Å leve i det hellige

Auditoriet på Bergen Offentlige Bibliotek er fylt til randen. Det er høstens andre møte i Filosofisk poliklinikk. Den er tenkt som en arena for høyttenkning og intellektuell dugnad knyttet til medisinsk-filosofiske spørsmål.

Denne kvelden er det den allmennpraktiserende legen og professoren Eivind Meland som holder foredrag. Meland har vært aktivt med i styringsgruppen for «poliklinikken» siden starten. Nå foreleser han om det hellige som kilde til helse. Han har skrevet bok om emnet.

Venstresidebakgrunnen

Eivind Meland har konvertert fra å være en ortodoks kommunist til bli en søkende person. Nå vektlegger han kjærligheten som livets viktigste dimensjon. Han fremhever kjærligheten og ydmykheten overfor alt det skapte  som et bærende element i sin tenkning og legepraksis.

Det allmennreligiøse er en dimensjon hos alle mennesker. Det har ulike former. Selv kommer Meland fra et miljø i Stavanger der kvekerne har stått sterkt. For dem var kjærlighetsbudskapet det vesentligste i kristendommen. Motstand mot alkohol og krig var andre viktige holdninger. Fredsarbeidet var sentralt og Jesus en venn og alliert med de undertrykte og utstøtte.

Dette har inspirert Eivind Meland til å være på de svakestes side. De som ofte oppfattes som enfoldige. Her kommer Forrest Gump inn i hans liv. Den amerikanske filmfiguren har lenge betydd mye for Eivind Meland. Forsideillustrasjonen på boken hans viser et stetoskop og en fjær. Det er en fjær som ved tilfeldigheter styrer Forrest Gumps liv til ulike arenaer. Den symboliserer at livet er usikkert og tilfeldig. Livet er ikke gitt. Det er vår skjebne. Forrest Gump har også påvvirket Melands eget livssyn og syn på helse. De enfoldige er ikke dumme. De tar livet spontant. Det er en klokskap som er lite anerkjent, mener Meland. Han putter fiskeren Markus i Gabriel Scotts roman Kilden i samme kategori. Han levde enkelt og alene i tillit til Gud.

Søkeren

Den første demonstrasjon Eivind Meland deltok i krevde at Vinmonopolet i Stavanger skulle stenges. Siden har han deltatt i mange demonstrasjoner. Nå er det ikke lenger politikken som opptar hans oppmerksomhet. Han verdsetter fortsatt marxismen som kritisk samfunnssyn, men tar avstand fra forsøkene på å omsette et slikt samfunnssyn i absolutte dogmer og kommunistisk utopi. Mennesket er feilbarlig. Det har for stor tro på at fremskrittet kan skje uten at vi endrer vår mentale innstilling.

Han er skeptisk til det han kaller sosialisters likhetsmakeri. Han mener det undergraver samfunnsmoralen. Det gjør at samfunnet råtner på rot. I sin søken har Eivind Meland funnet kilder til eget livssyn og legepraksis i både buddhismen, indiansk religion og ikke minst hos filosofer som Knud E. Løgstrup og Robert Pirsig. De to sistnevnte har et syn på Gud, religion og etikk som Eivind Meland har tatt til seg. Løgstrup hevder at tilliten og de spontane livsytringene gjør Gud sannsynlig. Pirsig at det er realiseringen av det gode som er tilværelsens kjernepunkt. Med inspirasjon fra disse to og en rekke andre, formulerer Meland sitt eget ståsted. Han erkjenner at der er en spontan kilde til utfoldelse og vekst i alt liv. Det er her hellighetsbegrepet kommer inn.

Forsker og fastlege

Et slikt standpunkt hindrer ikke Eivind Meland fra å være en fremtredende medisinsk forsker og lege. Han møter sine pasienter med ydmykhet og en lyttende holdning. Han ser seg selv også som sjelesørger i møtet med dem og siterer gjerne Arne Garborgs utsagn om at «den lege som ikke har skjønt at han er en sjelesørger, er en kvakksalver».

Selv stiller han seg skeptisk til mye av den moderne medisinen, som han i mange sammenhenger mener er i lommen på legemiddelindustrien. Dette er et marked og en terapeutisk kultur han mener ikke er bærekraftig. Den er umettelig og grunnløs fordi menneskekroppen er en utømmelig kilde til smerter og potensielt truende symptomer. I denne sammenhengen øker også behovet for alt som virker fort. Opp mot et sånt standpunkt setter Meland en allmennreligiøs oppfatning som alternativ.

Takknemlighet

For Meland er takknemlighet en grunnstemning i livet. Det medfører en ærefrykt overfor det som gir oss livet. «Livet puster i oss hvert femte sekund uten at vi gjør oss fortjent til det.» Han legger vekt på at det meste i livet har et element av tilfeldighet og uforutsigbar kreativitet. Det han kaller sekulær arroganse mener han er utgått på dato. For ham har det allmennreligiøse nå også inntatt medisinen.

Eivind Meland er først og fremst lege. Her bruker han sin komplementære innstilling i møtet med pasientene. Komplementaritetsbegrepet  henter han fra den danske atomfysikeren Niels Bohr. Begrepet innebærer at alt har to sider som samtidig utfyller hverandre.

Som lege stoler han ikke utelukkende på blodprøver og kvantitative data. Den enkeltes liv kan ikke reduseres til eller forklares fullt ut med lovmessige sammenhenger. Verdier og fortolkninger er en del av all biologi og alt liv.

Han lytter til pasientenes opplevelser og holdninger. Han vet at pasienten vet noe om seg selv som han ikke vet. Tillit og dialog er kjernepunkt i dette møtet. De fleste pasienter er innsiktsfulle mennesker, mener han. Å ha respekt for dette er viktig. Eivind Meland henviser ikke på refleks. Han vil ikke være en kelner som tar imot bestillinger fra pasientene. Det vil undergrave hans faglige integritet.

Han tror heller ikke alle problemer kan løses med terapi og omsorg. Det er en illusjon. Han mener det er viktig å være åpen på dette i møtet med pasientene.

Det er alltid et visst usikkerhetsmoment når det gjelder sykdommers årsak og behandling. Meland mener det er viktig å forene den medisinske vestlige vitenskapen med åpenhet, takknemlighet, nestekjærlighet og ansvarlighet for det som gir oss liv, med å leve i det hellige.

Artikkelen er publisert i Sykepleien nr. 14/2012, der 36 sykepleiere har skrevet intervjuer, reportasjer, fagartikler og kommentarer.