Et verdig sted å dø

– Pass på så du ikke får støv på klærene, sier Marit Myklebust og åpner døren i første etasje på Gatehospitalet i Oslo.

Sammen med daglig leder Liv-Bente Nilsson viser hun frem lokalet som Frelsesarmeen vil bruke til hospice for rusavhengige. Foreløpig er det lite som minner om en sykehusavdeling. Elektriske ledninger henger fra taket, vinduene er støvete og midt i rommet står en sementblander. Men Myklebust og Nilsson håper at det snart skal utøves palliativ sykepleie i disse rommene.

– Palliasjon for rusavhengige er et forsømt område i Norge, sier Myklebust, og peker nedover korrioren hvor pasientrommene ligger på rad og rekke. Her skal rusavhengige leve sine siste dager.

Uverdige forhold

– I dag dør mennesker med rusproblemer under uverdige forhold, forteller Myklebust.

– Mange bor i boliger som er kalde, råtne, uhygieniske og rotete. Noen får midlertidig tak over hodet på hybelhus. De ansatte gjør så godt de kan, men har ikke fagkunnskap til å gi brukerne et verdig tilbud ved livets slutt.

– Jeg har besøkt rusavhengige i hjemmene deres og sett hvordan de lever, fortsetter Myklebust.

– Det gjør et kollosalt inntrykk. Jeg kunne ikke bodd slik i en halv dag. I en kommunal leilighet måtte vi bestille container og kaste alt innboet. Alt var knust og ødelagt. Det sier noe om graden av kaos når rusen tar over livet. Det er uverdig at mennesker skal dø under slike forhold.

Les om Heidi: - Det eneste jeg ønsket var å kunne dø i en ren seng

Etterlyser menneskeverd

Fra de uferdige lokalene er det to trapper opp til felleslokalene til Gatehospitalet. Der er Liv-Bente Nilsson, daglig leder.

– Vi ønsker å åpne neste år, forteller hun.

– Vi ser for oss fem til sju sengeplasser og vil ta imot både mannlige og kvinnelige pasienter.

Myklebust ønsker seg et fremtidig samarbeid med Hospice Lovinseberg og lindrende enhet på Ullevål.

– Representanter fra de tre stedene bør møtes jevnlig og utveksle erfaringer og kunnskap, sier hun.

Sykehjemsetaten i Oslo har lindrende enheter ved Lillohjemmet og ved Akerselva sykehjem. Etaten opplyser at Stovnerskogen sykehjem har et langtidstilbud for pasienter med rusproblemer med 16 plasser. I tillegg planlegger Romsås sykehjem å starte opp et korttidstilbud for rusavhengige med 7 plasser i løpet av høsten 2013. Velferdsetaten kjenner ikke til andre aktører som vil starte opp hospicer for rusavhengige per i dag.

I rapporten «Siste dager, en utredning om hospiceavdeling ved Frelsesarmeens gatehospital» fra 2010, forklarer en av informantene hvordan han opplever å bli avvist i det ordinære helsevesenet: «Disse menneskene passer ikke inn i det ordinære helsevesenet, fordi man har et gradert menneskeverd her. Det er mye myter og forforståelser blant personalet.», sier en av dem.

– Jeg tror at 90 prosent av dette handler om mangel på kunnskap, sier Myklebust.

– Ingen rusavhengige opplever nødvendigvis fordommer, men det er travelt på mange sengeposter. En masete pasient kan mase seg til ekstra medisiner, og da er problemene i gang.

På vakt mot rus

Rapporten advarer mot at pasienter på et hospice kan bli fristet til å «ruse seg inn i døden». Nilsson er kjent med problemstillingen og har planen klar.

– Hospicet skal være rusfritt. Vi har kunnskap om abstinensbehandling og smertelinding. Målet er et trygt miljø uten behov for rus, akkurat som på resten av huset.

At venner og pårørende som besøker Gatehospitalet kan forsøke å smugle inn narkotika til pasientene, er en annen problemstilling.

– Man må jobbe med rusavhengige i lang tid for å klare slike balanseganger, sier Myklebust.

– Besøkende får beskjed om at rusmidler ikke kan tas med inn på huset. Det er rimelige betingelser som dagens pasienter på Gatehospitalet selv ønsker.

Tillit i miljøet

Myklebust forteller om mange møter med rusavhengige gjennom en årrekke.

– Pasientene kjennetegnes blant annet ved en kortsiktig tankegang, fordi det meste handler om å skaffe penger til rus. De kan være dårlig motiverte for behandling og lite mottagelige for hjelp. I tillegg kommer en utbredt selvmedisinering. Men Myklebust, som beskrives som en ildsjel for Oslos rusavhengige, vil ikke gi opp.

– Disse menneskene er som alle andre, men skiller seg ut ved å ha en tung rusavhengighet, sier hun.

– Mange av dem er ekstremt ensomme fordi familierelasjoner til foreldre, søsken og barn har brutt sammen.

– Alle døendes frykt er å dø alene. Våre pasienter har som regel få eller ingen som besøker dem. Frelsesarmeen har et nettverk over hele Norge. Dersom en pasient ønsker det, kan vi formidle kontakt med familien. Vi har ni års erfaring med smertelindring. I tillegg vet pasientene at de ikke trenger å frykte abstinenser hos oss, sier hun.

Håper på penger

Vi går ned trappen igjen og ender opp der vi startet, utenfor lokalet som står klart til bruk. Sementblanderen står der fremdeles, som en påminnelse om arbeidet som er startet.

– Sykepleiere som vil jobbe her er nødt til å interessere seg for pasientgruppen, sier Nilsson.

– De må være trygge på tette, personlige møter, smerter og dødsangst.

Nå er det opp til Helse- og omsorgsdepartementet, Helsedirektoratet og Oslo kommune å avgjøre om Frelsesarmeen skal få penger til å drive hospicet. Hvis finansieringen kommer kan sementblanderen og de løse ledningene fjernes til fordel for et operativt hospice allerede neste år.

– Vi har lokalene og kompetansen. Vi er klare til å gå i gang, avslutter Myklebust.