Astrids lillesøster

Søsteren hadde Downs syndrom. Etter hun døde, måtte Norunn Amundsen skrive.
På bordet ligger boken med tittelen "Storesøster Astrid". Det er bare et halvt år siden psykiatrisk sykepleier Norunn Amundsen debuterte som forfatter. Historien mellom permene starter lenge før – da Astrid ble født. Hun hadde Downs syndrom.
På en kafé i Bergen forteller Amundsen om positive reaksjoner på boken, også fra sykepleiere.
– Både fra kjente og ukjente. Mange kjenner seg igjen.
Amundsen kunne ikke skrive denne familiehistorien så lenge moren og faren levde.
– Det ville blitt for utleverende.
Norunn Amundsen er født i 1947. Da var Astrid fem år. I boken beskriver Norunn en blid søster som det er lett å leke med: Tindrende øyne, fast og god å klemme på, hjertelig latter.
Men Astrid vokste opp i en tid da slike som henne ble gjemt vekk.
– Hensikten med boken er å skape debatt om holdninger, forteller forfatteren over kafébordet.
Erfaringene med en søster som var annerledes har gjort henne sensitiv for egne og andres fordommer til de sårbare. Det ligger i ryggmargen og har preget hennes yrkesliv som sykepleier.
– Du er ikke frisk
"Du er ikke frisk, du! Min mor sier det! Du
er ikke slik vi andre er!" Det er nabojenta som sier disse
skremmende ordene til Astrid. Lillesøster Norunn kjenner uroen.
Utsagnet er en bekreftelse på noe hun egentlig vet. Hun vil gjerne
forsvare søsteren sin, men får ikke fram en lyd. Boken veksler mellom varme skildringer av
søsteren og såre minner om uforstandige voksne. Den observante
lillesøsteren merker seg tonefallet og blikkene de sender
hverandre. Og fordi hun ikke forstår, glemmer hun det aldri. Byttinger
To år senere skilte foreldrene seg.
Belastningen ble for tøff for dem. Derfor vokste ikke søstrene opp
sammen, men de møttes hver sommer. – Mor skjemtes over Astrid. Hun ble bitter,
forteller Norunn. – Da jeg selv skulle ha barn, var jeg redd
det kunne være arvelig. Men barna mine var velskapte. Da sa mor
bittert: "Det er ikke alle forunt å få et friskt barn". Som sirkusdyr
Faren mente Astrid kunne utvikle seg mye
hvis hun fikk skole og sosial omgang. I årevis søkte han om plass
for datteren på skole og institusjoner i hele landet. Det ble
avslag på avslag. Men da Astrid var 12 år, fikk hun plass på
antroposofiske Helgeseter i Bergen. Faren fikk rett. På Helgeseter
blomstret hun. Norunn Amundsen tror det var en lykke for
søsteren. Men det var stadig hendelser. Det ble
Norunns jobb å hente Astrid på Helgeseter når hun skulle hjem på
besøk. På disse turene merket de folks holdninger. Hun husker
familiefaren som stoppet dem på veien for å forklare sine barn hva
som var galt med Astrid. Som om de var sirkusdyr. – Da Astrid døde, sa en slektning til meg:
"Det kan ikke være det store savnet. Du har jo aldri hatt en
skikkelig søster." Søsteren fikk som godt voksen egen
leilighet. For velfungerende Astrid var det mange fordeler med det.
Men som pårørende, følte Norunn Amundsen seg ofte tilsidesatt av
personalet i boligen. Trygg på de avvikende
– Særlig datteren min, som er
spesialpedagog. Hun sier hun fikk mye gratis. I mange år var Amundsen hjemmesykepleier på
Os utenfor Bergen. – Jeg fikk ansvar for psykiatrien. Jeg var
trygg på dem som var avvikende, mens mange av mine kolleger var
redd for å gå hjem til dem. Hun videreutdannet seg til psykiatrisk
sykepleier og har blant annet jobbet med schizofrene. Hun kontaktet
fagpersoner for å skape et forum for pårørende til demente og
arbeidet for at de og mennesker med langvarige psykiske lidelser
skulle få primærlege. Siden ble det hivforebygging. Deretter jobbet
hun på en arbeidsplass for 20 arbeidstakere med alvorlig psykisk
lidelse. Også der tok hun tak i foreldete holdninger. Måtte skrive
Dette var i fugleinfluensaenes tid, og
Norunn kjente seg ille til mote da hun selv skulle ta imot vinen,
som også Astrids venner fra bofellesskapet hadde drukket av. – Og da tenkte jeg at jeg er ikke bedre enn
andre. –
Mange sykepleiere vil vel forstå ditt ubehag? Hun ler. – Jo, men igjen: Vi må være bevisst våre
egne holdninger. Astrid hadde blitt del av den kristne
sekten uten at de pårørende hadde fått vite om det. Sekten brukte
ritualer som Amundsen opplevde fremmed og skremmende. Etter en
seanse der presten brukte rykende metallkuler for å fordrive onde
ånder, måtte Amundsen skrive ned opplevelsen for å bli ferdig med
det. Det ble begynnelsen på bokprosjektet. Inspirasjon fikk hun
også da hun ryddet etter farens død. – Da så jeg ordlyden i alle avslagene og
skjemaene. Ett spørsmål var hvilke seksuelle avvik Astrid hadde.
Hun var sju år gammel. Far hadde bare satt en tankestrek som
svar. Usikre om Downs
– En venn hadde en kollega som fikk et barn
med Downs. Den nybakte faren hadde problemer med å ta i barnet
sitt. Vennen min sendte et gratulasjonskort og skrev "så bra at
barnet kom til deg". "Var det galt?" spurte han meg. En annen bekjent traff for lenge siden en
mor med baby. Hun kikket nysgjerrig oppi barnevognen. Der så hun en
baby med mongoloide trekk. – Hun ble så betuttet at hun ikke sa et
ord. I alle år har hun hatt dårlig samvittighet for sin reaksjon.
Hun har lurt på om hun ga moren en ekstra belastning. Som barn fant Amundsen fort ut at hun ikke
kunne spørre og grave. – Men jeg observerte det nonverbale. Jeg
vennet meg til å være sensitiv og lese mimikk. Jeg lærte meg å være
imøtekommende og smilende. –
Men ikke selvutslettende? – Jeg kjente ikke skam, jeg kjente sinne.
Oppveksten har gitt meg anledning til å tilpasse meg ulike miljø. Å
være hjemmesykepleier for folk i fine hus der man synker i tepper
til knærne, er like naturlig for meg som å pleie en som bor i en
hytte uten innlagt vann. Kritisk til integrering
– En venn har et barnebarn med en sjelden
kromosomfeil. Hun er 15 år, men er på nimånedersstadiet. Hun kan
bare si mamma. Likevel – hun skal på vanlig skole. Helse og sosial
på videregående. Med hvilket utbytte? Hun vil få angst og uro, bli
redd, utagerende. – og veldig sliten etter hver skoledag. –
Er slik integrering et tilbakeskritt? – Ja, jeg syns det. De best fungerende får
det bedre, for eksempel dem med Downs som har tale. Andre blir det
mer tilfeldig med. Hvem vil bli venner med jenta på
nimånedersstadiet? Ingen. Det er å skape isolasjon og
stigmatisering. Astrid hadde venner. Hun var flink i sine ting. Hun
kunne hevde seg blant likesinnede. – Bytt rolle i hodet
– Jeg er vant til å klare meg selv, er nok
blitt ganske selvstendig. –
Hva vil du si til andre sykepleiere? – At vi må tenke oss inn i pasientenes
situasjoner, prøve å bytte rolle i hodet. Også overfor pårørende.
Jeg føler de ofte blir sett som plage. –
De kan også være det? – Det kan de. Utfordringen er å forstå det
når de er det. En mann passerer bordet vårt. Han ser
Amundsen og tar henne i hånden. – Det var så kjekt når vi jobbet sammen,
sier han og forsvinner. – Han var tilsynslege på Olaviken
alderspsykiatriske sykehjem, og foreleser på kurs om hivforebygging
og demens, forklarer hun. På tide å dra hjem. Hun skriver stadig, og
går på kurs. Nå øver hun seg spesielt på å skrive
dialoger. – Som sykepleier har jeg fått trening. Vi
skal jo beskrive situasjoner. Det er godt å være i en gruppe, lese
høyt det man selv har skrevet – og få tilbakemeldinger.
Det tok tid før hun skjønte at Astrid var annerledes.
Da Astrid ble født, ble slike som henne kalt både åndssvake,
evneveike, idioter og byttinger. Moren kjempet både mot sine egne
reaksjoner og bygdesladder. Da hun ble gravid igjen, ville hun ta
abort, i angst for å få nok et unormalt barn. Men mannen og legen
nektet henne det, slik de kunne den gangen. Norunn ble født.
Da foreldrene skilte lag, ble Astrid boende hos far på Frekhaug
nord for Bergen. Norunn fikk en omflakkende oppvekst og flyttet
mellom mor og ulike slektninger, på landet og i byen.
Norunn Amundsen giftet seg ung og fikk barn før hun var ferdig
utdannet sykepleier. Hun skilte seg da barna var åtte, seks og tre
år og ble alene om omsorgen. Det ble mange år med mye ansvar, mye
jobbing og dårlig økonomi. Barna hennes ble stadig dratt med på
diverse avslutninger på Helgeseter, noe de er glade for i dag.
Etter at Astrid døde sommeren 2005, 63 år gammel, ville en
kristen sekt ha minnestund for Astrid. Under nattverden drakk alle
av samme bolle.
Fortsatt er mange usikre i sitt møte med Downs syndrom.
Amundsen får høre mange historier:
At alle skal ha egen bolig og integreres, er hun kritisk til:
Barna hennes er nå rundt 40 år. Hun har 12 barnebarn og et
bonusbarnebarn. Samboerskap er hun ikke interessert i.
Mest lest
Forskningens ABC
Alt du trenger for å finne, forstå og bruke forskning i sykepleieutdanningen.
0 Kommentarer