CV-kontrolløren

Hva er egentlig en «rett kopi» i dag? Hvor går grensen mellom verifikasjonsarbeidet til Statens autorisasjonskontor for helsepersonell (SAFH) og politiets etterforskning? Hva skal SAFH gjøre med helsearbeidere fra land som ikke engang utdanningsoverhodet Nokut vil forholde seg til? Som Afghanistan, Irak og Kongo?

Slike spørsmål er bare litt av det Anne Herseth og hennes undersåtter ved SAFH strever med om dagen. Den tidligere helsebyråden for Høyre og fylkeslederen for Norsk Sykepleierforbund (NSF) i Oslo begynte i direktørstillingen den 18. mai. Da var det ett år siden det ble kjent at SAFH slet med både å kontrollere helsearbeideres utdanning og å samarbeide med Helsedirektoratet.

Nå ønsker hun Sykepleien velkommen til sitt lyse hjørnekontor i etasjene over Helsetilsynet, hvor hun har arvet sin forgjengers plettfrie og kaffe latte-fargede, men akk så dype skinnsalong. Vi havner nesten i horisontalen når vi lener oss tilbake. Slett ikke i stil med «hektiviteten» som Herseth liker å kalle den store aktiviteten deres: Årlig behandles over 20 000 søknader om å få autorisasjon til 29 ulike helseprofesjoner.

SAFH har vært hardt prøvet de siste årene. I fjor gikk det særdeles dårlig. Direktør og jurist Per Haugum som bygget opp kontoret fra 2001, måtte svare på kritikken som kom fram i VG, basert på en granskningsrapport utført av to ekspolitietterforskere.  Kanskje hadde hundrevis av utenlandske helsearbeidere skaffet seg jobb i norsk helsevesen med falske dokumenter eller manglende kvalifikasjoner.

Haugum ble sykmeldt og kom aldri tilbake som direktør for SAFH, men ble i stedet rådgiver i Helsedirektoratet. Like etterpå sa administrasjonssjef Liv Løberg opp på dagen etter at VG avslørte at hun selv hadde jukset med papirene sine. Hun var verken anestesisykepleier eller siviløkonom, men hjelpepleier.

Deretter kom en ekstern granskning av SAFH, utført av revisjonsselskapet Deloitte. Rapporten kom i november 2010 og kritiserer Helsedirektoratet for å ha sviktet i etatstyringen av SAFH. Den ramser også opp en rekke kritikkverdige forhold i SAFH.

Dette kaoset er det altså Anne Herseth har sagt ja til å få orden på, etter å ha vært innom som direktør et par år i Oslo Taxibuss. Hun har også sju års erfaring som direktør i ulike avdelinger i vikarbyrået Manpower, og har styrt over legene i det private legebemanningsselskapet Legevisitten.

– Hva i all verden var det som fristet med denne jobben?

– Både å komme tilbake til et område jeg kjenner godt, helsesektoren, og at det hadde vært morsomt å ta med erfaringene jeg har fått i det private tilbake til det offentlige. Dessuten liker jeg utfordringer som leder.

– Hvordan er stemningen her nå?

– Jeg har blitt godt mottatt. Alle er veldig åpne, og jeg skal ha en samtale med hver enkelt. De er alle positive til å tenke framtid.

– Er de slitne?

– I utgangspunktet ikke. Enhver arbeidsplass har sitt å bale med, og jeg vet at det er en historie her. Det har vært en tøff periode, og den har nok vart litt lenger enn avisene har skrevet om. Men jeg har møtt mange flinke folk her.

Deloitte-rapporten sier det er usikkert om SAFH har tilstrekkelig kompetanse og ressurser til å avdekke forfalskning av dokumenter fra helsepersonell. Herseths forgjenger, Per Haugum, hadde også advart om dette i flere årsrapporter.

– Deler du Haugums bekymring?

– Jeg ønsker ikke å kommentere hans vurderinger. Men alle steder hvor det arbeides med papirer, finnes muligheter for forfalskning.  Vår utfordring er at så mye er på papir og så lite er elektronisk. Slik trenger det ikke å være. I dag er det enkelt å forfalske et originaldokument på papir. Det er også en utfordring å vurdere alle de ulike utdanningsforløp som kan gi samme helseprofesjon.

– Hva har dere gjort for å rette på forholdene?

– Mye. Vi har blant annet hatt et risikoprosjekt der det har blitt identifisert hvor det er størst risiko for juks. Etter å ha gått gjennom 1 500 av risikosakene på nytt, viser resultatet at det ikke er grunn for påstandene som ble fremsatt i media i fjor vår.

– Betyr det at påstandene om juks ikke stemte?

– Jeg ønsker ikke å kommentere dette som er fra før min tid. Men jeg har valgt å gå inn i noen av sakene som jeg synes vi skal sjekke på nytt. I den grad det skulle være noe mer her, blir det fort en politisak.

Herseth mener SAFH har mye å hente på å beskrive jobbrutinene bedre, og ha god intern kontroll på at rutinene blir fulgt. Dessuten er det blitt ansatt flere. De var rundt 30 for et år siden og er 40 nå. Herseth vil også sørge for bedre opplæring internt. 

– Jeg stusser på i hvilken grad det har vært satset på å videreutvikle kompetanse her tidligere. Det vil nok bli mer nå. Vi må også ha god takhøyde for diskusjon og gjøre viktige avklaringer.

SAFH har ikke hatt faste, systematiserte møter med viktige samarbeidspartnere som Nokut, politiet og utlendingsmyndighetene tidligere. Det skal det bli nå. Herseth har også lansert ideen om å ha et tipsskjema på hjemmesiden til SAFH, der man kan melde om personer man mistenker praktiserer som helsearbeidere uten at papirene er i orden.

– I tillegg vil vi gjøre randomiserte stikkprøvekontroller av alle søknader.

Det kan gjøres på ulike måter. I Storbritannia plukker de ut et tilfeldig dokument hos en søker som etterprøves. Kunsten er å ikke kontrollere for lite, da gjør ikke SAFH jobben sin. Men heller ikke for mye, det krever for store ressurser.

– Vi skal ikke drive etterforskning.

– Hvor går grensen?

– Kunne jeg bare svare på det … Idet vi får mistanke om forfalskning, må politiet overta.

– Hvor mange prosent av dokumentene sjekker dere hos SAFH?

– I praksis sjekkes alle papirer for søkere med utdanning utenfor EØS-området. Innenfor EØS-området har vi et samarbeid og et regelverk som gjør at det holder med korrekte attesterte dokumenter, deriblant en bekreftelse på autorisasjonsstatus i hjemlandet for sykepleiere, leger og tannleger.

Selv har Anne Herseth samlet sin imponerende CV i en fire siders pdf-fil med innskannede logoer på alle stedene hun har sjefet over. Det lærte hun i Manpower.

– Har SAFH noe å lære fra Manpower?

– Ja, alle har noe å lære av hverandre. Kanskje kunne SAFH sett nærmere på hvordan de forsikrer seg mot juks. Manpower er et internasjonalt selskap. Man må ikke alltid finne opp hjulet sjøl for å sykle.

Men heller ikke Manpower oppdaget jukset med papirene til Liv Løberg. Vikarbyrået formidlet både kontorsjefjobben på Norges Veterinærhøgskole og personaldirektørjobben ved Det norske meteorologiske institutt, til tross for klipp og lim-standard på dokumentene hennes, ifølge VG.

– Du var direktør i Manpower da dere ga Løberg jobben hos Veterinærhøgskolen i 2006?

– Ok? Jeg aner ikke hvem dama er, for å si det rett ut. Verden er liten.

Da Løberg ble ansatt i SAFH høsten 2009, sjekket de kun én av referansene hennes. Muligens klok av skade, ba kontoret om å få 17 referanser fra Herseth.

– Da smilte jeg litt og tenkte at de hadde trengt hjelp av et rekrutteringsbyrå. Å sjekke så mange referanser er en kjempejobb som travle ledere da skal sitte og gjøre.

Effektiv tidsbruk tiltaler Anne Herseth. Kurven har vært jevnt oppadstigende siden hun flyttet på hybel som 16-åring for å gå latinlinjen på Hamar katedralskole. Som enebarn av butikkdrivende mor og skogtekniker-far på Nes, var hun tidlig opplært til å ta ansvar for seg selv. Hun ble elevrådsformann på husmorskolen på Lillehammer. Etter sykepleierskolen på Elverum, bar det rett til hovedstaden sommeren 1979. På Sunnaas sykehus ble hun raskt hovedtillitsvalgt.

– Der var det mange sterke faggrupper, spesielt blant fysioterapeutene og legene. Jeg lærte mye. Måtte tørre å diskutere og å ta standpunkt. Ofte ble det meg som måtte ta de vanskelige tingene i våre kommerser med legene. Det handler mye om mot. Mine foreldre lærte meg å være modig.

Herseth tåler en støyt også. Hun har stått oppreist som streikeleder i NSF, og som helsebyråd for Høyre ble hun beskyldt for ikke å ha informert om at Ullevål universitetssykehus lå an til et underskudd på 100 millioner kroner. Aftenposten skrev om mistillit. Avisen skrev også kritisk da hun innførte pasienthotell på samme sykehus.

– Nå vil alle ha det. Med ansvar for landets største sykehus må man tåle kritikk. Den skarpeste kritikken fikk jeg for øvrig da Kristin Clemet satt som styreleder på Sunnås og jeg ikke var fornøyd med økonomien.

Evnen til å diskutere skal komme godt med når hun nå skal gjenreise tilliten hos SAFH.

– Vi er avhengige av tillit, tillit og tillit. Fra publikum, oppdragsgiverne og internt.

– Hvordan skal dere klare det?

– Det viktigste er å være åpne for hverandres innspill og at vi tør å diskutere og gå hverandre etter i sømmene. Et av mine viktigste bidrag er å sørge for at denne dialogen finnes.

I krisetida ble det innført systematiske allmøter og informasjons-, drøftings- og forhandlingsforum. De skal fortsette.

Herseth har hatt en stri vår. Ny jobb, eksamen ved BI og flytting til en mindre leilighet på beste vestkant sammen med bedriftsrådgivermannen Tore Herseth Barlo.

– Det er omtrent der Kirkvågs figur fra «Heisann Montebello» kom fra. Men det er bare 75 kvadrat. Og jeg har ingen engelsk setter, altså.

Når hun har fri, er hun med bonusbarnebarnet sitt eller disker opp med de deiligste retter for familie og venner enten hjemme eller i huset hun og mannen har i Ljungskile.

– Hva er livretten?

– Det er ikke mulig for meg å svare på, men jeg er opptatt av hva andre liker. Mannen min sier jeg snakker mat flytende.

Omsorgen for andre mennesker og å se og vurdere det man ser, er egenskaper Herseth mener hun lærte for livet da hun ble sykepleier.

– Er du sykepleier «i bunnen»?

– Ja! Det er interessant at mange sykepleiere bruker det uttrykket. Kanskje fordi de stort sett er veldig stolte av sin bakgrunn og utdanning, selv om de arbeider med andre oppgaver enn de direkte pasientrettede.