Med barna som hjertesak

I hele ni år har hun kjempet for å gjøre helsesøstrene mer synlige. Jobben har blitt en livsstil, med normalarbeidsdager på minst 10 timer og bare få dager av gangen hjemme i Kristiansund.

Men på faggruppens landsmøte i april sier hun stopp. Det betyr at Astrid Grydeland Ersvik innen sommeren ikke lenger er helsesøstrenes leder, og kanskje tilbringer mer tid med utsikten over Kristiansund fra det gamle 1700-tallshuset på Innlandet.

Eller kanskje ikke. For Ersvik er ikke typen som lener seg tilbake.

På kontoret i Oslo forteller hun om det å gi seg som leder både med vemod og avgjørelsens lettelse i stemmen. Hun sier hun kjenner at det er på tide med en endring, før hun blir sliten. Alt annet ved henne forteller om en kvinne som vil mer. Det er noe med kroppsspråket, myndigheten, og engasjementet. 

– Kommer du til å savne jobben?

– Det har tatt meg litt tid å venne meg til tanken. Jeg kommer til å savne de fantastiske folka jeg har møtt. Det kommer også til å bli en overgang å ikke få så mye oppmerksomhet.

Hun vet at hun har satt en høy standard gjennom lange arbeidsdager og en gjennomføringskraft mange andre knapt drømmer om. Den høye, blonde damen utstråler så mye styrke at det er lett å forstå hvorfor hun er engstelig for at hennes gode eksempel skal fungere mer som skremsel enn noe til etterfølgelse.

– Den nye lederen må ikke være som meg. Hun må finne sin egen stil, sier hun.

– Det er et privilegium, men også krevende å fronte saker, sier hun med overbevisningen til noen som vet hva det er å snakke en minister mitt imot. Og som ikke tar fem øre for å gi barn og unges sak et ansikt i møte med stramme kommunebudsjett.

Å lede en tjeneste alle sier er viktig og snakker varmt om, uten at dette gjenspeiler seg i praksis, slik Ersvik beskriver det, blir utfordringen den nye lederen må overta.

– Politikerne lover, og så gjentar det samme seg: Det skjer lite. Jeg blir nok pensjonist før vi for eksempel får se de foreslåtte normtallene.

Vanskene med å få midler til et kompetansesenter og spesialistgodkjenning av helsesøstre har gjort henne frustrert. Det har også det hun omtaler som manglende vilje til å øremerke midler i kommunene, senest fra den nye regjeringen. Den holdt løftet om mer penger, men uten å binde dem opp. Dermed er det helt vilkårlig om helsestasjoner, skolehelsetjenesten eller noe helt annet får glede av dem.

– Det er ikke uventet, men trist. I helsestasjonen og i skolehelsetjenesten trengs det flere stillinger. Oppgavene er flere, og sakene mer komplekse enn tidligere. Elevene møter stengt dør når de trenger hjelp. I tillegg kuttes de brede, forebyggende tiltakene i gruppe- og klasseromsundervisning og informasjonsarbeid. Konsekvensene av dette ser vi først om mange år, i andre deler av helsevesenet og psykiatrien.

– Hvorfor tror du politikerne ikke tenker lenger?

– Våre brukere skriker ikke. Det er vi som må snakke deres sak.

Astrid Grydeland Ersvik snakker høyt på barn og ungdoms vegne. Tilgang på helsesøster i skoletiden er hennes viktigste hjertesak. I dag har mange skoler bare tilmålte tider, enkelte dager i uken.

– Kommunikasjon kan ikke gjøres kun til fastsatte tider. Ungdom er spontane. Og de trenger tid til å sjekke deg ut, finne ut om du er tilliten verdig, om du kan holde tett. Det er viktig at ungdom får et tilbud når de har behov og før problemene blir store. Det er da vi kan hjelpe.

– Hva er du mest fornøyd med å ha fått til i din tid som leder?

– Vi har blitt en aktør å regne med, sier hun med ydmyk stolthet.

Så trekker hun frem de interne eksemplene: Ferdigstilling av en utviklingsstrategi for helsestasjons- og skolehelsetjenesten, revidert forskrift og at det jobbes med nye retningslinjer for tjenesten.

KONTAKT:Hjemme i Kristiansund er veien kort til kontakten med barn og unge, som er dem hun brenner for. Her på Innlandet skole.

Hun understreker igjen, og igjen, at hennes synlige arbeid også er andres fortjeneste. Hun har hatt et styre i ryggen og lokale faggruppeledere å lene seg på. Hennes forgjengere har lagt grunnen. I 2008 ble ledervervet omgjort til fulltid, men hennes medarbeidere jobber frivillig. Det gir et større ansvar på hennes sterke skuldre, som klarer mye, men ikke alt alene.

– Hva har vært det tyngste med jobben?

– Først og fremst hadde jeg ønsket at det var mulig å delegere mer, at det var flere jeg kunne jobbet med. Det ville gjort lederjobben enklere. For det er ikke noen tvil om at dette er en arbeidskrevende jobb. Det å skulle ha en annen jobb ved siden av er håpløst.

Drømmen om å bli leder er ikke egentlig hennes. Selv om det kanskje kan se annerledes ut om man oppsummerer: Leder i FAU, leder i Amnesty International lokallag, leder i det lokalet velet, og leder på flere nivå i kommunehelsetjenesten i Kristiansund, deriblant prosjektleder for Familienes hus, og muligens et par verv til hun ikke husker. Men hun har altså ikke søkt makt.

– Det tok 10–12 år som helsesøster før jeg gikk over i formell ledelse og fikk hovedansvaret for helsestasjonen for ungdom. Dette er et tilbud som er åpent på ettermiddagene, så en skulle kanskje tro jeg ble sliten av så lange dager. Det var snarere motsatt. Jeg gikk derfra om kvelden, med fornyet energi. Det er et privilegium å få jobbe med ungdom.

Det har gjerne vært slik at har hun engasjert seg i noe, har hun endt med å lede det.

– Jeg er ikke redd for ansvar. Det gjør det mulig å påvirke i den retningen jeg vil. Jeg

HJERTESAK:Tilgang på helsesøster i skoletiden er Grydeland Ersviks viktigste hjertesak.

skulle likevel sett at jeg hadde fått mer opplæring tidligere, for å bli tøffere i trynet i møte med beslutningstakere og politikere. Jeg lærte ved prøving og feiling. Du kan si det har vært en bratt læringskurve.

Hun påstår hun har mye ugjort. Hun vil likevel gi seg på topp. Det er ikke motivasjonen det står på. Det er mer behovet for å lære noe helt annet, som for eksempel hvordan ha fritid. Og så mener hun det er viktig å ikke klamre seg fast i et lederverv.

I tillegg kommer all reisingen. Ingen skulle tro at hun hadde flyskrekk den gang hun takket ja til vervet.

– Jeg bestemte meg for at det var for slitsomt å være redd. Jeg lærte meg derfor hva som skjer i et fly, og tenkte på at flygerne også har en familie de vil hjem til. Nå sovner jeg nesten før flyet har lettet.

Hun får det til å høres så lett ut. Men så er hun også et bestemt vesen. Er det noe hun vil, så forsøker hun å få det til, uavhengig av om det er privat eller i jobbsammenheng.

– Har du alltid visst at det var inn i helsesøsteryrket du skulle?

– Nei. Jeg hadde lyst til å bli arkitekt og fysioterapeut, men endte på sykepleien siden den utdanningen fantes i min hjemby, Namsos. Min mann jobbet i Nordsjøen, og jeg ville bo der jeg hadde familie.

Siste året på sykepleien fikk hun sitt første barn, og før det var gått to år hadde hun fått nummer to. Tredjemann kom fem år senere. Like etter det andre barnet kom til verden fikk hennes mann jobb i Kristiansund, og familien flyttet. Der skulle hennes møte med helsestasjonen føre henne inn i helsesøsteryrket.

– Jeg var ikke fornøyd med måten vi ble møtt på av helsesøster, så jeg tok en telefon til hennes sjef og sa hva jeg mente. Kort tid etter ble jeg oppringt av sjefen igjen, og fikk tilbud om jobb.

Hun takket ja, og gikk inn i ett års midlertidig stilling før hun tok videreutdanningen som kreves for å bli helsesøster. Utdanningen var i Trondheim. Hun ukependlet, mens mannen var hjemme med barna.

– Vi fikk mange rare reaksjoner. Jeg hadde nok ventet det fra gamle damer, men blant våre radikale venner som var opptatt av likestilling var det overraskende mange som ikke syntes dette var greit. De snakket om hvor flink, oppofrende og omsorgsfull han var. Min mann måtte spørre om de hadde sagt det samme om det var jeg som hjemme.

Dette var på 80-tallet, og hun tror en slik omsorgsfordeling vekker mindre oppsikt i dag. Hun vil likevel rose sin mann gjennom 36 år, for det er selvsagt ikke helt uten grunn han omtaler henne som en arbeidsmaur med lakenskrekk.

– Han regnet på det en gang, og fant ut at de første fem årene jeg var leder hadde jeg ikke en eneste helg helt fri. Det er kanskje noe av det jeg begynner å kjenne på. Jeg vil rydde tid til litt annet enn jobb. Det kjipeste jeg har valgt bort er den sosiale kontakten med venner hjemme. Det har også vært lite tid til trening og andre morsomme ting, som å lære seg italiensk.

Hun erkjenner at hun ikke kunne stått i det krevende arbeidet uten sin mann. De har ifølge Grydeland Ersvik sett hverandre og støttet hverandre. De har krevende jobber, og hun mener det er grunnen til at de er rause med hverandre. Begge er også velsignet med evne til å gripe friøyeblikkene sammen, og å la tunge tanker i fred. I tillegg til at hun kan kunsten å ta en uke av gangen. Det gjør all reising, alt kveldsarbeidet og fremtidige arbeidsbekymringer enklere.

– Hva skal du gjøre etter sommeren?

– Jeg har et jobbtilbud, og jeg håper å kunne få jobbe med faget mitt også fremover. Skal jeg få en aktuell jobb i Kristiansund må jeg nok skifte beite til en annen næring.

Det er dermed godt mulig det kan bli noe pendling. Og hun erkjenner at hun fortsatt vil kjenne på savnet etter det å være vanlig helsesøster igjen, ute i skolen, ute blant ungdommene som den voksne personen noen av dem trenger. Men om det foretrukne jobbtilbudet blir virkelighet, vil hun komme nærmere et roligere liv.

MYE JOBB:- De første fem årene jeg var leder hadde jeg ikke en eneste helg helt fri, sier Grydeland Ersvik.