Min jobb som sykepleier på natthjem Til stede i øyeblikket

– Jeg opplever at kvinnene viser oss tillit, de fleste er veldig åpne.

Vi vet aldri hvordan natten blir. Noen ganger er det mange kvinner innom, men veldig rolig og god stemning. Andre ganger det bare en overnattingsgjest, men til gjengjeld svært krevende.

Vi holder til i en leilighet i Bergen. Vi kommer på jobb klokken ti om kvelden og vi er alltid to stykker på vakt. Natthjemmet har flere funksjoner; vi har seks sengeplasser, varmestue og drop-in. Noen kommer og blir et par timer, noen vil overnatte, mens andre igjen er kjapt inn og kjapt ut. Vi representerer en pause fra livet på gata.

Vi har det koselig her, det er et hjem. Her kan kvinnene spise, dusje, vaske klær og sove i en ren seng. Eller bare sitte ned og prate. I tillegg steller vi sår, deler ut rene sprøyter, kondomer, glidemiddel og graviditetstester. Å jobbe her handler om å være til stede i øyeblikket, om å møte behovet kvinnene har der og da.

I snitt har vi kanskje tolv kvinner innom hver natt, fire av disse overnatter. Kvinnene som kommer er i forskjellige tilstander. Hvis de har tatt heroin, sitter de ofte bare og dupper, mens de som er på speed er mye tøffere å ha på besøk. De er gjerne urolige, fyker ut og inn og griser med maten. Mange har dobbeltdiagnoser, det er mye psykiske problemer blant disse kvinnene.

Jeg husker blant annet en kvinne som kom og var dypt fortvilet. Hun hadde akkurat blitt fratatt omsorgen for datteren på to år. Vi har et stillerom her med et lite alter der kvinnene kan tenne lys og be. Hun ville at jeg skulle bli med henne inn. I håret sitt hadde hun en hvit blomst og da jeg kommenterte den fortalt hun at datteren het det samme som blomsten.

Det har hendt at jeg har vært redd, men det er sjelden. Vi har alarm som er koplet opp mot et vaktselskap. Nettene er stort sett fine, jentene legger ting fra seg når de kommer hit. Vi låser inn mobilene deres i et skap, her skal det ikke foregå noe dealing. På den måten får de også litt fri.

Det fineste med jobben er følelsen av å gi noe positivt. Kvinnene som kommer hit har det tøft, det føles godt å kunne være der for dem i samtaler, gi psykisk og åndelig omsorg. Jeg får høre mange historier som gjør et sterkt inntrykk. Det gjør at jeg får et nytt perspektiv på mitt eget liv; jeg føler meg heldig. Og så har jeg gode kolleger. Det er viktig.

Vi jobber til ti om morgenen neste dag. Klokken tre stenger vi så da kan en av oss legge seg og sove, mens den andre må være våken. Det tøffeste med jobben er de lange våkenvaktene. Det kan også føles tungt at vi ser så lite fremgang. De samme kommer igjen og igjen, det er mye elendighet. Noen kommer seg videre, men da kommer de jo ikke hit.

Historien sto på trykk i Sykepleien i 2010.