I dypet av Sykepleierforbundet

Om jeg har god hukommelse? Nei. Absolutt ikke. Til historiker å være, er den elendig. Det jeg husker, er de lange linjene, sammenhengene. Det sier historieprofessor Ole Georg Moseng. Nå har han, sammen med Ellen Cathrine Lund, skrevet bok om Norsk Sykepleierforbunds historie. Forbundet fyller 100 år i år, og feirer med historiefortelling om seg selv.

Hvem er disse to som er betrodd en slik oppgave? Som er gitt mandatet til å beskrive selve identiteten. Tap og seire. Ettermælet til både faget og forbundet?

Ole Georg Moseng liker å leke med virkeligheten.

– Historien finnes ikke. Man må konstruere den, sier han.

Hvem skulle forresten trodd at den lavmælte mannen som har tasset rundt i gangene i Tollbugata 22 de siste årene har vært spion? Ifølge to dommer i Oslo byrett på 80-tallet har han vært det.

Bakgrunnen var Mosengs engasjement i organisasjonen Folkereisning mot krig i studietiden. Som journalist i bladet Ikkevold, beskrev han og andre i redaksjonen hvor Forsvaret hadde utplassert etterretningsinstallasjoner - altså klare bombemål, ifølge Moseng.

– Saken var hovedoppslag på Dagsrevyen i to uker, sier han.

I 1987 ble han frikjent av Høyesterett, og det ble understreket at han ikke var en trussel for rikets sikkerhet. Moseng er altså ikke spion. Ikke nå lenger. Men god til å grave i andres saker, det er han.

Det første han gjorde da han skulle gå inn i starten på NSFs 100-årige historie, var å lete etter konflikter.

– I konfliktene kommer ofte de lange linjene frem. Før jeg starter, tenker jeg på det som å skue utover et landskap. Noen steder er det små røykskyer. Dit går jeg først.

Han snakker som om han tenker høyt.

– Hvor er røykskyene i NSFs historie?

– Jeg har skrevet om historien frem til 1960. Den største konflikten i den perioden, var uenigheten rundt autorisasjonsloven for sykepleiere. Loven ble vedtatt i 1948. Da hadde saken stått på agendaen siden 1915, forteller han.

Det var Den norske legeforening som først fremmet forslaget om å autorisere sykepleiere, men NSF jobbet iherdig imot. I 1924 ble forslaget avvist av Stortinget. Bakgrunnen for den store motstanden, var at legene bare ville ha sykepleierautorisasjon for de sykepleierne som jobbet i byene, på sykehus og under en lege. De selvstendige sykepleierne som jobbet i kommunene ellers i landet, trengte ikke mer enn halvannet års utdanning, ifølge legene. Dette aksepterte ikke NSF, og fra 1912 til 1948 tok de seg av en slags uformell autorisasjonsordning av sykepleiersker. Kun de som hadde treårige sykepleierutdanning fikk lov til å være medlemmer.

Menn fikk ikke adgang til forbundet før i 1948, da det i forbindelse med den kjønnsnøytrale autorisasjonsloven, skiftet navn fra Norsk Sykepleierskeforbund til Norsk Sykepleierforbund.

– Det er noen år mellom 1912, da NSF ble stiftet, og 1948, da sykepleierne fikk autorisasjon. Hvor lenge har sykepleie vært et klart definert yrke, mener du?

– Jeg mener sykepleieryrket kom rundt 1850. Før den tid var det såkalte «gangkoner» som gjorde omsorgsbiten av sykepleieryrket. Først mot midten av 1800-tallet ble det stilt krav til formell utdanning og kunnskap innen medisin, antiseptikk og anestesi. Sykepleierne begynte også å assistere under kirurgiske inngrep, og det ble forventet at de hadde en yrkesetisk forståelse, sier han.

På den tiden var det en kamp for å få sykepleieryrket til å fremstå som mer «høyverdig». På en rekrutteringsplakat fra 1888 ser vi en forfyllet og sliten slugger av en dame, som er stilt opp mot et bilde av en rakrygget, tilkneppet og yngre dame med mildt, men myndig blikk. Over den eldste står det «Før», over den andre står det «Nå».

– Hvorfor ble du valgt ut til å skrive historien?

– Jeg tror de ville ha en av hvert kjønn. I tillegg har jeg og Ellen Cathrine Lund forskjellig faglig bakgrunn. Lund fra kjønnsforskning, jeg fra medisinhistorie, sier han.

Begge har journalistisk bakgrunn. Moseng har flere bøker bak seg, for Lund er det bokdebut. Moseng jobber nå som professor i historie ved Universitetet i Nordland. Lund underviser i historie ved en videregående skole.

– Hvor kommer interessen for medisinsk historie fra?

– Det er litt tilfeldig, sier Ole Georg Moseng.

– Men det er så interessant! Man kan lese mye av en tid ved å sette seg inn i hvordan syke ble ivaretatt. Hovedfagsoppgaven min handler om epidemier. Det er et allmenngyldig tema, som i utgangspunktet angår alle. Det er også spennende å se hvordan sykdomsforståelsen har utviklet seg. Symptomer som blir innlemmet og utelatt, og dermed skaper og avvikler diagnoser. Det er fascinerende, sier han.

– Hvordan angrep du NSF og sykepleiefagets historie?

– For å skrive enkelt, må man kunne historien godt. Jeg begynner alltid med å lese, og underveis lager jeg tankekart.

– Hva leste du først?

– Sykepleien. Bladet er like gammelt som forbundet, og der fikk jeg både redigert stoff og internkommunikasjon som ble publisert i bladet.

– Hvordan var Norsk Sykepleierforbunds arkiver?

– Dessverre nesten en katastrofe.

Moseng tror nesten alt av brev i perioden han har sett på er kastet. Han poengterer at dette er hans antakelse. Brevene var iallefall borte.

– Jeg har gått i det jeg har vurdert som mottakerarkiv for brev fra NSF, for eksempel Tuberkulose-registeret og Røde Kors. Der har jeg funnet fram til brev som NSF har sendt, og slik kunne nøstet opp noe av historien.

– Har du noen tanker om hva som kan ha gått tapt?

– Det vil vi aldri få vite. Men det er jo en mulighet for at jeg ikke har fanget opp mulig kritikk mot forbundet, siden brevarkivene er borte, og det på den tiden kun var den «offisielle» versjonen som kom fram i Sykepleiens spalter, sier han.

– Når det er sagt, jeg har ingen indikasjoner på at NSF var annet enn et veldrevet forbund i den perioden jeg har undersøkt. Forbundet lyktes i sitt mål: Å styrke sykepleie som fag og å gi sykepleierne en tydelig identitet, sier han.

Ole Georg Moseng fikk jobben med å skrive historien fram til 1960. Der overtar Ellen Cathrine Lund stafettpinnen. I time etter time i over tre år har Ellen Cathrine Lund studert versjoner av bladet du nå holder i hånden.

– Sykepleien er et bra blad, det har vært en av mine viktigste kilder, sier hun.

– Er det godt å være ferdig?

– Ja. Innspurten til boka var ekstrem. Jeg hadde et hatforhold til manuset rett etter at det var levert.

– Har du også gått etter røykskyene?

– Ja, og det er en av grunnene til at innspurten ble intens. Som oppdragsforsker har man jo en oppdragsgiver, som har et ønske om hvordan resultatet skal bli. På slutten hadde vi en god del diskusjon om formuleringer og tolkninger av historien, sier hun.

– Var det problematisk?

– Det er alltid et element av dette i oppdragsforskning. Jeg fikk mye nyttig og god tilbakemelding fra bokkomiteen, som besto av to historikere, to sykepleiere som underviser på høyskolen, og to representanter fra NSF. Men jeg var ikke enig i alt.

– Hvordan løste dere det?

– Vel. Vi kom i havn. Men det er selvsagt vanskelig når de samme som har gitt deg oppdraget også skal være kilder. Det er heller ikke alltid like enkelt å skille politikk fra fakta i et slikt arbeide, sier hun.

– Men jeg vil understreke at jeg gikk ydmykt til verket. Oppdraget var todelt, både å beskrive fagets og NSFs historie. Det er i den faglige utviklingen det levende er. Derfor ble jeg fanget av den delen av historien. En annen hadde kanskje gjort det annerledes, sier hun.

Hun mener perioden etter 1960 kan deles i tre faser. Den første varer fram til 1977. I denne perioden sto utdanning og fagutvikling høyt oppe på agendaen. Fra 1977 ble arbeidet med å heve sykepleiernes lønn viktigere.

På 80-tallet utviklet forbundet typiske fagforeningstrekk, skriver hun i innledningskapittelet. Fra 1985, da utdanningen kom inn i høyskolesystemet, og videre ut på 90-tallet, var ikke utdanning og fag lenger tyngdepunktene i forbundets virksomhet.

Ellen Cathrine Lund har tidligere forsket på likestillingsspørsmål. Så likelønnsdebatter og kjønnsaspektet ved yrket var hun kjent med fra før. I tillegg har hun vokst opp med en sykepleier som mor og en lege som stefar.

– Helsespørsmål har vært en del av livet mitt. Før jeg begynte, visste jeg at sykepleierne har stått mellom barken og veden – mellom leger og hjelpepleiere.

Avhandlingen hennes i historie handlet om Lilleborg, og hun så likheter mellom bedriftshistorie og organisasjonshistorie.

– Da jeg så utlysningen visste jeg at denne jobben vil jeg ha!

– Hvor begynte du?

– I 1972, sier hun kontant.

Alle hi storikere er opptatt av overgangsperioder, mener Lund. Hun startet med å lese historiker Kari Melbys bok «Kall og kamp». Og der kom hun til sykepleierkonflikten i 1972. Det var første gang sykepleierne streiket.

– Der startet jeg. Jeg gikk ned i kjelleren i Tollbugata 22 og lette opp alt jeg kunne finne fra 1972.

– Og så, sier hun og trekker pusten,

– … fant jeg en hemmelighet. Noe svært få visste fra før.

– Hva da?

– Det vil jeg ikke si ennå.

– Noen kontroverser?

– Ja, i alle høyeste grad. NSF i sin daværende form sto på spill.

Mange ble overrasket over funnet, sier hun.

– Har du og Ole Georg Moseng vært enige om hvordan denne historien skal fortelles?

– Ja. Vi har vært på linje, vi er enige om NSFs rolle og om de store trekkene i utviklingen av sykepleierfaget. Vi har kunnet utfylle hverandre, og underveis har vi tenkt høyt sammen.

– Du hatet manuset dagene etter at du hadde levert det fra deg. Er du fornøyd med resultatet nå?

– Ja.

Hun blir stille noen sekunder.

– Selv om ting alltid kunne vært gjort annerledes.

Les bokanmeldelse av bind 2.