Ble inspirert som pårørende

Hanne Modahl Bjertnes hadde jobbet med it i over tjue år. Så fikk mannen hennes kreft og ble innlagt på sykehus. Å være pårørende var en ny opplevelse. I et års tid fulgte hun ham inn og ut av sykehuset. Der fikk hun god tid til å observere helsepersonell i aksjon. Hun så hva de gjorde, og hva de betydde for pasient og pårørende. Hun merket at det var stor forskjell på sykepleierne. Tanken tok form: «Dette er viktig arbeid. Er det jeg gjør like viktig?»

Hun trivdes godt i Statistisk sentralbyrå, der hun blant annet programmerte. Likevel tenkte hun: «Skal jeg fortsette å jobbe med tall og datamaskiner?»
Hun sa ingenting høyt.

En dag sa mannen hennes: «Kanskje du skal bli sykepleier?»

«Ja, det har jeg tenkt på», svarte hun.

Han så også at sykepleierne gjorde en viktig jobb og mente at hun ville egne seg.

Sparte penger
I februar 1997 døde mannen. Hun visste hva hun ville, men fortsatte i it-jobben et år til mens hun sparte penger. Så søkte hun sykepleierutdanningen. I 2001 hadde hun fått et nytt yrke, 48 år gammel.

– Jeg har ikke angret et øyeblikk. Selv om jeg har fått dårligere lønn og dårligere arbeidsvilkår, ler hun.

Nå jobber hun på transplantasjonskirurgisk sengepost ved Rikshospitalet i Oslo. Der er hun blitt klinisk spesialist.

– Her på avdelingen får alle nye veldig god opplæring. Og det er trygt å spørre hverandre; «hvordan var det igjen».
Ingen trenger å tro at de skal kunne alt mulig. Bjertnes og kollegene har det ofte travelt. Likevel har de tid til å snakke med pasienten.

– Dette er en avdeling der mange blir friske. Det er ikke så tungt som der pasientene dør etter en kort periode.

God sykepleie definerer hun slik: Å kunne faget og ha omtanke for pasienten.

– Og det er veldig viktig med et smil!

– Må beholdes i yrket
– Hva blir viktig i utdanningen framover?

– Det må være tilstrekkelig mye praksis, som gir konkret kunnskap og ferdighet. Men helt utlært blir man aldri på tre år.

– Hvordan rekruttere nye sykepleiere?

– Jeg synes det er minst like viktig å tenke på hvordan beholde dem i yrket. Da er det arbeidsvilkårene som gjelder. Jeg tenker med gru på dem på sykehjem som står alene med ansvar for 30-40 beboere. Jeg hadde aldri turt. Her har vi tilgang på sykepleiere og leger hele tiden.

– Anbefaler du yrket?

– Absolutt!