fbpx En 35 år gammel bekymringsmelding Hopp til hovedinnhold

Reitgjerdet sykehus En 35 år gammel bekymringsmelding

RETTSSAKEN: Svein Solberg i Trondheim tingrett 1980. Foto: Ole Christian Frenning/Aftenposten.
«Denne mannen fortjente ikke straff, men Kongens gull!»

Mannen det siktes til er sivilarbeider og lege Svein Solberg. Det er 35 år siden han gav ut boka «Rapport fra Reitgjerdet», en bekymringsmelding som var med på å forandre norsk psykiatri.

I utgangspunktet skal man være forsiktig med rangeringer som ikke lar seg knytte til målbare verdier, men mange mener at Reitgjerdet er den største sosialpolitiske skandalen i Norge etter krigen.

 

Rykter

Det verserte en del historier om uheldige forhold ved Reitgjerdet sykehus i 1960- og 1970-årene. I en rangering tidsskriftet «Hverdag» gjorde i 1978 over norske psykiatriske sykehus heter det: «1 av sykehusene, Reitgjerdet sykehus i Trondheim, oppfattes som så ekstremt dårlig at det ikke engang tåler sammenlikning med de dårligste av landets øvrige institusjoner.»

Institusjonen liknet en trykk-koker. Det hadde begynt å visle ettersom trykket økte, men fikk likevel koke videre. Hvordan var det mulig?

Journalist Johan O. Jensen i Adresseavisen trekker fram en hendelse i 1956 som mer enn noe annet var med på å «farliggjøre» institusjonen og pasientene der. En rømt pasient fra Reitgjerdet slo i hjel en seks år gammel gutt. NRK brøt inn i rikssendingene og ba trondhjemmerne innstendig om å få barna i hus.

– Dette skapte en farlighetsmyte som mange har trukket veksler på – eller rettere sagt, har levd på i tiår etter tiår. Resultatet var at Reitgjerdet, landets eneste overregionale sykehus i psykiatri for særlig vanskelige og farlige sinnssyke menn, ble et sted der tiden sto stille. Mange av pasientene var der bare til oppbevaring, ofte gjemt og glemt, uten kontakt med familie og nabolag, underlagt hard brevsensur og sløvende medisinering. Dette sykehuset var varig stigmatisert så lenge det eksisterte, og det går altså langt tilbake.

Den som til slutt fikk det til å koke over, var en sivilarbeider ved sykehuset – lege Svein Solberg.

 

Sjokk

I 1977–78 avtjente han som nyutdannet lege siviltjeneste ved sykehuset. Det ble en sjokkartet opplevelse. Solberg oppdaget hvilke tragedier som lå bak Reitgjerdets pasienters innleggelser. Den medisinske og umenneskelige håndteringen av pasientene på Reitgjerdet gjorde at han høsten 1978 hjalp en pasient å rømme. Hensikten var å få offentlighetens lys på forholdene ved Reitgjerdet.

I mars 1979 gav han ut boka «Rapport fra Reitgjerdet» med en flengende kritikk av forholdene ved sykehuset. Her beskrev han blant annet en hverdag med utstrakt bruk av fotremmer, om pasienter som ble mottatt til livslang oppbevaring, totalt fravær av behandling og om sensur av all ut- og inngående post.

– Hvis ikke Svein Solberg hadde trådd inn, når ville egentlig aktive tiltak bli tatt, og ville egentlig Reitgjerdet noen gang blitt nedlagt som sentralinstitusjon?

Spørsmålet ble reist av statens overlege i psykiatri på den tiden, Otto Steenfeldt-Foss, under et aktørseminar i 2010 om nedleggelsen av Reitgjerdet. Her deltok en rekke av de ansvarlige, både for drift og kontroll av Reitgjerdet sykehus og for den seinere nedleggelsesprosessen.

Rettssaken mot Solberg i Trondheim byrett i 1980, for å ha hjulpet en pasient å rømme, avdekket nye alvorlige forhold ved sykehuset.

– Den virkelige skandalen oppstod under rettssaken mot meg i Trondheim tingrett, da opplysningene kom om at Reitgjerdets ansatte holdt gravøl med avdøde pasienters penger på Grand Hotel. Da raknet det, fortalte Solberg på samme aktørseminar i 2010.

Rømmingen, boka og rettssaken førte til en bred debatt om forholdene ved Reitgjerdet. Det ble nedsatt en undersøkelseskommisjon. Og i 1982 behandlet Stortinget driften ved sykehuset, og vedtok at Reitgjerdet sykehus skulle avvikles innen fem år.

At den sivilarbeidende legen som tok på seg byrden med å belyse situasjonen ved sykehuset, seinere var den eneste som ble straffet for å ha sluppet ut en soningsfange fra Reitgjerdet, oppfattet mange som grotesk og en bekreftelse på at de som varsler betaler en høy pris.

Selv konkluderte varsler under aktørseminaret:

– Jeg står ved det jeg har gjort. Det har kostet meg dyrt, men jeg har aldri vært i tvil.

 

Råtnet på rot

Reitgjerdet ble også benyttet som alminnelig psykiatrisk sykehus for fylker som ikke hadde plass til egne pasienter. Konsekvensene for disse «alminnelige» sinnslidende kunne bli svært alvorlige, etter som de ved Reitgjerdet ble behandlet som om de var potensielt farlige og voldelige.

– Så godt som samtlige pasienter ble lagt i reimer ved ankomst, for som assisterende overlege sa: «De er kommet hit fordi at de er alvorlig sinnslidende, og de har bevist at de er farlige, og de skal vite hva vi har å by.», forteller Trygve Aanjesen som jobbet som sivilarbeider sammen med Solberg. Også han nyutdannet lege.

Pasientene kom til en institusjon som hadde råtnet på rot. Det rådde et grunnleggende pessimistisk syn på pasientenes framtidsmuligheter. Her var samlet en gruppe mennesker som gradvis var blitt ribbet for elementære rettigheter.

Brevsensuren var total, bruken av tvangsmidler var overhengende. I 1977 lå 66 av 180 pasienter fastspent i til sammen 174 000 timer, tre pasienter alene i 5 000 timer hver. Det vil si åtte av årets tolv måneder. Dette står i Blom-kommisjonens granskingsrapport.

 

– Raffinert

Sykepleier Anne-Ma Ødegaard begynte som laboratoriesøster ved Reitgjerdet på 1970-tallet. Under aktørseminaret beskrev hun ifølge referatet forholdene ved sykehuset på følgende måte:

– Det var mange, ofte raffinerte måter å få pasientene til å virke farligere og sykere enn de var. Det var lett å behandle dem slik, for de hadde ingen rundt seg, ingen pårørende, fikk ikke en gang ha bilde av hjemstedet på veggen, ingen rettigheter å vise til. En tredjedel av dem lå i reimer, og den avdeling hvor dette var mest vanlig, var avdeling to hvor de fleste lå i reimer, kanskje døgnet rundt. De som fikk være oppe, måtte legge seg klokken 18.30, for da begynte natten. Det var reimer til hender, føtter og bryst, nesten alle fikk ha en arm fri så de kunne nå urinflaska som sto på gulvet. Den drakk de ofte av, for de fikk ikke ha vannglass. Det kunne være farlig. Maten ble servert på gulvet eller på ei bøtte. De klaget over sår på ryggen, svettet mye og var tørste på grunn av medisinene. Jeg ba om at snekkeren kunne spikre fast en bordbit til senga som nattbord, men nei. Pasientene kunne, om de fikk komme på do, være så tørste at de heiv seg over doskåla og drakk sanseløst. En som prøvde å smugle inn en lue med navnetrekk av venner på, fikk denne straks konfiskert. Vinduene var malt for. De fikk ikke lesestoff.

Sykepleieren fortalte også om morgenmøter hvor assisterende overlege satt og rev i stykker brev hele tiden, til og fra pasienter og til og fra kontrollkommisjonen.

Ødegaard opplevde senere at hun ikke var ferdig med det hun hadde sagt og gjort da saken var over. Hun opplevde stadig å bli møtt med sin befatning med Reitgjerdet-saken.

– Jeg har hatt forskjellige stillinger, og jeg har støtt på tidligere ansatte ved Reitgjerdet i ledende stillinger, og de sier rett ut at de hevner seg. Pasientene på Reitgjerdet ble ikke oppfattet som individer, men som en masse uten status. De var kort og godt i sykehusets vold. Og få interesserte seg for dem, fordi folk flest var redde for sykehuset og for Reitgjerdet-pasientene.

Eksemplene var mange. Svein Solberg forteller følgende:

– Hva med å bøte med 23 år i fengsel, det vil si Reitgjerdet sykehus, for å ha stjålet sykkelen til broren? Han hadde også truet distriktslegen: «Jeg skal ta deg en gang, jeg, din jævel!» Distriktslegen følte seg så truet at han beordret innleggelse på Reitgjerdet sykehus, og der ble pasienten hele sitt voksne liv. Dette er ikke noe jeg finner på, det har faktisk skjedd, slår Solberg fast.

Reitgjerdet hadde i likhet med andre psykiatriske sykehus en kontrollkommisjon som var pålagt å inspisere sykehuset ved både varslete og uanmeldte besøk. Det tragiske var at også denne skansen sviktet.

 

Nedtrappingen

Etter de første høye rop for å gi publikum innsikt i en for de fleste ukjent verden, var det ikke lenger mulig å lukke øynene for de umenneskelige og mildt sagt uverdige tilstander disse psykiatriske pasientene ble utsatt for.

Våren 1979 ble psykiater Egil Bjarnar bedt om å gå inn i et vikariat for tidligere overlege/direktør Finn Brasch Larsen. Oppdraget var å få fart på nedtrappingen av sykehusets pasienter. Et overbelegg hadde mange år skapt problemer for driften.

De psykiatriske sykehusene ble pålagt halvårlige kontrollundersøkelser for å se om pasientene oppfylte vilkårene for å være tvangsinnlagt. Resultatet var at alle sykehusene fikk omgjort en rekke tvangsinnlagte pasienter til frivillig status. Det samme skjedde også på Reitgjerdet. Belegget gikk stadig nedover fra 200 i 1978 til 30 pasienter i 1980. Med unntak av fem pasienter var alle utskrevet i 1987. De fem nektet å forlate sykehuset fordi spranget fra den totale institusjon den gangen og ned til vanlig sykehusnivå var enorm.

I avviklingsperioden i 1980-årene mottok imidlertid sykehuset 125 nye innleggelser. Over halvparten av disse var fra fengsel og politiforvaring. Da kom daværende justisminister Wenche Frogn Sælleg på banen og sa at hun og Stortinget hadde tatt feil: Det var ikke riktig å legge ned Reitgjerdet.

At det i perioden 1982 til 1985 var fem drapssaker knyttet til tidligere Reitgjerdet-pasienter var med på å forsterke kravet om å opprettholde Reitgjerdet.

Psykiater Einar Kringlen som har gått gjennom de fem sakene, hadde imidlertid en annen konklusjon:

– Ingen av disse tilfellene var det riktig å klassifisere som Reitgjerdet-pasienter, som det ble gjort i avisene. Å gi befolkningen inntrykk av at hvis man bare hadde en stor Reitgjerdetinstitusjon, så ville disse drapene vært unngått, var feil.

Utfallet ble at Trøndelagsfylkene ble enige om å føre virksomheten videre i fylkeskommunal form som regionale sikkerhetsavdeling ved Sør-Trøndelag sykehus, som åpnet 1. juli samme sted under navnet Brøset.

 

Kursendring

Avviklingen av Reitgjerdet sykehus markerte en kursendring i norsk psykiatri. Det gjorde folk flest oppmerksomme på et de lukkete anstaltenes tid var forbi.

Reitgjerdet-saken er et grelt eksempel på hvor galt det kan gå når samfunnets utstøtte gjemmes behendig bort. Da ligger veien åpen for maktovergrep og andre ulovligheter. Med så mye motstand mot endringer, så vel innenfor som utenfor sykehuset, var det den gang illusorisk å tro at man kunne nå fram tjenestevei.

Det måtte en rømming, en bok og en rettssak til for å vinne fram. ||||

 

bjorn.arild.ostby@sykepleien.no

 

 

Reitgjerdet sykehus

1861: Reitgjerdet står ferdig, med 250 plasser.

1880: Egen avdeling for pasienter som var spedalske og sinnssyke.

1919: Stortinget vedtar at sykehuset skal omorganiseres til sinnssykeasyl for «særlig vanskelige og farlige sinnssyke» fra hele landet. Det «kriminelle proletariatet» må ut av de alminnelige asylene. I Reitgjerdet skal de farligste av de farlige isoleres.

1961: Kriminalasylet i Trondheim blir overført til Reitgjerdet og bygd ut til 260 senger.

1964-80: Fire legestillinger, hvorav to var besatt. Første sykepleier ansatt 1968. Fra 1972 sivilarbeidende leger, i gjennomsnitt to personer.

1973: 12 offentlig godkjente sykepleiere. 1973: Overlege/direktør Finn Brasch Larsen: «100-110 av totalt 230 pasienter fyller ikke Reitgjerdet-betingelsene om å være særlig vanskelige og farlige.»

1975: 200 pasienter, 100 pleierstillinger.

1978: Sivilarbeider og lege Svein Solberg hjelper en pasient å rømme. 1979: Svein Solberg gir ut boken «Rapport fra Reitgjerdet».

1980: 142 pleiere, hvorav 16 offentlig godkjente sykepleiere.

1980: Robak-utvalget anbefaler Reitgjerdet avviklet over fem år.

1980: Blom-kommisjonens gransking gir i det alt vesentlige støtte til Svein Solbergs kritikk.

1982: Stortinget vedtar at driften av sykehuset skal avvikles innen fem år.

1987: Reitgjerdet nedlagt 1. juli. Samme dato blir den regionale sikkerhetsavdelingen ved Sør-Trøndelag sykehus åpnet samme sted under navnet Brøset. Samme år konkluderer Høyesterett at pasientene fra Reitgjerdet har krav på erstatning på objektivt grunnlag.

Den som trer inn her må la alt håp fare. Dante

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.