Familieforskeren

– Ideen bak forskningssenteret er at vi som jobber her skal støtte dem som ønsker å forske, forteller Nina Aarhus Smeby. Hun er forskningsleder i sykepleie ved Seksjon for operativ forskningsstøtte og leder Seksjon for sykepleieforskning ved Oslo Universitetssykehus Ullevål. I tillegg har hun en stilling på Universitetet i Oslo som amanuensis II. Seksjon for sykepleieforskning er en del av et tverrfaglig kompetansesenter for klinisk forskning hvor sykepleiere som ønsker å forske kan få hjelp til å formulere en problemstilling, skrive prosjektbeskrivelse, søke økonomisk støtte og få veiledning underveis til å publisere resultatene.

Pioner

Smeby var den første sykepleieren på Ullevål sykehus med klinisk master. Hun reiste til San Francisco for å ta mastergrad i psykiatrisk sykepleie i 1982. I 1998 tok hun doktorgrad. Også faglig sett har hun vært en pioner.

– Jeg har vært opptatt av hvordan psykososiale faktorer påvirker forløp av sykdom, forteller hun.

– Og her valgte jeg familien. I begynnelsen konsentrerte jeg meg om foreldrene, deretter søsknene og til slutt barna. Før gikk de fleste teorier ut på å beskrive hvordan forhold ved familien førte til psykisk sykdom. Autisme, for eksempel, ble sett på som et resultat av «den kalde moren». Smeby har snakket med rundt 400 familier i løpet av sin karriere. Hun startet blant annet de første samtalegruppene for pårørende, og de første gruppene for søsken.

Fokus på familien

Synet på familiens rolle i forhold til mennesker med psykiske lidelser har gjennomgått en enorm utvikling de siste tjue årene. Fra å bli sett på som syndebukker har foreldre og søsken etter hvert fått rollen som ressurspersoner.

– Jeg opplevde at studenter på videreutdanningen i psykiatrisk sykepleie reiste seg i protest de første gangene jeg underviste om familiene til psykisk syke. Så inngrodde var forestillingene sykepleierne hadde om familien som årsaken til pasientens problemer. Pasientene skulle skjermes fra familiene sine, og foreldre og søsken skulle i hvert fall ikke trekkes inn som samarbeidspersoner. I dag er Smeby med på forskningsprosjekter som ledes av sykepleiere på Oslo universitetssykehus:

– Jeg har først og fremst interessert meg for forskning som kan bidra til å endre praksis, understreker Smeby. De siste årene konsentrerte Smeby seg om barna til psykisk syke foreldre. Dette har resultert i flere prosjekter, for eksempel i samarbeid med fagpersoner på Sykehuset Asker og Bærum, divisjon Blakstad, hvor man innførte samtaler med foreldre og barn etter at foreldrene var innlagt ved akuttpsykiatrisk avdeling.

Praksisnær forskning

– Vi spurte foreldrene om de ville ha hjelp til å snakke med barna sine, eller om de ville at vi skulle snakke med dem.

– Det er viktig at man ser på pasientene som foreldre, påpeker hun.

– Det folk bryr seg mest om er barna sine. Hvis man ikke tar hensyn til det skreller man vekk en viktig del av mennesket. Foreldre og barn-samtalene på Sykehuset Asker og Bærum er et godt eksempel på nærhet mellom forskning og praksis, mener Smeby.

 – Men det blir jo stadig utgitt bøker om brukererfaringer som viser at pårørende i psykiatrien fremdeles blir forsømt?

– Ja, dessverre. Forskningsmessig har vi kommet langt, men klinikken henger etter flere steder. Jeg opplever at det er svært personavhengig. Der det er ildsjeler er det også ofte et godt fagmiljø.

Bør ha mastergrad

– Hva skal til for at forskningen blir anvendt i klinikken?

– Vårt mål er at alle sykepleiere som forsker skal være tilknyttet klinikken. Vi har mange gode eksempler her på Ullevål, der forskningsbaserte modeller har blitt integrert i klinikken gjennom opplæring, presiserer Smeby.

– Sykepleiere på Nyfødt intensiv implementerer nå i praksis et intervensjonsprogram som har vist seg å være nyttig for foreldre til for tidlig fødte barn. Foreldrene får hjelp til å fortolke og respondere på barnet sitt i den daglige samhandlingen under stell, mating og sosialt samvær. Vi har også et stort prosjekt der brystkreftopererte deltar i samtalegrupper. Men for å få forskning integrert i klinikken, trengs det fagutviklingssykepleiere. Smeby trives med å veilede forskere, selv om det er et tidkrevende og møysommelig arbeid.

– Folk bør ta en mastergrad før de begynner å forske, råder hun.

– Har de ikke det, trenger de ofte veldig mye veiledning. Ved å ta mastergrad lærer man dessuten å skrive, noe som er en udiskutabel fordel. Det finnes eksempler på svært dyktige praktikere som forsker, men disse er heller unntaket.