Fikk «svært godt» i krisehåndtering

Det er en vanlig norsk sommerdag med dårlig vær. Trude Hybertsen har egentlig fri. Men en kollega ville gjerne bytte en vakt, så hvorfor ikke, tenker hun.

Hun står opp litt senere enn vanlig, handler i nærbutikken og rusler de ti minuttene det tar til Ullevål hvor hun ankommer en halv time før vakten tar til. Alt er ved det normale. Klokka er snart to.

Hun henger litt rundt ved skranken, skravler med noen kolleger. Gjør seg klar.

Halv tre, tidspunktet for vaktskiftet på Akuttmottaket ved Ullevål, inntar hun sin plass på høyre siden av skranken. Derfra har hun god oversikt over alt som skjer på mottaket. Hun begynner med å gå gjennom rapporten over «inneliggende» pasienter. Ren rutine.

Ingenting aner hun om at dette blir en dag ingen i Norge noensinne vil glemme. Og at den vil trille rett forbi hennes skranke på en båre.

HUN ER FRA VERDAL, gikk i sin tid på sykepleierskolen i Namsos og likte seg på Ullevål fra første dag. Hvorfor? Det var vel noe med at alt kan endre seg på et akuttmottak i løpet av få minutter. Tempoet. Skiftene. Det uforutsigbare. I hovedstadsområdet er det korte avstander, så det tar ofte ikke mange minutter fra mottaket får en melding til pasienten kommer rullende inn.

Men ikke tro at Hybertsen, som er glad i krim på fritiden, bare liker fart og action. Hun får faktisk ikke mer kick av hjertestans og trafikkskadede enn hun får av gamle damer med brukken lårhals. Og hun opplever det minst like givende å gi pårørende til en akutt innlagt pasient en dårlig beskjed, som det er å stå midt opp i blod og skrik. De siste årene har hun enda begynt å foretrekke roligere vakter. Tar stort sett bare nattevakter, fra halv 11 til syv om morgenen. Da er det mindre hektisk, med færre på vakt.

Men 22. juli i fjor hadde hun altså byttet vakt.

DET ER FAKTISK EN GOD DEL PASIENTER på mottaket når Hybertsen får en telefon fra AMK. Klokka er 15.27, bare to minutter etter at en 950 kilos gjødselbombe har eksplodert i sentrum. AMK melder fra om at noe voldsomt har skjedd, detaljene er uklare. I løpet av tre minutter blir ti ambulanser og en legeambulanse dirigert til skadestedet. Ni minutter etter at bomben har gått av, er den første ambulansen med medisinsk personell på plass i regjeringskvartalet.

Trude Hybertsen på akuttmottaket skjønner raskt alvoret i meldingen og ringer rutinemessig til Rikshospitalet. Plutselig kommer det inn flere telefoner, og hun merker uroen på mottaket. Noe er i gjæret. Hun sier til teamleder og traumelegen Pål Aksel Næss: Nå blir du her!

De trenger folk med erfaring nå. Trude blir på posten. Fra «gul beredskap» bytter hun raskt til «rød». Full alarm og hele krisepakka. 

Heldigvis har de ansatte noe å forholde seg til når en krise er et faktum. Det har de øvd på. De har utførlige lister å jobbe etter. Oppgaver som kan hakes av. Standardiserte rutiner som de kan følge. Trude ber en kollega innkalle folk hun vet ikke er på ferie. Det vil trengs erfarne folk med den rette kompetansen. Traumeteam skal helst stå klart når de første skadede fra regjeringskvartalet ruller inn.

Og folk melder seg, de strømmer inn. Sykepleiere og leger som egentlig har fri, kommer også, uoppfordret. Selv helsepersonell som ikke jobber på Ullevål, vil være med. De blir raskt avvist, trenges ikke. Alt skjer i løpet av minutter.

Hybertsens kolleger har nå tømt hele mottaket for andre pasienter. De trenger alle tilgjengelige senger. Portørene har hentet pasientene og flyttet dem til medisinsk avdeling. Klokka 15.51 kommer den første ambulansene. Og så flere.

I TIMENE SOM NÅ FØLGER TRILLES ti hardt skadede pasienter fra Oslo sentrum forbi hennes skranke. Mens Oslo legevakt tar seg av de cirka 190 personer med mindre alvorlige skader, er det hard core på akuttmottaket. Der sluses pasientene videre, fra triage til operasjonssaler og akuttstuen. Hver pasient blir fulgt av et traumeteam, med kirurg, anestesilege og sykepleier.

Alle ti pasientene fra regjeringskvartalet som kom inn til mottaket, skulle overleve.

– Man skulle kanskje tro det, men det var ikke kaotisk, sier hun i dag, ett år senere.

Hybertsen er høy og bestemt. Sterke armer. Rolige bevegelser. Hun tar imot Sykepleien på et venteværelse for pårørende.

– Nei, heldigvis hadde vi en ny katastrofeplan å forholde oss til, og vi hadde øvd oss, med case. Vi visste hva vi skulle gjøre. Selv heismontøren som rutinemessig ble varslet, dukket opp. Han skulle vi senere få bruk for.

– Skjønte dere egentlig omfanget av denne katastrofen på dette tidspunktet?

– Vi hørte jo ikke på radio eller så på tv. Men du kunne se det på ambulansepersonellet når de kom med pasientene at dette var ekstraordinært.

Men verre skulle det bli.

PÅ NYTT RINGER AMK. «Skyting på Utøya». Klokka er halv seks. Situasjonen på akuttmottaket har nettopp roet seg. De ti pasientene fra Oslo sentrum er blitt overført til andre avdelinger. De har nettopp vurdert å ta i mot «vanlige» pasienter igjen, når fredag 22. juli går inn i en ny omdreining.

– Hva er det som foregår der ute?, rakk jeg å tenke.

Til forskjell fra de skadede i Oslo, kommer pasientene fra Utøya til Ullevål luftveien. Og det tar tid før de kommer. Først klokka 18.40 er bryggeområdet på fastlandet klarert av politiet. Ambulansene rykker etter hvert fram dit. Seks legeteam er snart i gang med akuttbehandling på stedet. 3,5 kilometer nord, på Elstangen, blir det ryddet plass til å ta i mot ambulansehelikoptere. De tolv hardest skadede pasientene blir transportert direkte til Ullevål. Det første legebemannete ambulansehelikopteret tar av cirka kvart på åtte.

Snart går helikoptrene i skytteltrafikk, den ene etter den andre lander på plattformen på parkeringsgarasjen rett ved Ullevåls hovedinngang. To erfarne sykepleiere venter på plattformen for hvert helikopter som kommer. Hybertsen holder oversikt. Hun er koordinator og melder inn nye pasienter og har et apparat på plass til å motta dem. De får til og med bruk for heismontøren når heisen fra helikopterplattformen streiker.

Om de har trent aldri så mye og har lister for både det ene og det andre, gjør det likevel et brutalt inntrykk: Bare unge mennesker. Skutt i filler. Skutt i hodet, i brystet, i armer og ben. De ruller forbi henne der hun sitter i den åpne skranken, med utsikt over hele mottaket. 21 ungdommer som kjemper for livet, og et titall leger og sykepleiere som kjemper for deres liv.

– Ekstremt, sier hun.

– Vi har trening fra å håndtere skuddskader hos en pasient, men man får aldri øvd på å få skuddskader i en jevn strøm.

– Men vi er så heldige at vi har mange flinke kirurger. De fleste har lang erfaring, også fra krigsområder i utlandet. Det ga trygghet. Vi visste hva vi gjorde, selv om omfanget satte oss på en prøve.

De besto.

AV 31 DELVIS HARDT SKADEDE PASIENTER som ankom Ullevål etter bomben i regjeringskvartalet og skytingen på Utøya, overlevde 30. 16 operasjoner ble utført i løpet av første kveld og natt. For denne innsatsen har akuttmottaket på Ullevål nå fått karakteren «svært godt» i 22. juli-kommisjonens rapport.

«Ut fra internasjonal kvalifisering skulle man forvente at et godt traumesenter ville oppnå en overlevelse på 26–27 pasienter med slikt skadeomfang. Dette vitner om medisinsk behandling av høy kvalitet, og at pasientene fikk optimal medisinsk behandling», står det i rapporten. En grell kontrast til vurderingen som deler av politiets innsats får.

I løpet av dette første døgnet ble hele 20 traumeteam og tolv operasjonsteam mobilisert. Operasjonsstuer ble gjort klare. Sykehuset «opplevde aldri mangel på behandlingskapasitet eller kompetanse», skriver kommisjonen. Både Rikshospitalet og Ahus sto klare til å ta imot, men bare Riksen fikk en pasient.

Kommisjonen trekker fram at en erfaren traumekirurgisk overlege ble satt til triagen ved inngangen på akuttmottaket på Ullevål.

Traumelegene Pål Aksel Næss og Tina Gaarder ble nylig kåret til «Årets Oslo-leger» av Oslo legeforeningen for sin innsats 22. juli. Sykepleier Trude Hybertsen synes det var vel fortjent. Hun føler at prisen til de to legene også er en anerkjennelse av hele teamet ved akuttmottaket. De ansatte registrerer også at 22. juli-kommisjonen er uforbeholden i sin ros. Helsetjenesten taklet katastrofen på en god måte. Ullevål var i internasjonal klasse.

FØRST NÅR HUN KOMMER HJEM VED MIDNATT får Trude Hybertsen satt seg ned for å følge dekningen av terrorangrepet på tv. Selv om hun har sett det meste den dagen, kjennes det uvirkelig. Så mange mennesker, så mye skade. Kunne dette virkelig skje i Norge? Hun blir sittende i flere timer, alene ved tv-apparatet.

– Kjenner du, nå ett år senere, også på en stolthet? At dere klarte dere så bra?

– Det hadde vært mye, mye verre om ting hadde «klikket». Om noen rutiner hadde sviktet og det hadde gått ut over noen. Men det gikk jo ganske bra, det hele fungerte jo!

– Selvfølgelig er det enkelte ting vi kan forbedre, små ting vi kan pusse på.

– Men nå har vi tryggheten. Det er godt å se.

– Så hva må du være laget av for å kunne jobbe her?

– Du må være fleksibel, for her kan du ikke planlegge dagen. Bevare roen, selv om det er stress til tusen. Ta raske avgjørelser og være i god form, sier hun. Og spretter opp med sine hvite Nike-joggesko, åpenbart lettet over at intervjuet er over.

Helsepersonell med legning for å spille helt har akuttmottaket ikke behov for.