Direktesendt

Klokka er åtte om morgenen på streikens første dag i Oslo. Silje Naustvik står utenfor Lillohjemmet hvor det er tatt ut 23 sykepleiere. TV2 sender direkte, og hun får mikrofonen stukket under nesen.

– Det begynner å bli mange som streiker i hele landet nå. Skjønner du at noen kan bli litt frustrerte og irriterte, spør reporteren.

– Vi har ikke noe ønske om å ramme en uskyldig tredjepart, men den jobben vi gjør er viktig og betyr noe i velferdsnorge, så det ville vært helt umulig å ta ut masse dyktige sykepleiere og førskolelærere uten at det merkes, parerer hun kjapt.

– Er den reduserte bemanningen helt på grensen av hva som er forsvarlig, undrer reporteren.

– Vi tar ut slik at det er helgebemanning. Og hvis det er forsvarlig i helga, er det også forsvarlig i uka.

På Oslo-kontoret til NSF følger kollegene imponert med på skjermen.

– Hun er god!

– Skulle tro hun ikke hadde gjort annet.

– Det merkes at hun er politiker.

Da Silje Naustvik sa ja til å bli nestleder i NSF Oslo i fjor vår, fikk hun vite at det skulle mye til for at Eli Gunhild By ikke skulle fortsette som leder. Da måtte hun omtrent dø.

Et halvt år seinere skjedde likevel det som ingen hadde forutsett: Hele NSF-ledelsen trakk seg på én gang, og By avanserte til forbundsleder. Det manglet ikke på advarsler da Naustvik skulle ta over Bys gamle plass. Mange sa hun var for ung og manglet erfaring.

– Jeg var forberedt på motbør, men når såpass mange advarte meg, førte det til at jeg tenkte meg ekstra nøye om. Eli Gunhild mente imidlertid at det ikke var noe å diskutere. Jeg var nestleder, ferdig med det.

Dermed ble Naustvik den yngste lederen av NSFs største fylkeslag på rundt 15 000 medlemmer. Det var bare å si et foreløpig farvel til kollegene på Radiumhospitalet og legge planene om master i internasjonal helse på is.

– Da bestemmelsen først var tatt, fikk jeg mye støtte, også fra dem som i utgangspunktet advarte meg.

Til tross for at Naustvik ble født på 80-tallet, har hun rukket over flere sjefsjobber. Allerede som 13-åring var hun ordfører i barn og unges kommunestyre i Løten, hvor hun blant annet sørget for kommunes første skaterampe.

– Brukte du den selv?

– Nei.

Videre var hun selvfølgelig elevrådsleder på ungdomsskolen før hun etter hvert ble fylkestingspolitiker for Hedmark SV. Det var hun helt til 2008 da hun samtidig ble ferdig utdannet sykepleier.

– Så du viderefører NSF Oslos raddis-stempel?

– Jeg driver ikke med partipolitikk lenger og synes det er viktig at en profesjonsorganisasjon som NSF er partinøytral. Men NSF Oslo har gode tradisjoner på å samarbeide med andre fagorganisasjoner, og markere 8. mars, det vil jeg fortsette med.

Dessuten kan Naustvik rope «El pueblo unido jamás será vencido»*) nærmest aksentfritt etter at hun var et halvt år i Equador som 19-åring. Der satte hun vaksiner og tok blodprøver på et lokalt helsesenter under nøye overvåking av de strenge, katolske nonnene som drev senteret.

– Jeg så mye fattigdom. Oppholdet påvirka meg nok til å velge sykepleieryrket fordi det kan praktiseres ute. Mamma gjorde det også. Til og med min samboers foreldre har vært sykepleiere i utlandet.

– Ikke samboeren?

– Nei, han er snart arkitekt.

To timer etter tv-opptredenen på Lillohjemmet på streikens første dag er Naustvik på plass i Klingenberg kino hvor Unio holder informasjonsmøte for de streikende medlemmene i hovedstaden.

– Kona er ei uke på overtid, lyder det plutselig fra Unios forhandlingsleder Terje Vilno på talerstolen.

– I morgen blir fødselen igangsatt, så da tar Silje Naustvik over for meg.

Salen klapper. Naustvik reiser seg og vinker. Smiler som om hun allerede har vunnet streiken, til tross for at hun aldri i sitt liv har sett et forhandlingsbord.

– Snakk om dårlig timing av en fødsel, spøker Naustvik etter møtet på vei bort til nok et intervju med TV2.

Den kommende forhandlingslederen svarer nok en gang flytende og myndig.

– Hvordan vet du hva du skal si straks en mikrofon er foran deg?

– Mediekurs. Jeg har flere av dem. Jeg spør alltid hva de skal spørre meg først om, så bruker jeg noen sekunder på å forberede et svar og tenke mulige oppfølginger ut fra det.

Naustvik snakker rett fram uten dilldall. Samtidig er hun ikke redd for å le, men det er ingen nervøs pyntelatter som tar vekk brodden av noe som helst. Mer en jovial traktor-ha-ha. Slik man får av å bryne seg på tre brødre og tilbringe barndommen oppe i trærne i Stange og Løten, eller sammen med de voksne på storviltjakt.

– Jeg kommer fra ei slekt med mange sterke, frittalende arbeiderklassekvinner. De har alltid jobba hardt. Mormor var hjelpepleier med fire barn og jobba 100 prosent. Hun hadde en flott og grov humor.

Naustvikingene er lange. Silje, som er den korteste i familien, rager 170 cm over bakken. Muligens bivirkninger av å ha blitt flasket opp på kilovis med skogens konge?

– Det har blitt noen æljtacoer og æljpizzaer, ja.

Og godt er det, for da hun satt i endeløse forhandlingsrunder hos riksmekleren mot slutten av streiken, var det mest sjokolade og seigmenn de fikk servert fra Unio. Det siste møtet varte fra kl. 15 til kl. 06 dagen etter. Da hadde streiken vart nesten en uke. Ernæringssvikt kombinert med søvnmangel – kanskje ikke så rart at hun til slutt godtok mer helgejobbing (frivillig vel og merke) til bare 15 kroner mer i timen, til sammen 65 kroner?

– Vi godtok ikke mer helgejobbing, kravet er fremdeles hver tredje helg. Men det var forferdelig frustrerende å måtte underskrive på en godtgjørelse for dem som velger å jobbe mer, som er så fjern fra det vi ønska oss. Som å måtte velge mellom pest eller kolera. Men vi hadde ikke noe valg, fordi Fagforbundet allerede hadde signert på det.

Naustvik har ikke lagt skjul på at hun syntes det var overraskende at Fagforbundet valgte å godta tilbudet på 3,96 prosent, med tanke på at de andre LO-forbundene stod i streik, og samtidig som LO-forbundene i Oslo delte seg. Fellesorganisasjonen, Musikernes fellesorganisasjon og Skolenes landsforbund i LO fortsatte streiken sammen med Unio og YS.

– Det sier noe om profilen i tilbudet at høyskolegruppene ikke kunne godta det.

Naustvik er heller ikke fornøyd med at de ikke fikk gjennomslag for justeringsforhandlinger.

– Det er veldig teknisk å forklare, men i praksis betyr det at lavtlønnsgruppene og lokale forhandlinger prioriteres, noe som ikke er til fordel for våre grupper, sier hun.

– Kritikere har hevdet at dere streiket for en kaffekopp og at streiken kostet mer enn den smakte?

– Denne streiken handla ikke om kaffekopper eller tre kroner, men om prinsippet at offentlig sektor skal tjene like mye som privat sektor. Verdiskapningen skjer også i offentlig sektor, det føler jeg at Unio har klart å kommunisere.

– Litt surt at streiken ikke gikk direkte ut over arbeidsgiver?

– Ved å ta såpass mange sykepleiere ut på enkelte sykehjem, kunne ikke sykehjemmene ta imot utskrivingsklare pasienter fra sykehusene. Da var pasientene fremdeles i trygge hender samtidig som kommunen måtte betale for ekstra sykehusdøgn.

– Hva fikk dere egentlig mer enn Akademikerne og Fagforbundet som ikke streiket?

– En noe høyere ramme på 4,07 prosent. Pluss at vi til neste år får de samme tilleggene som arbeidere og funksjonærer i industrien får ved lokale oppgjør i år.

– Men de som ikke streiket fikk jo også en slik garanti?

– Fagforbundet hadde kun en klausul om å få det samme som i staten, men det er klart at de også vil nyte godt av avtalen som vi fikk til.

– Hvilken forsikring ligger egentlig i denne garantien?

– Det har vist seg år etter år at frontfagene har fått mer enn vi trodde i de lokale oppgjørene. Det er første gangen vi har fått en slik garanti, så det blir spennende å se hvordan det blir i praksis.

– Hvordan har din første lønnsforhandling vært?

– Kjempespennende og utfordrende. Jeg tenkte nok at det ville være litt mer krangling rundt forhandlingsbordet, men det hele har vært veldig sivilisert. Det kan minne om et brettspill.

– Hvilket?

– Et der du driver stillingskrig. Risk kanskje?

Les også: - Pass på i lokale forhandlinger! 

Etter at alle pio-ene (partene i Oslo kommune) hadde sluttet fred og forlatt riksmeklerens kontor onsdag morgen for å gå hjem og sove, snakket Naustvik med media til klokken halv åtte. Deretter bar det til NSF-kontoret for å orientere kollegene. Så ble det et møte i Unio før hun kunne gå hjem og legge seg. Like før hun la hodet ned på puta i tretida, ga hun sitt siste sitat til en journalist fra NRK: «LO solgte seg veldig billig» står det på NRKs nettsider at hun sa.

– Oops. Nå får jeg dem på nakken. Ja, ja, jeg mente det jo. Og når man har vært oppe så lenge som jeg hadde da, har man vel egentlig promille?

*) Spansk for «et samlet folk kan aldri trampes ned»