fbpx Overser symptomer hos minoritetspasienter Hopp til hovedinnhold

Overser symptomer hos minoritetspasienter

Arbeidserfaring fører ikke til at sykepleiere får tilstrekkelig kulturell kompetanse, ifølge Lise-Merete Aloers, stipendiat på doktorgradsprogrammet i profesjonsstudier ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA). Foto: Bjørn Arild Østby.

Norske sykepleiere mangler kunnskap om pasienter med minoritetsbakgrunn. Det kan gå ut over behandlingen.

Lise-Merete Alpers har kartlagt norske sykepleieres kulturelle kompetanse om etniske minoritetspasienter.

– Internasjonale studier viser at mangelfull kulturell kompetanse blant helsepersonell kan føre til at pasienter med minoritetsbakgrunn får dårligere behandling enn majoritetsbefolkningen. Derfor er det viktig å avdekke hvordan norske sykepleiere vurderer sin kompetanse, sier Alpers.

Hun er intensivsykepleier med master og stipendiat på doktorgradsprogrammet i profesjonsstudier ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA). I forbindelse med et pågående doktorgradsarbeid har hun blant annet gjennomført en spørreundersøkelse og fokusgruppeintervjuer blant medisinske og psykiatriske sykepleiere i Oslo om deres kompetanse knyttet til minoritetspasienter. Hele 44 prosent svarer at de generelt har for lite kompetanse.

 

Fire av fem mangler kunnskap

Norge har en befolkning hvor stadig flere har innvandrerbakgrunn eller foreldre med innvandrerbakgrunn. På landsbasis gjelder dette hver sjuende innbygger, og i Oslo har tre av ti innvandrerbakgrunn.

De representerer et bredt spekter av kulturelle forskjeller, og de fleste har med seg dramatiske historier som ballast. Historier som vil prege dem hele livet.

– Har norske sykepleiere tilstrekkelig kulturell kunnskap til å gi minoritetspasienter god nok behandling og pleie?

– Sykepleierne i undersøkelsen er klare på at de mangler kunnskap om ikke-vestlig sykdomsforståelse og medisinske tradisjoner. Og for mange sykepleiere skaper dette hverdagslige utfordringer de ikke føler seg i stand til å håndtere på en god måte. Bare hver femte oppgir at de har nok kulturell kunnskap til å gi minoritetspasienter god nok behandling og pleie, sier Alpers.

Undersøkelsen viser at det er et stort behov for mer kunnskap om ulike etniske gruppers tenkning om sykdom, smerter og behandling. Dette gjelder også enkelte gruppers genetiske disposisjon for visse sykdommer. Det samme gjelder ritualer rundt dødsleiet og stell av den døde.

Alpers kommer med følgende eksempel på konsekvensen av mangel på sykdomsforståelse:

– Får pasienten en bakteriell infeksjon, er det for oss helt naturlig å gi antibiotika. I enkelte tilfeller vil det også være behov for isolat. Dersom man for eksempel tenker på sykdom som en straff eller at det er forårsaket av onde ånder, kan det være vanskelig å forstå behovet for antibiotikabehandling eller å overholde smitteregime.

 

Overreagerer

Pasienter med minoritetsbakgrunn uttrykker ofte smerte på en annen måte enn etnisk norske pasienter. Nærmere 70 prosent av sykepleierne oppga at de synes det var vanskelig å vurdere smerte hos minoritetspasienter.

– Mens etnisk norske gjerne prøver å uttrykke smerte på en behersket måte, uttrykker mange minoritetspasienter sin smerte høylytt. Dette kan bli tolket som at de overdriver, og føre til at det ikke gis rett smertebehandling.

Sykepleiere ved psykiatrisk avdeling mente at mange etniske minoritetspasienter somatiserer psykiske lidelser. Det kan føre til at somatiske symptomer oversees og gjøre at pasienten får feil diagnose.

Det kan være det kulturelle uttrykket de psykiatriske helsearbeiderne diagnostiserer i stedet for det psykiatriske problemet.

 

Annerledes pårørende

Videre opplever mange sykepleiere at de strekker seg langt for minoritetspasientene, og at det ofte kommer i konflikt med hensynet til de etnisk norske pasientene.

– Når en pasient med minoritetsbakgrunn legges inn, kan personalet oppleve at flere titalls pårørende kommer på besøk. Å stille opp i slike situasjoner er helt naturlig i deres kultur, men kan være vanskelig å legge til rette for på sykehus i Norge, blant annet av hensyn til medpasienter. Mange sykepleiere er likevel tilbakeholdende med å si ifra av redsel for rasismestempel, sier Alpers.

Flere av sykepleierne viser også til praktiske problemer, som for eksempel mangel på enerom, og at dette lett fører til etiske dilemmaer. Hvem skal ligge på gangen?

Når det gjelder kommunikasjon gjennom tolk, opplever mange av sykepleierne dette som vanskelig.

– Tolkens rolle er definert til å videreformidle det som blir sagt. Ikke å legge til eller trekke fra noe. Er dette den rette bruk av en tolk? Alpers vil gjerne ha en debatt om bruk av tolkens kulturelle kunnskap i samarbeidet med helsepersonell.

Hun holder nå på å bearbeide materialet etter å ha intervjuet tolker og minoritetspasienter. Konklusjonene vil bli presentert i løpet av høsten.

 

Trenger mer kompetanse

Vi skulle tro at lang arbeidserfaring som sykepleier øker den kulturelle kompetansen. Slik er det ikke.

– Arbeidserfaring i seg selv fører ikke til at sykepleiere får tilstrekkelig kulturell kompetanse, ifølge Alpers.

– Når sykepleiere opplever vanskelige situasjoner har de ingen på arbeidsplassen de kan spørre om råd. Ingen å lære av. Det er klart behov for veiledning og refleksjon over klinisk praksis. Og det er lite muligheter for kurs på arbeidsplassen.

Lise-Merete Alpers mener behovet for opplæring som gir økt kulturell kompetanse må inn i sykepleierutdanningen i større grad enn i dag.