– Omsorgssvikt er et universelt fenomen

To barn som klemmer hverandre. Et tenksomt blikk. En gjeng hengslete unggutter. I svarthvitt trer de frem på sidene i boken Vekst i det vanskelige.

Russland

 I intervjuer forteller utsatte barn om sine liv. Hanne Johnsen har møtt dem på dagsenter, akuttsenter og barnehjem et sted i Russland.

«Ja, selvfølgelig vasker jeg klær. For hånd. Bleier og sånt vasker jeg selv. Ja, mine egne klær også. Jeg vasker alles klær. Det er bare jeg som gjør husmorarbeid her i huset. Ingen andre, bare jeg.»

Det forteller seks år gamle Tanja. Første gang Hanne Johnsen møtte henne, var hun på et dagsenter. Senere flyttet hun til bestemoren sin. I likhet med flere av de andre barna i boken har Tanja foreldre som drikker. Som ikke evner å ta vare på barna sine eller gi dem god nok omsorg. Til sammen 24 barn forteller om livet sitt. Hanne Johnsen har intervjuet og tatt bilder.

Barn

Det var som kunststudent på New Zealand hun skjønte hvilken kraft som ligger i fotografiet.

– En foreleser utfordret meg på hva jeg ville bruke livet mitt til, forteller hun.

– Svaret mitt var barn. Jeg ville finne ut mer om hva som skjer i barndommen og hvor ulik den kan være. Jeg prøvde å finne ut hvordan barn har det og hvordan det er ikke å ha det så bra. For meg, som har hatt en fin barndom selv, var dette veldig nytt.

Hjemme i Tromsø fikk hun kjennskap til at Norge og Russland samarbeider om å bedre forholdene for utsatte barn og deres familier. Praktiske forhold gjorde det vanskelig å få tilgang til norske barn, så derfor er bare russiske med i boken.

– Men jeg tror omsorgssvikt er et universelt fenomen, sier hun.

– Jeg tror ikke russiske barn opplever det så annerledes enn norske.

Drømmer

Hun ba barna om å tegne. To tegninger. «Hva er viktig for deg» og «Selvportrett». Flere av tegningene er med i boken.

 – De tegner familier og hus, sier hun.

– Jeg tror de drømmer om omsorg og tilhørighet.

 I begynnelsen fotograferte hun. Da hun skjønte hvor mye barna hadde å fortelle, begynte hun å intervjue dem. Mange av dem fulgte hun gjennom fire år.

 – Flere sa jeg var den første voksne som de hadde snakket med dem, likevel var de så flinke til å formidle hvordan de hadde det.

For å ivareta barna, har de fiktive navn og det kommer ikke frem hvor i Russland de bor. For Johnsen var det en balansegang.

– Jeg opplevde at barna ønsket å fortelle. Jeg husker jeg leste opp intervjuet jeg hadde gjort for en av jentene. Jeg følte meg beklemt og tenkte hun ikke ville like det jeg hadde skrevet. Men hun sa «ja, dette er min historie ». Mange av dem føler ikke skam eller opplever ikke tabuer rundt sin situasjon. Samtidig har jeg et behov for å beskytte dem. Jeg vil ikke at boken skal føre til at de blir møtt med fordommer. Jeg ser heller ikke at fiktive navn gjør noen forskjell, de endrer ikke forståelsen av barnet. Dessuten er det etter russisk lov heller ikke lov å navngi barn og fortelle hvor de bor.

Film

 Alle intervjuene er gjort med russisk tolk. Intervjuene er også tatt opp og skrevet ned på norsk, for å få best mulig oversettelse av hva barna faktisk sier og måten de sier det på. Johnsens spørsmål er tatt med i intervjuene for å vise hva barna svarer på. Hun har også gitt barna bilder og oversatt tekstutkast underveis.

– Det har vært viktig for meg å gjøre dem bevisste på hva de har vært med på og å inkludere dem, understreker hun.

I tillegg til boken har hun også laget film, der barna får fortelle med egne ord og hun leser den oversatte teksten.

– Hva har dette gjort med deg?

– Jeg er blitt enda mer engasjert. Nå skjønner jeg hvor alvorlig omsorgssvikt er. Men jeg har også blitt noe sliten og forstår at det kan være vanskelig å jobbe med utsatte barn til daglig.

Fag

Noe som imponerte henne i Russland, var varmen til de som jobbet på institusjonene.

 – Barna var veldig knyttet til dem. De tenkte på dem når de flyttet og reiste tilbake på besøk. Jeg har lurt på hvorfor de er så flinke til det der, og hva vi kan lære av dem. Det var nok større forskjell på institusjonene, men overalt opplevde jeg varmen. Jeg kan ikke forklare det med andre ord. Å gi barna gode møter og gode voksne er så viktig.

Hun er opptatt av at flere får kunnskap om hva omsorgssvikt fører til.

– Første gang jeg var på en russisk institusjon, gikk det ett minutt før en jente hoppet opp i fanget mitt. Jeg skjønte ikke hvordan hun turde etter så kort tid. Jeg var vant til at barn var skeptiske i begynnelsen. Så begynte jeg å lese faglitteratur om tilknytning og barns strategier for å håndtere vanskelige erfaringer. Jeg tenkte dette var kunnskap som var viktig for flere.

Hun inviterte ulike fagfolk til å skrive essay til boken.

– Jeg tror de utdyper intervjuene og fotografiene, sier hun.

Ser barn

– Vil disse barna klare seg?

– Det spørs hva det vil si å klare seg. Er det å fikse skole og jobb eller er det å ha det bra med seg selv? Jeg tror mange av dem vil klare å få jobb, men er redd mange vil slite med dårlig selvfølelse. Noen vil nok klare seg bra, særlig de som har funnet gode alternative voksenpersoner tidlig. Flere av barna snakker om den spesifikke andre, om voksne som virkelig bryr seg og hvor viktige de er. Min erfaring er at barn hele tiden prøver å skaffe seg gode liv, de prøver å endre livet sitt til det bedre. Håpet er at boken vil få flere til å se barn.

 – Siden jeg har fulgt barna gjennom mange år, har jeg sett blikk endres. Jeg har sett de bli mørke. Det er blikk som er forbi den alderen barnet egentlig har og som sier noe om erfaringer som tynger. Å se barn som resignerer er trist.

Johnsen tror på barns evner og godhet, men har mistet en illusjon om foreldre.

 – Jeg tror ikke lenger alle foreldre vil det beste for barna sine. Jeg trodde det før. For noen foreldre er rusen viktigere enn ungene. De klarer ikke sette ungene først, selv om de har flotte unger. At de ikke får omsorg, handler ikke om ungene. De gjør så godt de kan.