fbpx - Taushetsplikten begrenser ikke alt Hopp til hovedinnhold

- Taushetsplikten begrenser ikke alt

Sykepleier Ingeborg Senneset brukte blogg til å skrive seg ut av sykdom.

Juni 2009: «Fra student til sykepleier til pasient på seks dager. Gikk ut med A på bachelor men F i livslyst. Suicidforsøk overlevd. Spydde for siste gang i mitt liv.»

Ordene over er skrevet av Ingeborg Senneset på hennes egen blogg. Som nyutdannet sykepleier var hun nettopp blitt innlagt på post 4 på Østmarka sykehus i Trondheim.

Tre år og 1500 blogginnlegg senere skrives hun ut.


Ulike holdninger

I en spørreundersøkelse Sykepleien har gjort blant nærmere 300 sykepleiere, viser det seg at så å si alle er på Facebook, og dermed har erfaring med bruk av i alle fall ett sosialt medium. Hvor går så grensene for hva man kan si og ikke si? Er man noensinne privat i den nye offentligheten, hvor det meste kan søkes fram, nøstes opp og spores?

Undersøkelsen viser at sykepleiere som har svart har ulike holdninger. 81 prosent mener for eksempel at pasienter og helsepersonell ikke skal kunne være venner på Facebook. 11 prosent er uenige, og mener at det kan man.

Når det gjelder åpenhet om yrket og hva man gjør i jobbhverdagen, svarer over halvparten at de presenterer seg som privatperson på sosiale medier. Kun fire prosent presenterer seg som sykepleier, og 35 prosent presenterer seg både som sykepleier og privatperson.

Sykepleiens undersøkelse viser at bare tre prosent av de spurte sykepleierne har egen blogg.


Frisk av blogg?

Ingeborg Senneset startet surfer.blogg.no  våren 2009. Da var hun så syk at legene var i tvil om hun ville overleve.

– En teori hadde lenge blomstret i bakhodet. Går det an å benytte seg av en blogg som et aktivt og interaktivt hjelpemiddel i en tilfriskningsprosess? Ved ikke bare å fortelle ting som de er, men ved derimot å fokusere minst like mye på hvordan de skal bli, er det mulig å medforfatte sin egen livshistorie slik at den tar en helt ny vending?

Hun erfarte at selvutviklingsprosjektet var mulig. På bloggen har hun gjennom tre år tatt opp temaer rundt sykehushverdag, pasientrollen, trening og egen utvikling. Hver gang hun har trykket på publiser-knappen har det knytt seg i magen.

– Hvert ord kostet. Gevinsten kom i form av det å oppnå mål som jeg hadde satt skriftlig og offentlig, samt tilbakemeldingene fra fagfolk, pårørende og pasienter og andre interesserte som fikk utbytte av å lese.

I sommer ble hun skrevet ut fra Østmarka. Da fikk hun lykkeønskninger både på Facebook, Twitter og bloggen. Det var mange som hadde fulgt henne.


Strakk grensene

Hvor åpen skal kan være på sosiale medier? Av sykepleierne i Sykepleiens undersøkelse, forteller 12 prosent at de har opplevd dilemmaer rundt taushetsplikt – litt flere, 16 prosent, oppgir å ha opplevd dilemmaer i forhold til ytringsfriheten.

Ingeborg Senneset valgte å være åpen om både pasientstatusen og sykepleierutdannelsen.

– Har du noen gang angret på at du har vært såpass åpen?

– Hver dag, hvert innlegg, hver publisering har hatt et element av anger. Det behagelige Facebook-fjeset utad er ofte savnet. Som selvutnevnt allergiker mot sympati står det å være åpen om sykdom i konflikt med ønsket om at alle skal tro at alt er bra, forteller hun.

– Hvor går grensene for hvem og hva du kan skrive om?

– Når det gjelder hvem, foretrekker jeg å starte ved øverste etiske hylle, ved taushetsplikt. Under bloggeperioden var jeg stort sett innlagt, men ferdig utdannet sykepleier. Jeg kjente derfor til retningslinjene for taushetsplikt. Samtidig strakk jeg grensene langt lenger enn jeg ville gjort dersom jeg var på jobb. Som pasient var min rolle likeverdig andre pasienter, og med deres tillatelse ble de blogget med eller uten bilde, og noen ble anonymisert. Mange av de bloggede pasientene fant glede i å lese eller delta i kommentarfeltet under deres respektive innlegg, sier hun.

Hun har blogget om bekjente, venner og familie, med tillatelse.

– Brorparten av mitt private nettverks anliggender har jeg holdt utenom offentlighet, sier hun.


Triggerblogging og bakblogging

– Når det gjelder hva jeg kan blogge om, så opplevde jeg at sykdom var mindre personlig enn for eksempel en forelskelse. Sykdom var arbeidsområdet mitt, mens en forelskelse er en del av meg på et helt annet nivå. Derfor har jeg vært langt mer restriktiv på slike områder, sier hun.

Andre grenser hun satte for bloggingen, var at hun ønsket å unngå triggerblogging, bakblogging og ukonstruktiv negativ blogging.

– Det er mye som kun hører hjemme i private dagbøker eller i samtaler med profesjonelle, sier hun.

Triggerblogging betyr at bloggeren tar opp tema som eller viser bilder som er triggende for de problemene leserne har. Senneset understreker at man i praksis aldri kan vite hva som eventuelt trigger en leser, og at det i stor grad er mottakerstyrt. For egen del har hun unngått å legge ut for eksempel oppskrifter på slankekurer og bilder av selvskading.

Bakblogging betyr at man i hemmelighet blogger om problemer man har med helsepersonell, behandlingssteder eller medpasienter, uten å ta det åpent opp.

Bakblogging er et problem, mener Senneset. – Hvordan skal helsepersonell få vite om og gjøre noe med problemene dersom de kun blir diskutert i lukkede Facebook-grupper eller på hemmelige blogger?


Pasient-kompetanse

– Som sykepleier vil bakgrunnen din lett bli kjent for pasienter. Hva tenker du om det?

– Uansett yrke eller stilling kommer jeg til å være klar på min rolle og min kompetanse. Min bakgrunn er en del av min kompetanse.

Senneset har per i dag ikke planer om å jobbe som sykepleier, men håper på å jobbe med noe hvor hun kan bruke sykepleierutdanningen og pasienterfaringen.

Nå er hun skrevet ut fra Østmarka, og bloggprosjektet er gjennomført. Hun opplever at hun har fått vist det hun ønsket: At man gjennom hardt arbeid på egen hånd kan supplere behandlingen man får i helsevesenet og bli raskere frisk.

– Jeg ville vise at det å forske i seg selv og sette seg klare behandlingsrelaterte mål kunne bidra i en tilfriskningsprosess.


– Sykepleiere: Ta steget

I dag bruker Ingeborg Senneset sosiale medier til kommunikasjon og kunnskap.

– I sosiale medier krysses avstander i geografi, alder, livssituasjon, meningsgrunnlag, ideologier, you name it. Stemmestrømmen er en drivkraft for å sette spørsmålstegn ved egne ståsted, sier hun.

Hun har blant annet nylig blogget i Tidsskrift for legeforeningens nettserie om helsepersonell og pasienters bruk av sosiale medier.

– I det norske «kommentariatet» er det langt flere profilerte leger enn sykepleiere som uttaler seg og kjemper for faget sitt, selv om det totalt sett finnes mange flere sykepleiere enn leger. Det er et paradoks, mener hun.

De fleste sykepleierne som svarte på Sykepleiens underskelse sier at de aldri deler noe jobbrelatert på sosiale medier. Kun en prosent sier de deler mye, og 11 prosent sier de deler lite fra jobbhverdagen i fohold til andre.

Ingeborg Senneset oppfordrer flere sykepleiere til å ta steget fra bilder av barna og middagen på Facebook til diskusjonsarenaer som for eksempel Twitter.

– Sykepleierne må komme på banen og gjøre et forsøk. Taushetsplikten begrenser ikke alt, det er fullt mulig å dele både anekdoter og fagstoff med offentligheten.

Hun mener sykepleieren ved å bruke sosiale medier kan flytte samtalene på pauserommet til konstruktive debatter i offentligheten.


– Blogging er flott for sykepleiere

– Det kan være til nytte for dem som lager budsjettene, politikere, pårørende eller pasienter og andre interesserte. Tilfeldige forbipasserende på nettet kan være akkurat rett menneske til å svare på problemstillingen som opptok sykepleieren akkurat den dagen. Atter andre kan stille spørsmålene som gir sykepleieren anledning til å reflektere over egne handlinger.

Hun mener en sykepleier gjennom en blogg kan rydde i egne tanker omkring arbeidsdag- og plass. Hva engasjerer? Hva burde engasjere? Hva bør endres, hva er bra?

– Så lenge taushetsplikt og gjerne Vær Varsom-plakaten, og spesielt vanlig folkeskikk nyttes, er en blogg et flott verktøy for en mer eller mindre formell personlig tenketank, sier hun.


Taushetsplikt eller ytringsfrihet?

Forholdet mellom taushetsplikt og ytringsfrihet hos helsepersonell er noe som opptar henne:

– Det er så mye pliktfølelse blant sykepleiere. Det er mange som gjemmer seg bak at de må være en slags vaskeklut. Jeg mener at du alltid skal gå riktig tjenestevei når du sier fra om noe på arbeidsplassen. Det må du for å ha ryggen fri. Men om du har gjort det, er det ikke illojalt å si fra utenfor arbeidsplassen, sier hun.

Hun tror det er god samfunnsøkonomi i det å kunne si fra – og bli hørt.

– Jeg tror ikke vi har for få hender, vi har altfor mange slitne hender. Det å få et bedre arbeidsmiljø vil gi bedre helseøkonomi på sikt – og jeg tror at sykepleieres tydelige tilstedeværelse i sosiale medier kan være et helt essensielt virkemiddel for å komme dit, understreker Senneset.

– Det var det samme med bloggen min, jeg syntes det var kjempevanskelig. Ironisk nok liker jeg ikke å snakke om min egen person. Men den gang så jeg en hensikt, derfor gjorde det, sier hun.

– Informasjon, kunnskap og debatt er en dugnad. Ta med respekt, så kan alle bidra med sitt, fra sitt ståsted, sier Ingeborg Senneset.

Ingeborg Senneset på Twitter: www.twitter.com/ingeborgborg

 

Jeg så en hensikt, derfor gjorde det. Ingeborg Senneset

0 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse
Annonse
Annonse