Legestemmen

– Jeg savner helsepersonell i debatten, sier Wasim Zahid.

Nyhetene er fulle av slag og hjerteinfarkt. Valgkampen har flommet over av helse, køer og brutte løfter. Men de som ytrer seg mest, står sjelden selv på et sykehusgulv. Det gjør Zahid.

Deler

Han er kjent som twitterlege og kjendislege. I stedet for å mure seg inne med vitenskapelige artikler om ekkokardiografi, logger han seg på og deler kunnskap med folk flest. Nå også i bokform. På liv og død. En leges bekjennelser, heter boken. Her forteller Zahid historier og refleksjoner fra sine ti år som lege. «Litt tidlig å komme med sine bekjennelser», undret en kollega. Zahid ser poenget, men tror på å lære av erfaring. Han kan bli en bedre kliniker og skape en større forståelse for de valg og prioriteringer han gjør.

– Jeg vil bringe inn legens perspektiv, sier han rolig.

Glede

I boken beskriver han både lykke og sorg. Avveiningene når han vurderer å avslutte behandling av gamle og syke, pasienten som plutselig får hjertestans bare dager etter at han har undersøkt henne og ikke funnet noe galt. Og gleden over å stille riktig diagnose og gi behandling når livet henger i en tynn tråd.

Han spesialiserer seg i kardiologi og indremedisin. For å finne ham, må man gjennom lange ganger på Rikshospitalet. Fra veggene følger gamle overleger med, foreviget med maling og pensel. På intervensjonssenteret, der Zahid har kontor, er det koselig og forskeraktig. Ingen hvite frakker. Ingen pasienter. De møter han i bijobben som allmennlege.

Åpner

– Er du med og river legen ned fra pidestallen?

– Legeyrket har tradisjonelt vært veldig lukket og hemmelighetsfullt, sier han.

– Med informasjonssamfunnet følger mer åpenhet. Jeg vil vise hva som skjer bak dørene.

Han beskriver det å være lege som en emosjonell berg-og-dal-bane. Kaller legeyrket spennende og glamorøst, men også tyngende og ensomt. Mens de fleste andre yrkesgruppene har en annen i hierarkiet å spørre om råd, er legen på toppen. Han eller hun må fatte beslutningene alene. I boken hans er ikke legen en suveren småkonge, men et menneske som alle andre, med tvil og usikkerhet.

– Jeg tror det er fint for folk å se at vi er mennesker, sier han.

– Samtidig er det viktig at vi utviser autoritet og faglighet. Å vise usikkerhet tror jeg ikke rokker ved vår autoritet, jeg tror heller vi får større respekt. Så lenge vi ikke vingler.

Skjerpet

Med informasjonssamfunnet kommer også de informerte pasientene. I boken beskriver han en ung mann som resolutt avviser hans forslag om hostesaft med forskning som viser at effekten er null.

– Er informerte pasienter utfordrende?

– Egentlig ikke. Jeg tenker på deres intensjon, og den er å bli bedre. De ønsker jo bare å sørge for egen helse og å hjelpe legen på vei. Å være mot informerte pasienter er håpløst, fordi informasjonen ligger der og en utdannet befolkning benytter seg av den.

Han selv er med å vise vei, men understreker at man ikke blir lege av å lese seg opp på en diagnose.

– Folk kan ikke lese seg til det kliniske blikket eller erfaringen en lege har. Det sies at pasienter kan mer enn leger. Ikke for å være arrogant, men jeg har aldri opplevd at en pasient har visst mer enn meg om helheten.

– Men det må ha vært irriterende å bli satt på plass av hostesaft?

Han smiler.

 – Jeg visste det jo egentlig, men i et øyeblikks svakhet foreslo jeg hostesaft for å ha noe å tilby og for å bli ferdig med konsultasjonen. Det burde jeg ikke gjort. Historien viser vel hvor viktig det er å være skjerpet og ikke ta snarveier.

Opplyser

På nettet lager Zahid caser og diskuterer dem med hvem som helst.

– Lærer du noe av å diskutere med andre enn leger?

– Ja, jeg synes det er berikende. Andre ser ofte ting fra en annen vinkel. Jeg mener jeg er blitt en mer reflektert person ved å være på Twitter.

Han synes det er morsomt å drive folkeopplysning og ville gjerne gjort det mer.

– Utfordringen er at for mye er morsomt. Jeg liker å være i debatter, men jeg liker også å jobbe med pasienter, være hands on. Jeg føler jeg bør begrense meg litt.

Men han skriver gjerne flere bøker og er ny spaltist i VG Helg. Eget tv-program kunne vært fint. Det er tabubelagte temaer han gjerne skulle tatt opp, som døden og alvorlig sykdom. Og han er opptatt av pårørende.

– Det er mye snakk om hva helsevesenet kan gjøre for syke og døende, men for meg er medmenneskelighet viktig, at venner og familie stiller opp for hverandre. Det hender at eldre, syke pasienter ligger i flere døgn uten besøk. Folk har arbeid og mye å gjøre, men jeg opplever at nærhet og medmenneskelighet har gått litt tapt.

Stolt

Ensomheten som lege kjenner han mest på kveld og natt. Når han alene har ansvaret for 100 pasienter og han føler seg litt utenfor sykepleierfellesskapet på vaktrommet.

– Klokken fire på morgenen er jeg mest ensom, sier han.

– Familien sover hjemme, og jeg kan lure på hva jeg driver med.

Men tvilen slipper taket fort. For han er glad i yrket sitt. Stolt over å bære stetoskopet rundt halsen. Frakken dropper han, den er både upraktisk og uhygienisk.

– Hva sier andre leger om boken?

– Jeg får mest tilbakemelding på nett, og de som er der er kanskje like meg, men de er positive. De er dagens leger, ikke gårsdagens.

– Burde andre i helsevesenet skrive bøker som din?

– Absolutt. Jeg savner flere stemmer.

– Også sykepleiernes?

– Jeg ville i hvert fall lest bøkene deres.