Kledde seg naken for kreftsaken

Jorunn Sandvik er enhetsleder på Nordfjord psykiatrisenter. Kalenderen var hennes ide, og inntekten går til kreftsaken. Sandvik har selv hatt kreft.

Hvordan fikk du ideen?

– Jeg så «Fakta på lørdag» om kalenderpikene i England. Så skrev jeg på impuls på Facebook: «Eg vil og laga kalendar!»

Fikk du svar?

– Ja, fra to. En fotograf og en som ville være modell. Dette var i januar 2010.

Så det har tatt sin tid?

– Ja. Jeg ble selv operert for kreft sommeren 2009. Jeg var i fin form ved nyttår, men så fikk jeg komplikasjoner. Jeg kastet opp og ble operert for tarmslyng i mai 2010. Det var masse styr.

Når startet fotograferingen?

– I fjor høst. Da hadde vi ett år på oss. Vi fant fort ut at vi ville ta bildene ute. I all slags vær og til alle årstider.

Bildet du viser er ikke et typisk kalenderbilde?

– Jeg synes det viser sårbarhet og styrke. I den store verden står vi med rumpa bar.

Hvordan var det å kle av seg?

– Kjempespennende og veldig nifst. Først beholdt vi trusa på og dekket oss med sjal og greiner. Men vi så at trusekanten trakk oppmerksomhet i bildet, det ble rart. Da vi var helt nakne, ble bildene finere. Men det er ikke mye seksualitet i dem. Vi har lagt vekt på å være naturlig, som en del av naturen.

Hvorfor akkurat kreftsaken?

– Fordi jeg har hatt kreft selv, så det er jo egoistisk. Det er mange saker å kjempe for, men jeg falt for dette.

Du er ikke alene?

– Nei, flere jeg kjenner har hatt kreft. Jeg mistet min mor i bryst- og livmorkreft da jeg var ti år. Kreft er alminnelig, og det går ofte bra. Likevel føles det uvanlig sjøl. Kalenderprosjektet er en lovprising til kroppen, på en måte tar jeg kroppen tilbake etter opplevelsen med sykdom.

Men brystkreft var det ikke?

– Nei, det var jo det jeg ventet å arve. Jeg hadde nyrekreft. Eneste behandling er operasjon. Jeg har beholdt nyrene, bare svulsten ble fjernet, så jeg har vært heldig. Flere venner kjemper med kvalme etter cellegift. Prosjektet har medført fine vennskap.

Med hvem?

– Noen har vært venninner i mange år. Noen er nye. Til sammen er vi fire fotografer, åtte damer og én designer.

Hvordan er responsen?

– Overveldende. Jeg har ikke full oversikt over salget, men vi har trykket 2000 kalendere.

Hvor mange sykepleiere er avbildet?

– Vi er tre. Jeg er for øvrig stolt over kollegene mine. Det var rørende å være på sykehus.

Hvor var du?

– I Nordfjordeid, som nå er i ferd med å bli lagt ned. Det var her svulsten ble oppdaget, helt tilfeldig. Jeg ble operert i Førde. Og jeg var innom Ullevål. Jeg har fire unger og har ikke vært syk på 26 år. Nå fikk jeg min del av kaken.

Det ser kaldt ut på bildet?

– Ja, det vises på meg som står i midten. Det var i april.

Hvor lenge var dere uti?

– Vanskelig å si. Fotografen ville ha med fergen på bildet så vi måtte vente. Men fergen kom ikke.

Er det ok å vise fram bildene?

– Det var et steg å ta. Men det skulle bare mangle. Det er jo saken som er viktig.