I ytterkanten

Forestillinger heter Morten Borgersens nye roman. Den handler om en ung skuespiller som ser tilbake på et kort og intenst liv, om jakt på egen identitet, relasjoner, sex, teater og sykdom. Det er tidlig 1980-tall og Henrik Heier er hiv-smittet.

– Det at han har en sykdom med en sannsynlig fatal utgang gjør at han tar et oppgjør med livet sitt, forteller Morten Borgersen på kafé i Oslo.

To venner

At det er hiv, og ikke en annen sykdom, er ikke tilfeldig.

– 1980-tallet, da hiv-diagnose var en dødsdom, med hysteriet og fordommer, gjorde noe med meg, sier Borgersen.

– Jeg hadde to gode venner som døde, og har lenge gått med en tanke om å bruke den erfaringen til noe.

Borgersens forrige roman, Jeg har arvet en mørk skog, tok utgangspunkt i at faren var nazist under krigen. Det var noe Borgersen ikke ante før han etter farens død fant en liten mappe med papirer fra en rettssak. Han begynte å nøste og fortalte historien til en som jobbet i forlag. «Denne må du skrive», sa han. Og det gjorde Borgersen, til gode kritikker.

Skape

Fra før var han kjent som skuespiller, instruktør og teatersjef, blant annet for Den Nationale Scene i Bergen. Å skrive hadde mest vært en drøm.

Med Forestillinger har han bygget historien på en annen måte.

– Jeg måtte skape en karakter som ikke eksisterer, sier han.

– Og han måtte være skuespiller. En skuespiller kan gå inn i ulike roller, bli et annet menneske og utfylle seg selv.

Henrik Heier har mange roller, både på teateret og utenfor, og han strever med å finne ut hvem han egentlig er.

– For ham er det nok lettere å være en rolle enn å være seg selv, tror Borgersen.

Henrik går gjennom minnene fra livet sitt, gjenopplever dem og tar et oppgjør med dem. Så kaster han dem i svarte søppelsekker, slik han har sett bilde av at de gjør med døde aids-pasienter.

Leser forskjellig

Borgersen sier han har fått mange reaksjoner på boken. Noen er opptatt av det han skriver om hiv, andre av teater, av Henriks oppvekst eller trekantforholdet Henrik-Maria-Serge.

– Det synes jeg er fint, sier han og smiler.

– Folk leser den forskjellig.

Henrik er ikke lett å putte i bås, han går sin egen vei. Han har en sterk seksualitet, men det er ikke viktig for ham å definere hva den er. For Borgersen var det et poeng at han skulle befinne seg på sidelinjen.

– Jeg liker at folk beveger seg på yttersiden av noe, forklarer han.

– Jeg blir fascinert når folk ikke gjør det som er forventet av dem.

Fiksjon

– Var det vondt å skrive om Henrik?

– Ja, jeg har på en måte vendt tilbake til noe som hendte rundt meg. De to vennene mine døde rundt 1992. De var åpne innenfor et bittelite miljø, men ikke ellers. Det var mange den gangen som ikke turde stå åpent frem. Folk mistet jobben. Da han ene lå på Ullevål, husker jeg en sykepleier sa til meg at han var heldig. «Heldig?», undret jeg. «Ja, han har besøk av familie og venner hver dag. Det er mange her som aldri får besøk», svarte han.

I boken bruker han én replikk som er hentet fra virkeligheten. Det er en karakter, også han syk med hiv, som får høre av fosterfaren sin at «det er verre at du er homofil enn at du har hiv».

Ellers presiserer han at fortellingen er fiksjon, men at han bruker erfaringene sine.

Empati

Borgersen skrev på sin bok da Jonas Gardell utga trilogien Tørk aldri tårer uten hansker, og har derfor ikke lest den.

– Jeg tror det er forskjellige bøker. Han skriver om et veldig lite, ghettoaktig miljø og har et religiøst bakteppe for noe av handlingen. Min bok handler om mye mer enn hiv, men jeg synes det er bra temaet kommer opp. Hiv rammer ikke bare én gruppe. Smittetallene i Oslo stiger enormt. Folk tror det bare er å spise piller om de blir smittet, men vi vet ikke hvordan de pillene virker på lang sikt.

– Hvorfor tror du det kommer flere bøker om hiv på 1980-tallet akkurat nå?

– Kanskje det er som andre verdenskrig, at det må gå litt tid før vi kan se det med de riktige brillene. Hvis jeg skulle skrevet om dette i 1992, ville historien blitt helt annerledes. I dag snakker vi lite om hiv, og det er veldig rart. Kanskje kan bøker som min være med å gi en slags forståelse og innsikt igjen. Kanskje kan den være med på å vekke empati, som for meg virker å være litt fraværende. Mye i dag handler om å være vellykket, rik og pen og å komme på tv. All intimiseringen, med folk som deler personlige detaljer under skinn av å hjelpe andre, oppfatter jeg som ferniss. De vil egentlig bare bli sett selv. Jeg sier ikke at alle er sånn, men jeg synes det er en tendens.

Teater

– Hva har erfaringen gjort med deg?

– Jeg har blitt romsligere, håper jeg. Jeg håper jeg er blitt flinkere til å sette meg selv til side.

Dét er noe flere i skuespillermiljøet rundt Henrik sliter med. I boken viser Borgersen frem teaterets bakside, med sutring, rivalisering og en grenseløs selvopptatthet.

Han smiler litt.

– Teateret kan være et fantastisk og kreativt sted, og jeg elsker det. Men det har også sine sider. Jeg kan sitte og høre på skuespillere som snakker og snakker om seg selv og tenke «hører du hva du selv sier nå?». Jeg opplever også at noen har en tillært flinkhet. De lærer seg hvordan de skal gjøre jobben, men går ikke inn med hele seg. Jeg husker en skuespiller sa: «Sånn tror jeg mordere pleier å reagere». Jeg tenkte: «Hva i all verden. Hva vet hun om det? Hun har vel aldri drept noen. Og så snakker hun ikke bare om en morder, men om mordere i flertall». Sånt kan jeg bli ufattelig lei av. I stedet for å tro at det finnes en måte mordere reagerer på, vil jeg at de skal gå i seg selv og få kontakt med sine egne mørke sider. Et miljø blir seg selv nok til tider, og det ville jeg si noe om.

I boken

– Hvor er Henrik for deg nå?

– Man får et slags vennskapsforhold til sånne figurer. Jeg bryr meg om dem. Men, sier han og smiler igjen:

– Nå er han i den boken. Det er ikke sånn at jeg går og tenker på ham hele tiden.