Sigrids helsesøster

Hvor var du da det ble kjent at Sigrid var savnet?

– På vei hjem fra hytta. Det ble sagt at en jente fra Østensjø var savnet. Jeg tenkte det kunne være en elev hos oss. Samme dag ble navnet kjent.

Kjente du Sigrid?

– Jeg kjenner alle elevene. Jeg var helsesøster for henne i ti år.

Var du på jobb mandagen?

– Ja, det var første dag etter ferien, to uker før skolestart. Jeg visste dagen ville bli annerledes enn jeg hadde planlagt.

Kan man være forberedt på slike saker?

– Ikke på en så alvorlig hendelse. Det var en veldig fordel å ha jobbet noen år. Du blir slått av alvoret når helikoptre sirkler over skolen og ungdommer går rundt og leter.

Hva ble jobben din?

– Å være til stede og prate med de som kom innom. Vi åpnet skolen for alle. Fra klokken 8 til 22. Vi laget team med utetjenesten og kirken. Vi dro lasset sammen.

Hvem kom?

– Elever som hadde lett, og annet letemannskap. De fleste kom om ettermiddagen og kvelden. Mye presse.

Hvordan taklet du mediene?

– De fleste ble henvist til meg fra bydelsdirektøren, så jeg visste jeg hadde tillit til å svare. Jeg har jo ikke noe mediekurs, men jeg stolte på at journalistene ville skrive ordentlig. Det gjorde de.

Hva trengte de som kom til skolen?

– Det var forskjell på før og etter Sigrid ble funnet. Tirsdagen etter hun ble funnet, åpnet vi skolen for alle. Vi hadde stillerom med lys, bilde, musikk og kondolanseprotokoll, og et rom med et tverrfaglig kriseteam. Onsdagen lot vi elevene gå til hver sine klasser, men hadde også åpent stillerommet. Der var jeg. Mengder av elever gikk inn og ut. De skrev i protokollen. Flagget var på halv stang, og det var sterke følelser med gråting og hulking. Mange skrev en siste hilsen, og flere la ned blomster. Vi var der til klokken ni, mange voksne kom også.

Og neste dag?

– Da hadde vi vanlig skole. Vi hadde ryddet vekk alt. Også flagget.

Hva kunne du bidra med?

– Å være til stede. Elevene støttet hverandre. De gråt sammen, holdt rundt hverandre. Det var bra nok for de fleste. Ikke så mange kom for å snakke om Sigrid, men saken aktiviserte annen sorg.

Hvilken sorg da?

– Alt mulig: Foreldres sykdom. Vennskap som har gått i stå. Brudd med kjæresten. Et kjæledyr som har dødd.

Ungdom trekker seg ofte tilbake?

– Ja, men de er veldig kroppslige. Også gutter klemmer og gråter. Vi voksne må tåle gråtende ungdom, være litt i kulissene.

Følte du deg utilstrekkelig?

– Nei, men vi var nødt til å tåle sorg. Og siden jobben var å ivareta andre, ble jeg opptatt av hvordan vi kunne få bearbeidet egne reaksjoner. Man blir jo sårbar, men skal jeg gjøre en god jobb, må jeg ha nok distanse.

Fikk du veiledning?

– Jeg etterspurte det og har brukt bedriftshelsetjenesten. Jeg fikk hjelp til å rydde.

Hva nå?

– Vi må være var. Ikke minst lærerne og foreldrene. Hvis de ser ungdom som endrer seg, mister matlyst, får vedvarende problemer med søvn og konsentrasjon, bør de ta kontakt.

Likner Sigrid-saken noe annet du har vært borti?

– Vi har hatt flere sterke opplevelser de to siste årene. Vi hadde minnestund for en tidligere elev som ble drept på Utøya. Og da en elev valgte å ta sitt eget liv, preget det hele skolen.

Ellers?

– 10. oktober markerer vi verdensdagen for psykisk helse. Ungdom skal vite at det er like viktig å ta vare på følelsene sine som den fysiske biten.