Gir råd om sex

Det jeg liker best ved jobben min er samtalene med pasientene. Jeg jobber 75 prosent på gynekologisk sengepost og 25 prosent som rådgiver ved sexologisk poliklinikk tilknyttet samme avdeling. Som sexologisk rådgiver har jeg faste konsultasjonsdager hvor jeg tar imot pasienter som har forhåndsbestilt time. Jeg har inntil fem pasienter hver dag og en konsultasjon varer i 60 minutter.

Pasientene som henvender seg til poliklinikken har forskjellige utfordringer, noen trenger bare én time mens andre kommer tilbake flere ganger. Felles for de fleste er at de opplever å ha et seksuelt problem som ofte har sammensatte årsaker. Andre bekymrer seg for hvilke konsekvenser sykdom og behandling kan få for sexlivet.

Tilbudet krever ikke henvisning og var primært rettet mot gynekologiske pasienter, men er nylig utvidet til å være åpent for alle. Jeg underviser også helsepersonell. Det er viktig at sykepleiere tar denne typen samtaler med pasientene. Mange ønsker ikke å invitere til samtaler de ikke føler de har kompetanse til å følge opp, men i så fall kan man henvise videre. Seksualitet er en del av det å være menneske og sykepleieren skal jo nettopp se hele mennesket.

De vanligste grunnene til at pasienter kommer til meg er smerter ved samleie, tap av seksuell lyst og ufrivillige sammentrekninger av muskler i skjeden, eller andre problemer som kan få konsekvenser for sexlivet. Jeg prøver sammen med dem å definere hva som er problemet, hva som er målet med rådgivningen og hva som er realistisk å oppnå. Mange kan få hjelp til smertelindring mens andre trenger hjelp til å leve best mulig med smertene, eller få råd om ulike måter å forvalte seksualiteten på. For andre er den største hjelpen det å få satt ord på tankene sine.

Jeg får innblikk i mange ulike erfaringer. Jeg er interessert i mennesker og setter pris på tilliten pasientene viser meg. Det som gjør sterkest inntrykk på meg er lettelsen pasientene opplever ved å sette ord på disse vanskelige tingene. Mange gir også uttrykk for at de får det bedre.

Historien sto på trykk i Sykepleien nr. 8/2014.