Kos får sansene på gli

– Ja da ja da, du er så fin atte. Ja da ja da.

Robotselen Selma får kos og koseprat på sykehjemmet Kamfjordhjemmet i Sandefjord. Fem beboere sitter i ring, og den hvite, pusete selen går fra fang til fang.

Nå er det Gerd sin tur. Hun klapper robotdyret kjærlig over ryggen, legger ansiktet helt inntil hodet til selen og snakker til den med myk og rolig stemme. Selen svarer med å lage tilfredse pipelyder tilbake og «logrer» med selrompa.

Etter en liten stund får sidemannen overta, en skøyeraktig herremann som kaller seg selv kong Sverre. Han er av dem som godt forstår at selen ikke er levende. Ikke alle gjør det. Deltakerne i forskningsprosjektet har demens i varierende grad, de fleste har Alzheimer. De har truffet robotseler av denne typen flere ganger før, men for de fleste av dem oppleves møtet med selen likevel nytt for hver gang. Det er tydelig at de setter pris på å være sammen med selen.

– Vi ser på dem at de både blir i bedre humør og mer sosiale av å være til stede på disse samlingene. De får klarere tale, og det de sier har mer mening, forteller geriatrisk sykepleier Bente Hildre.

Hun leder seansene med selen sammen med to andre pleiere på Kamfjordhjemmet.

Systematisk kos

Forskerne ønsker å se om dyreassisterte- og robotassisterte intervensjoner kan ha en helsefremmende effekt på eldre personer med demens.

To halvtimer i uka i seks uker har pleierne ved Kamfjordhjemmet gjennomført systematiske «kosestunder» med robotselen Selma med en gruppe på fem deltakere. De skal holde på i tolv uker. Til sammen deltar cirka 250 brukere fra sykehjem og dagsentra i Østfold, Vestfold og Akershus. Alle er over 65 år og har demensdiagnose eller kognitiv svikt. Deltakerne trekkes ut til enten å delta i aktivitet med robotsel eller hund, mens den siste gruppa blir kontrollgruppe og fortsetter med de aktivitetene de vanligvis har tilbud om der de bor. Alle pleierne som leder gruppeaktivitetene er erfarne pleiere og følger samme mal for gjennomføring. Forskningsprosjektet skal ikke se etter forskjeller mellom intervensjonstypene hund eller robotsel, men mellom intervensjonsgrupper og kontrollgrupper.

– Et levende dyr, eller en slik robot, fungerer som et medium som gjør det lettere å få i gang samtaler med den som er sammen med dyret. Hunden eller roboten stiller ikke krav til deg ved å stille vanskelige spørsmål, slik mennesker kan gjøre. Den gir uforbeholden respons, forklarer Nina Jøranson, sykepleier og stipendiat ved Universitetet for miljø- og biovitenskap i Ås. Jøranson og etolog og stipendiat Christine Olsen er de ansvarlige for gjennomføringen av prosjektet.

Gode erfaringer

Dyreassistert omsorg praktiseres allerede flere steder, med gode erfaringer, ifølge Nina Jøranson. Flere studier beskriver at samvær med dyr, og med robotsel, kan redusere symptomer på blant annet agitert atferd og depresjon hos personer med demens. Samværet øker også kommunikasjonen og generelt velvære. Slike selroboter er i bruk i eldreomsorgen blant annet i Danmark.

– Vi er de første som bruker den systematisk og i et forskningsprosjekt i Norge, forteller Jøranson.

Japaner

Robotselen er utviklet i Japan og ble egentlig laget for eldre mennesker som ikke kunne komme seg ut og bodde slik at de ikke kunne ha kjæledyr. Etter at de ble tatt i bruk, ble man oppmerksom på hvilken effekt den hadde på de eldre. Særlig viste det seg at samvær med slik robot var nyttig for demensrammete. Det finnes liknende roboter både av katt og hund.

– Grunnen til at vi valgte å bruke en sel, er at det er få som assosierer noe med seler. Hadde vi for eksempel valgt en robotkatt, tror vi det ville være lettere å reagere på at den ikke var levende, forklarer Nina Jøranson.

Den halvmeter lange selen ser ut som et stort kosedyr. Men rett under den hvite pusete pelsen finnes sensorer som gjør at den reagerer på berøring. Inni er den programmert til å respondere på stimuli den får fra dem den er sammen med. Den reagerer både på å bli snakket til og på berøring. Den svarer ved å bevege seg. Lydene den lager er opptak fra ekte selunger.

Får noe å prate om

Før prosjektet startet ble alle deltakernes funksjonsnivå testet. Aktivitetsnivå og søvnmønsteret ble målt med en aktivitetsmåler (Aktigraf), som deltakerne hadde festet til håndleddet i en uke. I tillegg ble symptomer på depresjon, uro og tendenser til aggressiv atferd vurdert av pleierne. Informasjon om faste medisiner ble også samlet inn. Tegn på generell livskvalitet, som interesse, smil, prat og sosial omgang ble vurdert. Disse målingene blir gjennomført før, halvveis i prosjektperioden og etter at intervensjonene er gjennomført.

– Nei, kom du til meg da. Det var hyggelig, sier Sverre, som har Selma på fanget.

Han klapper og kjæler med den hvite pelsbunten. Selma åpner og lukker øynene og gir fra seg rolige koselyder. De andre i ringen ser på mens han småprater med roboten.

– Du har vel sett seler, Ernst, du som har vært hvalfanger?

Bente Hildre forsøker å få i gang en samtale i gruppen om et tema hun vet mange av dem kan assosiere seg med. Ernsts øyne lyser opp. Han har sett både seler og hvaler, og ramser opp fjerntliggende land og farvann han har vært innom i løpet av sine år om bord på en av Sandefjords mange hvalfangstskuter. Han retter seg opp og lener seg fram mot de andre. Han forteller om skip som sank og tunge skift.

– Det var vel et hardt liv, kan jeg tenke meg. Hvordan var det for kvinnene da, Gerd?

– Ja, de var jo hjemme alene de vet du, svarer Gerd.

Hun forstår hva de snakker om, og kan også huske tilbake.

På den andre siden av sirkelen begynner to av damene å snakke litt seg imellom, mens selen Selma igjen bytter fang.

– Allerede fra første økten så jeg hvordan noen av deltakerne ble mer oppmerksomme og fokusert. Noen av dem som til vanlig er veldig stille, begynner å snakke både til selen, men også til oss og til de andre deltakerne. Vi skulle gjerne brukt selen her hele tiden, ikke bare to halvtimer i uka, sier Bente Hildre.

Får gi omsorg

– Sov dukke Lise, sov og bli stor.

Ingrid har fått Selma på fanget og vugger fra side til side og synger. Stemmen er uklar, men vi kan likevel høre at gamle sangvers dukker fram i hodet på Ingrid. Selen kurrer og lukker øynene. Halvtimen er over. En av deltakerne har reist seg og gått, mens de andre ikke viser tegn på å forlate selen. De følger alle med på Ingrid som bysser roboten som om hun forsøker å få et barn til å sove.

– En viktig effekt med samværet med selroboten er også at pasienten får anledning til å gi omsorg. Dette er mennesker som er avhengig av andres omsorg. Her er det de som får gi. Det er bra for alle mennesker, sier Nina Jøranson.

Forskerne regner med å være ferdig med prosjektet i 2015. Klarer de å dokumentere at samvær med dyr, og med robotsel, har en helseeffekt, kan flere kanskje få mer tid med Selma.

Fakta:

• Forskningsprosjektet «Dyreassisterte- og robotassisterte intervensjoner som helsefremmende tiltak for eldre personer med demens» ledes av professor Camilla Ihlebæk ved Universitetet for miljø- og biovitenskap. Det er et samarbeidsprosjekt med Antrozoologisenteret i Ås, Nøtterøy kommune, Utviklingssenter for hjemmetjenester og sykehjem i Vestfold og Høyskolen i Vestfold.
• Prosjektet er finansiert av Oslofjordfondet og Regionale Forskningsfond Hovedstaden. Etolog og stipendiat Christine Olsen jobber sammen med stipendiat Nina Jøranson med gjennomføring av prosjektet.