– Skal ikke bare produsere kunnskap

Jacob Hølen er sekretariatsleder for Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin og helsefag. Han er langt på vei enig i at mye forskning er «bortkastet».

– Men jeg stiller spørsmål vedrørende realismen bak idealet om superforskning, sier Hølen.

– Hvorfor er det urealistisk?

– Delvis fordi forskningen har andre positive effekter enn maksimert kunnskapsproduksjon. Jeg har nevnt utdanning av nye forskere og lærere. Forskningen sysselsetter også mange mennesker, forskningsmidler brukes som virkemiddel i distriktspolitikk og for å kunne tilby forskningsbasert undervisning ved høyskoler og universitet, sier han.

LES: Hele tema

Hva er best?

Hølen mener det kan diskuteres hva som er den «beste» forskningen. Men han mener det er viktig å etterstrebe idealet om å maksimere kvaliteten og tilrettelegge for at forskningen blir publisert.

– Det vil redusere tilfellene av gjentatte forsøk med lite nyttepotensial, sier han.

Ikke 85 prosent

Ifølge Hølen er det ikke grunnlag for å si at så mye som 85 prosent av medisinsk forskning er bortkastet, slik Sir Iain Chalmers hevder (se side 20).

– Derimot er det klart mye forskning kunne vært mer nyttig. Samtidig er det slik at en betydelig andel norsk medisinsk forskning gjennomføres av for eksempel forsker-stipendiater eller studenter. Disse prosjektene vil kunne ha samfunnsnytte gjennom opplæringen av fremtidige forskere, selv om prosjektet i seg selv kanskje bidrar med begrenset ny kunnskap, sier han.

Også spesialrådgiver i NSFs fag- og helsepolitiske avdeling, Elisabeth Holm Hansen, er skeptisk til påstanden om at 85 prosent av medisinsk forskning er bortkastet.

– Jeg vet ikke om det er hold i en slik påstand. Selv om en del forskning ikke er anvendt forskning, men såkalt grunnforskning, er den helt nødvendig for å kunne generere ny og anvendt forskning, sier Holm Hansen.

Mer bevisst

Hølen mener de som finansierer forskningen bør være mer bevisst på hva som er kunnskapspotensialet og nytten og litt mindre på hvem som søker.

– Jeg vil gjerne gi et tenkt eksempel: I starten av en forskers karriere kan det valgte feltet ha kunnskapshull, og forskningen vil være nyttig, men etter hvert når feltet og forskernes evner metning. Da kan det være fristende å fortsette på det man kan og har bygget opp kompetanse på, i stedet for å bevege seg over i nytt terreng. Seniorforskeren vil på dette tidspunktet ha en betydelig publikasjonsliste, stor kompetanse på feltet og muligens også et internasjonalt nettverk å vise til. Forskningsrådet eller andre som finansierer forskning kan da lett la seg friste til å gi videre finansiering til seniorforskerens velsmurte maskineri fremfor en juniorsøker som mangler erfaring og nettverk, men som kanskje har mer samfunnsnyttige forskningsspørsmål, sier Hølen.

Lett å være etterpåklok

– Også kritikerne innrømmer at det er lettere å være etterpåklok enn forutseende når man vurderer forskningens kvalitet og nytte, sier Hølen.

Ved de norske universitetssykehusene er det i nyere tid opprettet forskningstøtteavdelinger og lagt til rette for samarbeid mellom klinikere og fagpersoner i medisinsk metode og statistikk.

– Dette er nyttige tiltak for å øke kvaliteten og rydde unna feil som følger av valg av gal metode eller feil fortolkning av analyseresultater. Hvis forskerne til slutt følger rådet om alltid å oppsummere og drøfte egne resultater mot relevante metastudier, vil forhåpentligvis forskningen bli enda mer nyttig, sier han.

– Bør det bli et krav at alle som søker om forskningsmidler har gjort systematiske kunnskapsoppsummeringer?

– Nei, det blir for strengt. Det å gjennomføre en systematisk review er et selvstendig og meget omfattende arbeid. Det som bør kreves er at forskeren gir en redegjørelse for forskningsfronten, begrunner de forskningsspørsmål som stilles og sannsynliggjør at man har valgt egnet design og metode for å besvare dem, sier Hølen.