fbpx Komplisert legesamarbeid Hopp til hovedinnhold

Komplisert legesamarbeid

Sykehusleger er lite fornøyd med sin samhandling med fastlegene. – God kommunikasjon og samhandling er en nødvendig betingelse for et velfungerende helsevesen, advarer Sintef-forsker.

Fastlegen fungerer som en slags portvakt inn til spesialistene på sykehusene. Det betyr at alle som skal inn til sykehusbehandling først må oppsøke sin fastlege for å få henvisning til utredning og spesialistbehandling ved et sykehus.

Manglende samhandling mellom de to yrkesfellene kan stå i veien for pasientens behandlingsforløp, bidra til å senke kvaliteten på behandlingen, samt føre til sløsing av ressurser.

 

Manglende forståelse

Nå er 1 229 sykehusleger spurt om hvor tilfredse de er med samhandlingen med fastlegene.

På en skala fra 1 til 10, der 1 tilsvarer ”lite tilfreds” og 10 ”svært tilfreds”, rangerer nesten halvparten av spesialistene sin tilfredshet som lavere enn seks.

– Dette viser at det er rom for forbedring når det gjelder faglig dialog mellom primær- og sekundærtjenesten i helsesystemet vårt, sier seniorforsker Pål E. Martinussen i Sintef Teknologi og Samfunn til forskning.no.

Ifølge forskeren kan manglende forståelse for hverandres roller være en medvirkende årsak til at samhandlingen karakteriseres som dårlig.

Det er viktig at spesialistene forstår at en henvisning ikke nødvendigvis trenger å handle kun om kliniske årsaker. Henvisninger kan for eksempel være resultat av press fra pasienten, eller at legen kan være redd for rettslige krav eller offentlige klager. Det kan også rett og slett være at fastlegen er interessert i å ha en god relasjon til sin pasient.

– Det er god grunn til å undersøke dette forholdet mer, siden god kommunikasjon og samhandling mellom primærleger og spesialister er en nødvendig betingelse for et velfungerende helsevesen, sier Martinussen.

 

Les : Pål E . Martinussen: Hospital physicians’ assessments of their interaction with GPs: The role of physician and community characteristics, Health Policy, 2012 Nov 22. pii: S0168-8510(12)00295-3. doi: 10.1016/j.healthpol.2012.10.014.