typer avlinger opp: sitrus, soyabønner og tobakk. Samtidig blir det større og større avstand mellom dyrket jord og åkerlappene, og vi ser flere felter med gjengrodde skoger, som en gang var åkere og gressplener. Dyrkbar jord som har ligget brakk i flere år.

Økonomien kollapset

Zimbabwe har siden jordreformen tidlig på 2000-tallet slitt økonomisk. Etter at jorden ble tatt fra hvite stordriftsbønder, falt matproduksjonen kraftig, og Zimbabwe har gått fra å være Afrikas matfat til å måtte importere matvarer. De påfølgende årene førte den politiske situasjonen til at de fleste investorene og bedriftene forlot landet. Arbeidsplasser forsvant, og landet ble kastet inn i hyperinflasjon, som førte til at den nasjonale valutaen ble byttet ut med amerikanske dollar.

Den offisielle arbeidsledigheten ligger på mellom 70 og 90 prosent, men de som ikke jobber, driver som regel med en eller annen form for uoffisielt arbeid, som gatesalg, for å få endene til å møtes. Vi ble blant annet fortalt av en gateselger at han kunne selge mais for mellom 16 og 20 dollar dagen. 13 av disse gikk til innkjøp av nye maiskolber for neste arbeidsdag.

Den økonomiske situasjonen kombinert med høye levekostnader har gjort at det ofte er krevende for folk å betale for de mest grunnleggende helsetjenester.

Karanda, sykehuset i skogen

Etter to og en halv time på veien kommer vi til en avkjørsel hvor veien går fra asfalt til jord. På et skilt står det «Karanda 8 km». Ved avkjørselen er det et lite betongbygg prydet med rustne reklameskilt, som vitner om en svunnen storhetstid. Utenfor står det tre karer i skyggen av en bygning og drikker. Alouis stopper bilen da en av dem plystrer og vinker oss til seg. Han går mot bilen. Han snakker til Alouis på shona, morsmålet i Zimbabwe, mens han peker oss ut igjen på hovedveien. Regntiden har oversvømt den korteste veien til sykehuset.

Turen fortsetter et stykke før vi svinger av den hullete asfalten og ut på en ny jordvei. Vi passerer flere mennesker, kyr og geiter. Biler er det derimot lite av. Bortsett fra en minibuss i ny og ne, er den eneste måten å komme seg til sykehuset på til fots.

Bilen rister voldsomt, mens vi kjører. Veien er full av steiner, hull og dype grøfter. Etter 45 minutter dukker det så smått opp lave bygninger mellom trærne.

– Dette er Karanda, sier sjåføren.

Biler som står parkert utenfor sykehuset er tydelig preget av veien. Mange er små bybiler og har trolig har brukt enda lengre tid på å komme seg til sykehuset enn oss.

Selve sykehuset er omgitt av et to meter høyt stålgjerde, og innenfor vrimler det av mennesker. Det er omringet av tettvoksende skog på alle kanter, og lyder fra mennesker i kø, barn som leker, babyer som skriker og sykepleiere som går mellom avdelingene, blandes med lyder av fugler og insekter fra skogen som omkranser området.

Venterom ute i skyggen

Vi passerer venteområdet hvor pasienter fra hele landet sitter på benker og betongkanter og venter på første konsultasjon. Klokken er 11.30, og selv under tak kan man kjenne hvordan middagssola steker. Flere av pasienten må sitte på provisoriske sitteplasser, da det ikke er mer plass på benkene, og mange må til og med sitte på bakken.

Bestyreren heter Friday Chimukangara. Han sitter tilbakelent i lenestolen på kontoret sitt med foldede hendene. Sykehuset, som er distriktssykehuset i regionen Mount Darwin nordøst i Zimbabwe, har 150 sengeplasser og besøkes av 300 pasienter daglig. Her utfører de alt fra konsultasjoner til mellom ti og tolv små og store operasjoner daglig, over 3500 operasjoner i året.

Sykehuset har bare én ambulanse i drift. Den er konstant på oppdrag for å transportere alvorlig syke pasienter til andre sykehus og hente folk som bor i nærområdet. Om en ulykke skjer mens ambulansen er ute, må de håpe at det er en lokal sjåfør med bil som de kan betale for å gjøre jobben.

– Fra tid til annen er det pasienter som sliter med å returnere til sykehuset for oppfølging og behandling av sykdommer som hiv. De har ikke penger til å betale for transporten, så ZACH gir oss penger som vi kan bruke på å kontakte dem over telefon, for å prøve å finne en løsning, forteller Chimukangara.

Tre menn og en krokodille

På avdelingene for menn står sengene på rekke og rad langs de matte, hvite veggene. Alle er fylt med menn, liggende, sittende og sovende. På grunn av plassmangel må noen ligge på gulvet. Det er til sammen 48 senger på avdelingen, og det er bare et forheng som kan rulles ut hvis pasienten skal skifte, som tilbyr privatliv.

De forskjellige pasientgruppene er plassert på hvert sitt område. Kroniske pasienter, de som venter på operasjon, de som har vanlige sykdommer, og de som har kommet tilbake fra operasjon, på hvert sitt. Det hele bindes sammen av en lang korridor som går gjennom bygget, der pleiere og senger løper og ruller frem og tilbake, fra pasient til pasient.

– Alt jeg husker, var en bil som kjørte mot meg, forteller Confession Simbaburg mens han reiser seg opp i sykehussenga.

– Jeg signaliserte til ham, plystret mot ham, sa han måtte stoppe, men sjåføren hadde lite erfaring. Han kunne bare kjøre automatgir, og bilen var manuell, så han fikk panikk og puttet foten på gasspedalen og kjørte på meg.

Confession hadde vært ute i Harare med trallen sin, som han selger bananer fra. Det er levebrødet hans. Han hadde blitt hastesendt til Karanda, der han ble behandlet for indre blødninger fra leveren. Han mener han var heldig siden det ikke gikk verre, for han og trallen ble fastklemt mellom bilen og en buss som sto parkert ved veien.

– Det er et mirakel at jeg ikke fikk noen brukne bein, sier han lettet.

I en seng inne på rommet for de med kronisk lidelser ligger en langstrakt mann med tynt, grått hår på hodet. Han heter Cutherbert Mombe og er fra Harare. Det er den første lokale mannen vi møter, som har grått hår. Han er 75 år gammel. Det er 17 år mer enn forventet levealder for en mann i Zimbabwe.

Han ble syk i fjor, og fikk første behandling for prostatakreft i Malawi, men der tok de ikke bort svulsten.

– Skal du opereres i dag?

– Ja, hvis det lar seg gjøre, for vi er mange som venter! De skal ta bort de tingene som gjør meg syk. Ja, jeg håper jeg blir frisk, sier han, mens han trekker på smilebåndet

Han har allerede betalt for operasjonen. Den koster ham 350 dollar, men han synes det er ok å betale for å bli frisk, og det er dessuten mye billigere her ute enn i hovedstaden.

Zimbabwe har 5000 nye tilfeller av kreft i året, og 1500 dør som følge av sykdommen. Det er store mangler på oppfølging og undersøkelser, noe som gjør problemet vanskelig å håndtere.

I en annen seng ligger Blessed. Ut av det venstre benet hans stikker lange metalnagler, svøpt inn i en bandasje som skjuler kjøttsåret som dekker størstedelen av leggen hans.

På mange måter kan man si at Blessed er velsignet. Han ble angrepet av en krokodille i hjembyen Kariba for over en måned siden. Ikke alle overlever slikt. Han venter nå på en mindre operasjon i et infisert sår.

Her forteller Blessed om krokodilleangrepet: 

Tuberkuloserom innerst

Avdelingene for kvinner på Karanda består av et åpent rom som er delt inn i fire avdelinger, hvor den fjerde avdelingen er et eget rom uten dør. Pleieren som viser oss rundt, forteller at de har plass til 45 pasienter, før hun rister på hodet.

– Nei, det ligger 45 pasienter her for øyeblikket, men vi har egentlig senger til 38 pasienter.

Alle pasienttyper deler det samme rommet, utenom tuberkulosepasienter. De er isolert i et eget lite rom, ikke større enn en liten studenthybel, innerst i avdelingen.

Tuberkulose smitter årlig over 40 000 mennesker i landet, og dødeligheten er på 10 prosent.

Utenfor tuberkuloseavdelingen står to legestudenter og en sykepleier over en seng og diskuterer, det snakkes på shona og engelsk mellom pleierne og pasienten før det noteres i en liten blokk. De prøver å finne ut hva som feiler pasienten, noe som er en utfordrende oppgave da de mangler fungerende maskiner til å utføre tester. Alt må gjøres manuelt, med kløkt og omhu.

Legestudentene er fra Canada og heter Amanda Hempel og Nupur Dogra. Mens de jobber med pasienten, forteller de oss at det er mange flere vurderinger man må ta her enn i Canada. Helsehjelp er et privat gode i Zimbabwe, så man må betale for alt.

– Når vi skal bestille medisiner, må vi tenke på at dette vil koste familien femten eller tjue dollar. Det kan fort bli dyrt i det lange løp. For de familiene som har veldig lite penger, må man ha et veldig bevisst forhold til disse problemene, forteller Dogra.

De to legestudentene er de eneste legene til stede på kvinneavdelingen, og de samarbeider med noen få sykepleiere som løper fra seng til seng i et forsøk på å gi litt oppmerksomhet til de 45 pasientene som ligger der.

– Jeg mener alle sykehus er underbemannet. Hjemme er vi vant til å ha spesialister i alle fagfelt, mens her har vi innsett at alle må arbeide med alt. De gjør det de må for å få ting gjort. Sykepleierne er virkelig en viktig ressurs for oss, for de er her hele tiden og følger med, så vi får den informasjonen vi ikke kan få fra maskiner, sier Hempel entusiastisk.

– Er det noen medisiner dere får tak i hjemme, som dere ikke får tak i her?

– Oh my gosh, det er så mange!

Ordene detter ut av Nupur nesten før vi får stilt spørsmålet.

Hempel utdyper at det er noen medisiner man ikke får tak i med mindre man går til privat sektor. Veiene til sykehuset gjør også at det noen ganger kan være vanskeligere å få forsyninger.

Barneavdelingen

I underetasjen i operasjonsbygget finner vi barneavdelingen. Her er det hvite og grå byttet ut med gul maling, og veggene er prydet med plakater og bilder av tegneseriefigurer og Jesus. I det ene hjørnet av rommet står en gammel kasse-TV, som viser tegnefilm. Avdelingen er mindre enn de andre, den består av et rom med små, hvite sprinkelsenger stående tett i tett, annenhver med et lite barn i seg.

Rundt barna sitter familiemedlemmene, noen med begge foreldre, noen bare med far. Flere av dem er alvorlig syke, noen av dem kommer aldri til å bli friske og vil kunne trenge behandling resten av livet, noe som potensielt kan koste familien og barnet mye penger.

– Barnet mitt har sigdcelleanemi, og dette blir den fjerde blodoverføringen vi gjør, forteller en far, som er glad for at gutten hans har det bra.

Sigdcelleanemi er en livsvarig lidelse som hemmer oksygentransporten i kroppen. Sykdommen kan føre til akutte anfall hvor blodoverføring er den eneste behandlingen. Det koster femti dollar på Karanda.

Fødestuen med to kuvøser

Inne på fødeavdelingen ligger både blivende og nybakte mødre. Avdelingen er badet i dagslys, og pleierne tripper fra seng til seng for å se til kvinner som ligger sammen med de små, skjøre kroppene de har gitt liv til.

Sykehuset utfører 150 fødsler i måneden og 2000 i året. De sier at det er liten dødelighet på sykehuset, men dette er fortsatt et stort problem ellers i landet. Barnedødeligheten for barn under fem er 75 for hver 1000 levendefødte barn, mens WHO-målene er en barnedødelighet på 43 per 1000.

Videre inn i fødeavdelingen kommer vi til rommene for de nyfødte. Inne i et eget rom sitter to kvinner med hver sin baby i armene. De to babyene er tvillinger som er født altfor tidlig, etter bare 32 uker, åtte uker før tiden. Moren ammer en av dem, mens sykepleieren holder den andre varm. Langs veggen overfor kuvøsene står det flere små senger, de kunne nesten vært miniatyrmodeller av vanlige babysenger.

Vi blir fortalt at de brukes når de to eneste kuvøsene de har på huset, ikke strekker til. Da må de friskeste babyene ligge i de små sengene, dekket bare med bomull og tepper for å klare å holde varmen.

(Nederst i saken kan du se filmen fra Karanda sykehus)

Hiv og profetene

Hiv utgjør fortsatt en av de største utfordringene i Zimbabwe. Femten prosent av befolkningen har den uhelbredelige sykdommen. Samtidig reklamerer profeter, av enkelte religiøse samfunn, for at de kan helbrede alle sykdommer. Dette får de også gjøre på radio. De reklamerer på shona, et av morsmålene i Zimbabwe. Bare på slutten av programmet legger radiostasjonen til en ansvarsfraskrivelse på engelsk.

Annah Rufu er prosjektansvarlig for ZACH sitt hiv-program. Hun har arbeidet med sykdommen i mer enn femten år. Hun forteller at kampen mot sykdommen går riktig vei, men den avhenger av internasjonal bistand.

– Så lenge vi får nok bistand og økonomien i landet forbedrer seg, vil vi klare å få bukt med problemet. Hvis økonomien ikke forbedrer seg, eller en av donorene trekker seg, kommer vi fortsatt til å ha store problemer i fremtiden, forteller hun.

Det er også en utfordring å følge opp pasientene når de ikke er på sykehuset.

– Mange henter medisinene sine, men lar dem ligge i skapet hjemme. Barn og utsatte grupper kan ha psykiske utfordringer som gjør at de skjuler problemet og later som ingenting. Samtidig reklamerer profeter for sine evner til å helbrede. Menneskene som bor i landsbyer, har bare tilgang på radio, og mange av dem vet ikke hva en ansvarsfraskrivelse er. De kan tro på alt som sies på radio!

Hun rister på hodet mens hun forteller om profetene som lurer mennesker. En del av de religiøse samfunnene som slutter seg til slike profeter, vinner terreng i Zimbabwe. Svake grupper med lite penger, som kanskje ikke har råd til reisen til sykehuset, kan fort finne på å prøve andre utveier for å bli friske.

Spiritualisme

Religion og tro spiller en stor rolle i zimbabwernes liv, noe som er et utbredt problem for landets helsevesen. Selv om vi har blitt fortalt av både kilder og venner i landet at religiøse ledere og andre healere påstår de kan kurere hiv, kreft og andre sykdommer, er det vanskelig å finne disse healerne. Enda vanskeligere er det å få dem i snakk. På vår reise i Zimbabwe får vi likevel en dag napp. Vi har reist rundt i landet i en av de mange minibussene som utgjør en viktig del av landets kollektivtilbud. Og på et stoppested finner vi henne. Bak flere boder der de selger klær, DVD-er og andre piratkopierte varer, sitter hun bak en disk overfylt med røtter, oljer og krukker. Alt hun selger er tradisjonelle medisiner, magiske oljer og andre artefakter som brukes av healerne til spirituell magi.

Hun viser oss sine magiske krukker, tobakk og ikke minst eteriske oljer som kan utdrive onde ånder. Hun tar seg en støyt med sniffetobakk før hun åpner en av flaskene og gnir innholdet utover armen sin. Vi venter i spenning til en stor røyksky stiger opp fra armen hennes. Hun viser oss også en pose med bark.

– Med dette kan man helbrede hiv hvis man tar det i en tidlig fase av sykdommen, forteller hun.

Hun viser oss flere medisiner hun mener kan kurere alt fra ryggsmerter til kreft.

Får ikke endene til å møtes

Noen dager tidligere møter vi to sykepleiere som jobber i det offentlige helsevesenet i Harare. En mann og en kvinne. De ønsker å være anonyme. De forteller oss at arbeidsmengden er for stor og lønningene for lave. Selv de med gode jobber i helsevesenet har problemer med å få endene til å møtes.

– Det er ikke slik det skal være, forteller en av dem oppbrakt mens hun lener seg framover i stolen i hotellbaren.

I tillegg til dårlig lønnet arbeid, er det ekstremt tunge arbeidsdager. I tillegg til jobben med mange pasienter som søker hjelp, er det belastningen med å forklare at de må kjøpe sine egne medisiner, som de kanskje ikke har råd til.

– Hva kan du gjøre da, sier kvinnen oppgitt.

– Hva skjer med pasienter som ikke kan betale, en som har kreft eller kroniske lidelser?

– Aaa, that is a dead man walking, sier den mannlige sykepleieren, mens de nikker til hverandre.

– Jobber også for Gud

På rundturen i Zimbabwe kommer vi på et besøk nummer to på Karanda-sykehuset. Nå treffer vi dr. Sasa, en allmennlege fra Harare som nå jobber på Karanda. Han tar imot de fleste pasientene som kommer til sykehuset før de sendes videre. Det er intenst arbeid, og det er mye å gjøre. Samtidig er det tilfredsstillende arbeid.

– Samtidig som du jobber for deg selv, jobber du også for Gud. Men man blir trøtt hver dag, så går man og legger seg. Når man står opp neste morgen er det eneste man vil, å gå løs på denne jobben igjen. Det er avhengighetsskapende, litt som rus, du vil gjøre det om og om igjen, sier han mens brillene hviler på tuppen av nesa hans.

Vi møter den 75 år gamle pasienten Cutherbert Mombe igjen etter prostataoperasjonen. Det virker som om den var vellykket. Bedøvelsen gjør at han nesten er lam fra livet og ned. Han er usikker på hva han kommer til å føle når bedøvelsen forsvinner.

– Hvordan føler du deg?

– Jeg blir glad når alt forsvinner. Familien kommer og henter meg når jeg er frisk. Da skal jeg fortelle kona mi at de har drept manndommen min. Jeg er som en kvinne nå!

Han ler.

– Kommer du til å jobbe noe mer etter dette?

– Jobb? Hvorfor skal jeg jobbe? Jeg er for gammel til det. Jeg kommer aldri til å jobbe igjen. Nå venter jeg bare på graven min!

Han smiler og ler om hverandre, mens han ligger på sengen, lam fra livet og ned inntil videre.

Fødeavdelingen

Energien på fødeavdelingen er helt annerledes enn på resten av sykehuset. Rommet hvor de to kvinnene satt med hver sin tvilling, er nå forlatt. I naborommet, mellom tomme senger, en fødestol og en respirator på sin høyre side, sitter moren til tvillingene. Rommet er dunkelt, men ansiktet hennes er lyst opp av lampen på respiratoren der den ene sønnen hennes ligger.

– I går var han kritisk, men er mye bedre nå, han er stabil, forteller en sykepleier som har blitt med oss inn i rommet.

Vi blir fortalt at den andre tvillingen døde for litt siden.

Veien hjem med amputert tå

Nedenfor sykehuset renner elven Ruya, elven som takket være en lang regntid nå oversvømmer det som pleier å være hovedveien til sykehuset. På den andre siden av elven kan man se tydelige hjulspor fra hvor veien egentlig skulle gå.

En mann kommer haltende forbi oss. Hans høyre fot er bandasjert, han har ingen krykker å støtte seg på, selv om han samme dag har amputert den ene tåa si. Han er på vei hjem og er på vei ned til elven i håp om at noen kan bære ham over. Han bor rett på den andre siden, så det blir for langt å gå omveien rundt. Han forteller at det sikkert går fint så lenge han passer seg for krokodiller.