Vaktbikkja abdiserer

Fleretusen sykepleierstudenter har hørt ham gjengi sitt favorittsitat.
Nå sier han det igjen, hva som alltid – ALLTID – skal være i sentrum.

Pekefingeren kommer denne gangen ikke fra en talerstol til landets sykepleierstudenter i egenskap av å være direktør i Statens helsetilsyn.

Det var han ferdig som i august, etter 19 år som vaktbikkje for Helse-Norge. I dag er han direktør ved Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM), og det er fra det nye kontoret formaningen kommer.

Han er ennå ikke helt varm i trøya i sin nye jobb. Åremålet i Statens helsetilsyn går egentlig ikke ut før til nyttår, men denne jobben dukket opp, og han slo til. Så det er kanskje ikke så rart at han – nesten umerkelig – glir over fra preteritum til presens når han snakker om sin tidligere jobb.

Han er solbrun og energisk, etter en uke på Mallorca med kone og sønn. Nå har han åpnet vinduene på kontoret på vidt gap for å få luften i sirkulasjon. Inneklimaet på hans nye arbeidssted i Lovisenberggata i Oslo er ikke det beste. De ansatte kan berette om sår hals og vondt i hodet etter endt arbeidsdag.

– Blekket på den nye leieavtalen tørker ikke før vi tar opp behovet for ventilasjonsanlegg, bedyrer Hanssen.

Over til det Hanssen fremdeles kan mest om: Pasientsikkerhet. Risikoanalyser. Feilmeldinger.

Og – de siste årene: Endringer.

Helsetilsynet har nemlig vært gjennom flere endringer. 1. januar 2012 ble fylkeslegen, tidligere underlagt Helsetilsynet, plassert under Fylkesmannen. Siden i fjor må alvorlige hendelser meldes anonymt til Kunnskapssenteret for helsetjenesten i stedet for til Helsetilsynet. En utrykningsgruppe fra Statens helsetilsyn skal være på pletten innen 48 timer dersom hendelsen er alvorlig nok.

Statens helsetilsyn er et frittståendekontrollorgan. Hanssen har hatt mulighet til å gi tvangsmulkt til opptil flere helseministre i sin karriere, men har aldri gjort det.

– Men jeg har pleid å minne om det – litt spøkefullt – sånn omtrent en gang hvert halvår, sier han.

– Hvordan har det vært å gi fra seg meldeordningen til Kunnskapssenteret?

– Vi var imot det. Meldingene var viktige for Helsetilsynet, for å vite hva som sviktet hvor. Argumentet for å legge deler av meldeordningen til Kunnskapssenteret i stedet, var at helsepersonell skulle lære av sine feil. Men akkurat det har vi jobbet mye med. Nå ønsker vi dem lykke til med oppgaven, sier han.

– Har omleggingen av meldeordningen skjedd i fred og fordragelighet?

– Vi har svart gjennom høringsrunden. Jeg synes det er riktig å si fra gjennom de formelle kanalene.

– Har du fått sagt godt nok fra om hva du synes om å flytte delerav meldeordningen?

– Jeg brenner ikke inne med noe i den saken. Jeg er veldig glad for det fokus pasientsikkerhet nå har fått fra regjeringen.

De siste årene har det ikke vært mangel på skandaler i helsevesenet. Den såkalte ventelistesaken ved Sykehuset Asker og Bærum (nå Vestre Viken) er en av flere saker som har blitt politianmeldt. Statens helsetilsyn må politianmelde 7–8 saker hvert år.

I 2011 konkluderte Helsetilsynet med at kreftomsorgen bygger på for høyt risikonivå. Hanssen har mer enn en gang vært takknemlig for at han selv har lang fartstid som sykehuslege – forståelsen for hvorfor noe kan gå så langt at det havner på hans bord som en tilsynssak har han fremdeles.

– Jeg rakk heldigvis å gjøre mine egne feil før jeg ble tilsynsdirektør, sier han.

Så gnir Hanssen seg i hendene. Han har kommet til sine yndlingsparagrafer, og skal få lov til å dele dem med Sykepleiens lesere. Det ser ut som han gleder seg, idet han tar sats og sier:

– Helsepersonellovens paragraf 16. Og 17. Dette er et hemmelig våpen.

Hvis landets sykepleiere begynner å ta disse i bruk, har de nemlig et meget potent virkemiddel for å kunne gjøre jobben sin på en bedre måte.

Arbeidsgivere som kniper på ressursene så det blir helsefarlige tilstander, kan møtes med paragraf 16. Den sier at arbeidsgiver plikter å legge til rette for at arbeidstakerne kan oppfylle sine lovpålagte plikter, og må dermed sørge for nok ressurser til å drive forsvarlig.

Paragraf 17 understreker den enkeltes ansvar for å si ifra når noe ikke er som det skal være. Helsepersonell som vet om hendelser som kan være skadelig for pasienten, men ikke sier fra, kan nemlig bli medansvarlig dersom samme feil oppstår på nytt.

Én problemstilling berører ham mer enn noen annen, selv nå etter at han har gått av som tilsynsdirektør.

Kinnene blir en anelse rødere når Hanssen snakker om helsesøstrene.

Eller, det vil si mangelen på dem. En hjertesak for Hanssen er barna. Sviket mot barna, kaller han det.

– De kommunene som har få helsesøstre og liten skolehelsetjeneste, har flere barnevernssaker enn de kommunene som har god helsesøsterdekning.

Han er glad for at han, ikke uten kamp, fikk barne- og sosialtjenesten inn under sine direktørvinger i Statens helsetilsyn.

– Vi kan føre tilsyn med at eldre og syke får de helsetjenestene de har krav på. Men det er enda viktigere å fange opp de barna som kjemper. De som har problemer hjemme, med foreldre som ruser seg eller er psykisk syke, og de barna som blir mobbet, som ikke klarer å konsentrere seg på skolen.

– Mange voksne, det kan være lærere, helsesøstre eller andre, vet i løpet av den første uka hvilke barn dette er. Men de gjør ikke noe med det. De varsler ikke fra til noen, og barnet kan gå gjennom hele oppveksten uten å bli fanget opp, selv om «alle» har visst at noe var galt.

– Mange av disse barna ser vi igjen i de negative statistikkene: De dropper ut av skolen, de begynner tidlig med rus, de havner i trøbbel med politiet, de er overrepresentert i fengslene.

Kona til Hanssen er sykepleier. De har vært gift i 30 år. Kona, Karin Solfeldt, har sittet i forskjellige styrer som tillitsvalgt sykepleier. Nå er hun konserntillitsvalgt for Unio i Helse Sør-Øst.

– Det har vært noen som har ment at jeg var inhabil fordi jeg har en tillitsvalgt sykepleier som kone. Både Helse Sør-Øst og Helsedepartementet er informert om alliansen der hjemme.

Hanssen har som helsedirektør blitt habilitetsvurdert av departementets jurister –dokumentet var på over 10 sider, anslår Hanssen. Ingen inhabilitet ble funnet.

– Snakker dere om alt hjemme?

– Nei, vi fører hverandre bak lyset hele tiden, humrer han, før han blir alvorlig:

– Både min og hennes rolle er avhengig av troverdighet. Det kan jo ikke være yrkesforbud selv om man er gift – men det skal gjøres en konkret vurdering.

Ut fra CV-en å dømme, må Hanssen ha jobbet mye i sitt 63-årige liv. Han er godkjent spesialist i indremedisin (1986), fordøyelsessykdommer (1986) og endokrinologi (1989). Han har publisert et par hundre vitenskapelige arbeider. Før han begynte i Statens helsetilsyn, hadde han rukket å være både sjeflege og professor ved Rikshospitalet.

– Hvordan har du kombinert familie og karriere?

– Jeg har hatt mye hjemmekontor. Og så har jeg jobbet mye på kveldstid. Men kona har nok jobbet enda mer enn meg, sier han.

Hanssen har en sønn på 18, som ifølge Hanssen «skuffet sine foreldre med å møte opp til hotellfrokosten opp til flere ganger» på Mallorca-turen. Hanssen ler godslig.

– Han er en god gutt. Han har vært gjenstand for sykepleiefaglig veiledning akkurat som meg, vet du. Jeg pleier å si det om bikkja, den er så snill fordi den har vært gjenstand for sykepleiefaglig veiledning.

– Hvordan foregår dette?

– Nei altså, sier han og forklarer:

– Litt rettledning når den biter i listverket og sånt noe.

Og med det er han over i sitt absolutte yndlingstema: Å lære av sine feil. For på samme måten som bikkja må oppdras, så må også helsepersonell oppdras? Eller?

– Vel, nei, altså, sier han, og trekker liknelsen halvveis tilbake.

Kanskje ikke direkte sammenlignbart, men han mener at det er viktig å skape en kultur hvor feilmelding er noe positivt, noe man lærer av.

– Det er ikke straff når vi reagerer eller fratar noen autorisasjonen.

– Men den enkelte oppfatter det vel som straff?

– Da misforstår du. Vi straffer ikke. Det er det politiet som gjør.

– Men noen kan vel…

– Det er feil. Vi hjelper, både den som har gjort feil og pasientene.

Han vedgår at det kan være tøft å skrive brev til sykepleiere og leger som har gjort noe uforsvarlig i yrkesutøvelsen, og som fratas autorisasjonen. Det skjer mest på grunn av rus og atferdssaker, svært sjelden på grunn av faglige feil.

– Dersom mottakeren ikke forstår at dette kan brukes til læring, kan det være tungt.

Men straff. Hanssen er ikke engang interessert i å forfølge den tanken. I årevis har han jobbet med å snu nettopp en slik mentalitet.

For hva var det igjen? Dette som alltid skal være i sentrum?

Lars E. Hanssen gjentar, for n’te gang i sitt liv, fremdeles med overbevisning:

– Pasienten skal være i sentrum. Og helsepersonell klarer ikke å sette pasienten i sentrum, om de har satt seg der selv.

Etter å ha snakket halvannen time, sier han så:

– Du har ikke spurt noe om min nye jobb.

– Hvordan er din nye jobb?

Han kremter.

– Det har vært veldig stimulerende med et jobbskifte.

– Mattrygghet er ikke så langt unna helsefaget.