På vervetur i Uganda

De ugandiske sykepleierne er de dårligst betalte sykepleierne i Øst-Afrika. Nå mobiliserer de. De krever anstendige arbeidsforhold og en lønn å leve av.
Les også:- Bygger demokrati
How are you?
Det er søndag og regnværet har nettopp gitt seg i hovedstaden Kampala. Avtalen er klokken 14. Men Janet Oboni kommer en time senere. Hun har vært i kirken, og så måtte hun jo pakke. Janet Oboni (62) er ulønnet president i det ugandiske sykepleierforbundet. Nå skal hun på tur for å verve medlemmer og sitter snart klar i minibussen med innleid sjåfør. Forurensningen river i nese og hals. Man vet aldri hvor lang tid det tar å komme ut av Kampala. Bilene blir stadig flere, men veiene er like smale.
Janet Oboni har med seg generalsekretæren Patrick S. Bateganya (38) og kassereren Joyce Lucy Atim (44).
Trekløveret har et stort ansvar. Uganda Nurses and Midwifes
Union (UNMU) er bare ett Turen går østover. Etter hvert flyter trafikken greit, men de
harde fartsdumpene senker tempoet kraftig. NSFs spesialrådgiver
Michael Vitols er med på runden for å se hvilke kår sykepleierne
lever under. Det er ikke første gang, han har mange mil bak seg på
tidvis elendige veier. Han mener det ferske forbundet er levedyktig Etter nesten to års
forberedelser er kontrakten med NSF omsider underskrevet, og
millionene garantert. Dette betyr at vervegjengen kan betale for
transport, kost og losji så kampanjen kan gjennomføres. De bærbare
pc-ene finansiert med norske penger, gjør jobben lettere. Første mål er Jinja ved Victoriasjøen, akkurat der Nilen har sin
kilde. I morgen er det avtalt møte med sykepleiere på Jinja-sykehuset.
De tre er spente på hvor mange som kommer. Baksnakk og maktkamp
mellom fagforbund har vært særlig utbredt i dette distriktet. For den unge organisasjonen har en lang historie. Allerede på
1960-tallet dannet sykepleierne sitt eget profesjonsforbund. Men
det var uten forhandlingsrett. Ebola-viruset ga støtet til nye tanker. I 2001 tok det livet av
mange helsearbeidere nord i landet, deriblant 16 sykepleiere. De
gjenværende sykepleierne var utsatt for smitte og ville ha
risikotillegg. En paraplyorganisasjon for helsepersonell skulle
ivareta dem. Men den forhandlet bare bedre lønn for legene. Da ble
sykepleierne sinte og skjønte de måtte ta saken i egne hender. De
dannet en ny organisasjon. Sykepleierne hadde nå to, én for lønn og
én for fag, og ble forvirret. Hvor skulle de henvende seg med sine
problemer? Seks år senere begynte arbeidet med å slå sammen de to
sykepleierorganisasjonene. Det var da NSF kom på banen. Det norske
forbundet har hjulpet med jus og formaliteter: Hvordan tilpasse seg
Ugandas lovverk? Hvordan bør vedtektene være? UNMU har rett til å
forhandle, og skal ivareta alt fra lønn og arbeidsvilkår til fag og
etikk. At NSF ble med på laget, var ingen selvfølge. En av de tidligere
lederne ville ikke gi fra seg makten. Konflikten var lenge betent.
Dere må ordne opp i dette før vi kan støtte dere, var beskjeden fra
den potensielle norske hjelperen. Konflikten har stilnet og avtalen ble signert 8. januar: Rundt
to millioner kroner årlig, i seks år. Etter hvert skal UNMU stå på
egne bein. De tre i bilen er alle valgt til sine verv for fem år. Den
respekterte presidenten Janet er et nyttig trekkplaster. Etter 23
år som sykepleielærer er hun kjent for de fleste sykepleierne. Den
flittige generalsekretæren Patrick startet karrieren som
studentleder og har vært operasjonssykepleier i turnus i seks år.
Den frodige kassereren Joyce har aldri klart å holde inne med det
hun mener. Hun valgte yrket fordi hun syntes uniformene var så
stilige, og er nå jordmor og godkjent seniorsykepleier. Høflighetsvisitter hører med. En sjef her, en direktør der.
Møtet med sykepleierne ved Nilen skulle begynne halv ti. Nå er
klokken 11. Men de er fortsatt hos viserektor, som forteller at
antallet studenter skal reduseres. Noen lærere kommer også, en og
en. Til slutt er det en lang rad av dem. – Hvorfor kutte når det er så få sykepleiere i Uganda? spør
Michael Vitols. Verdens helseorganisasjon anbefaler 2,5 sykepleiere per 1 000
pasienter. Uganda har seks sykepleiere per 100 000 pasienter. – Kan dere kanskje finne andre løsninger? appellerer Patrick
mykt. Viserektor i rosa drakt har god tid, men ingen tilfredsstillende
svar. Hun viser til myndighetene og knappe ressurser. Det regner
lett. Lukten av bål siver inn de åpne vinduene. I et skur utenfor
kokes mat over åpen ild. Sykepleierstudentene skal snart få
lunsj. To timer forsinket starter sykepleiermøtet. Men hvor er alle
sammen? Her er jo bare 15. En sjefsykepleier åpner entusiastisk med
støtte til unionen og anbefaler de frammøtte å stå sammen: – Tenk stort! Start smått! Begynn nå! Sykepleierne lytter konsentrert når Patrick Bateganya forteller.
De noterer på blokker. Flere kommer til. – Sykepleierne må bli hørt! sier han, mens de grønne gardinene
blafrer i brisen. På veggen projiseres stikkord: Hva er gjort. Hva venter vi av
dere. Uganda betaler sykepleierne aller dårligst i Øst-Afrika. 1 200
kroner i måneden. En stor kvinne i kritthvit uniform og hette reiser seg langsomt.
Hun likner indianeren i Gjøkeredet. – Jeg har en kollega som ble arrestert, forteller
hun alvorlig. – Hun ble mistenkt for medisintyveri. Denne sykepleieren setter fingeren på et økende
problem i Uganda. Medisinmangelen er utbredt. Med en lønn det knapt
går an å leve av, blir fristelsen fort for stor. Utro tjenere
stjeler medisiner på jobb, tar imot pasienter hjemme og selger
medisinene der. Stadig flere blir arrestert der de bor, eller på
vei ut av sykehuset med piller i lommene. Ifølge Oboni er ikke
sykepleierne de verste. Men de blir mistenkt – og arrestert. Den ruvende sykepleieren er fortvilet. Hun har vært
med på å fjerne bevis og er lei av å dekke over dem som stjeler. Nå
ber hun innstendig alle kolleger om å slutte med det. Hun setter
seg tungt ned. Joyce Atim tar ordet: – Folkens! Aldri, aldri, aldri dekk over en kollega
som stjeler, sier hun og viser til yrkesetikken. Nok en sykepleier reiser seg. Hun synes det er et
dilemma – det føles like ille å dekke over dem som stjeler som å
tyste. – Jeg har aldri angitt noen, bedyrer hun. Bateganya sier at e-posten er åpen. Telefonen er
åpen. – Hvis dere har saker, så er vi klare til å
agere. Så er det på tide å dele ut skjemaene. Vil de melde
seg inn? En blåkledd student sier hun er blitt inspirert. Joyce
Atim griper fatt i sykepleieren som er lei av stjeling. De prater
sammen lenge. Dagens fangst: 25 nye medlemmer. Janet Oboni er fornøyd: – De hørte på oss, og de tok opp saker. Og
viktigst: Vi fikk nye medlemmer. Hun dirigerer sjåføren videre til et helsesenter i
et område med enkle skur og søppel i gatene. De kjenner en
psykiatrisk sykepleier på senteret. Det er slitt og skittent, men
sykepleieren har en gledelig melding: Han mener han kan skaffe 150
nye medlemmer i området. Dermed får han en bunke skjemaer i
hånden. På helsesenteret jobber 13 sykepleiere. Med 100
fødende i måneden er deres eneste fødeseng så slitt at skumgummien
tyter ut. Mange av de inneliggende er gravide med malaria, og
risikerer abort og dødfødsel. Malaria er svært utbredt i Uganda. Myggen trives i
de fuktige sumpområdene som det er mange av, spesielt her i
øst. I skumringen passerer vi gående og syklende.
Landsbyene ligger tett, og mørket demper ikke aktiviteten. Etter
hvert som dagslyset forsvinner sørger lampelyset fra døråpningene
for at skikkelsene fortsatt kan skimtes. Senere, når vi har tatt inn på Country Inn i
Pallisa, sier Patrick over en mager kylling med ris: – Det som holder meg gående, er å møte
sykepleierne. Så snakker de tre om sykepleierne i Kampala som
ikke har fått lønn på et halvt år. – Det er jo å stjele fra dem, sier Oboni
ampert. Dagen etter er det nye høflighetsvisitter med små
og større sjefer i Pallisa i bushen. Trespannet prøver å overbevise
dem om at de må ansette kompetente sykepleiere. Ikke billige
ufaglærte, slik trenden er blitt. – Du kan gjøre noe med dette, sier de til
distriktssjefen. Men nei. Det er nesten umulig å få fatt i
sykepleiere, mener han. Dessuten er det de over ham som har
ansvaret. – Jeg er så lei av å høre det der. Klart de kan
gjøre noe og gi bedre lønn hvis de vil, sukker Vitols på vei ut av
sjefskontoret. På sykehusets poster er det sjelden personell å se.
Det er jo så få av dem. Sykepleierne ses oftest med papirarbeid. De
skriver inn, og skriver ut. Nyfødte er hos mor i sengen, på golvet, i armkroken
til bestemor – eller oldemor. Mødrene ser unge ut, men de forteller
at de har både én, to og tre barn fra før. I snitt føder hver kvinne i Uganda 6,5 barn.
Befolkningsveksten er blant den høyeste i verden. På 1950-tallet
var innbyggertallet rundt 5 millioner. Nå har det vokst til 33
millioner. I 2050 er det estimert til nesten 100 millioner. Fire lave trebenker er satt fram i et bitte lite
rom på sykehuset i Pallisa. Seks sykepleiere sitter musestille.
Dette ser ikke lovende ut. – Vi tar et kort møte her, mumler Patrick. Tiden går. Solen sender striper inn i rommet. Ingen
sier noe. Det kommer et par til. En til. Tre. En ny benk blir båret
inn. Nå er de blitt 22. De siste setter seg i gangen ved
døråpningen. En av dem skiller seg ut. Hun er høy, rank og
hvitkledd med hette. Nesten ingen andre har hette her ute i
distriktet. Møtet starter med bønn. Patrick gir ingen
kortversjon av foredraget likevel. Han messer poengene ut. – Sykepleierne er ikke de første vi tenker på, er
det vel? Når vi snakker om ressurser? – Mmmnneeeei, mumles det enig. – Medisinene er ikke der du er, er de vel? – Neeeeei, mumles det igjen. Han forteller at det skal deles ut tusen dollar for
årets sykepleier. Et legemiddelfirma er sponsor. – Vi har ikke fått nominasjoner fra dette
distriktet. Den neste kan være deg. Han setter øynene i en av dem. Hun ser beskjemmet
ned. – Men man må være medlem og ha utmerket seg, legger
han til. Janet Oboni tørker svetten. Nå er de over 30. – Dere må være rollemodeller for hverandre.
Sykepleierne er underbemannet og overarbeidet, men setter ikke
grenser. Er det galt det jeg sier? spør Patrick Bateganya. – Nei! – Det er på tide å slutte med denne
serviceholdningen! Konflikter med kolleger er neste punkt. – Dere har så mye å tenke på, så mye stress.
Familie, utvidet familie. Så dropp intrigene med kolleger. Ok? Hvis
dere ikke kan elske dere selv – hvordan kan dere da elske
pasienten? Joyce Atim følger opp: – Sweethearts! Ja, det er frivillig å melde seg
inn. Men det er medlemmene som bestemmer hva vi skal gjøre. Fangst andre dag: 45 nye medlemmer. Irene Netuwa,
den plettfrie, er en av dem. Nå får hun medlemskortet sitt. Hun vet
ikke hvorfor det er så få som bruker hette i dette området. – Men vi må jo betale dem selv. På brystet henger en helt ny klokke. President
Oboni liker at uniformen er i orden. Hun synes flere kunne tenkt på
det. – Dette ble et fint møte, smiler Patrick Bateganya
i bilen etterpå. De snakker om Irene, den fine sykepleieren. Det er
slike de ser etter. Tøffinger som tar jobben alvorlig er gode emner
for fagforeningen. De trenger mange av dem når NMNU skal bygges
opp. Samme kveld tar vi inn på Wimpy hotell i Mbale. Nok
et møte er avtalt på nok et sykehus i morgen. Men så får vi høre om jordskredet. Og planene
endres. Kvelden 1. mars skjedde det mange har fryktet. Tre landsbyer ved
fjellet Elgon ble dekket da jord og stein raste nedover fjellsiden.
350 er savnet. 60 er funnet døde. To netter er gått. I likhet med
tusener av andre vil de tre fra UNMU dra til skredstedet, som ikke
er langt unna. De vil være nær når helsearbeiderne er i krise. Men først drar vi innom Budada-sykehuset. Flere
overlevende er kommet til akuttmottaket. En mann med sprukket
lever, en annen med punktert lunge, en tredje med
ribbeinsbrudd. Den siste er lærer og forteller hvordan han løp med
jordmassene i hælene. Smerten vises i grimasene deres. Bare en
liten jente, også fra skredet, gråter i hjørnet. Det er ikke bilvei helt fram. Stien er gjørmete og
sleip. Etter flere timers slit når Janet Oboni og Patrick Bateganya
fram. Militære slår i den tettpakkede jordmassen med store
hakker. Noen lik ligger samlet, klar til å bli lagt i
kister. Håpet om flere overlevende svinner. Her og der er avrevne
kroppsdeler – en hånd, en overkropp. Hoder til døde kyr stikker opp
av jorden. Bare et ørlite hjørne er synlig av helsesenteret,
der to sykepleierassistenter ligger begravd sammen med alle
skolebarna som søkte tilflukt der. Oboni lukter at likene under
overflaten allerede har begynt å råtne. Steiner større enn biler rullet for to dager siden
nedover fjellsiden. Nå hviler de som enorme gravstøtter. Før var det mye skog i området. Men innbyggerne har
dyrket stadig høyere oppover fjellsidene. Trærne binder ikke lenger
jorden, og folk blir enda mer utsatt for naturkatastrofer. Hele tiden bæres små og store kister opp og ned
stien. I landsbyen nede ved bilveien var Ugandas president til
stede da en niårig jente ble begravd. Nå har han reist og graven
fylles med jord og sement. Søsteren på 11 står der med sin onkel.
Nå skal han ta seg av henne. Moren hennes har dødd tidligere og far
er soldat et annet sted. På sykehuset venter de ikke flere overlevende.
Totalt har det kommet 16. Læreren er flyttet til den kummerlige
mannsavdelingen, der slekten står rundt sengen og ber for ham. Bortenfor i mørket ligger en ung mann urørlig med
tomt blikk. Mens han løp for livet, ble kone og tre barn levende
begravd i huset deres. I bilen etterpå er stemningen opprømt. De er glade
for å ha nådd fram til det avsides ulykkesstedet. Dette skal de
fortelle helseministeren. Han skal vite at de er å regne med. Siden blir det stille. På veien til Kampala overtar bildene i
hodet. Mørket faller på. Plutselig krenger bilen i en bue ut i
veien. – Full mann, sier sjåføren. Dagens opplevelser slipper ikke taket. Selv om
ulykken ikke var noens feil, er Janet Oboni opprørt. – Myndighetene burde taklet ansvaret sitt og sørget
for hjelp, støtte og utstyr. Hun er mest sint på regjeringen. Den skal jo ta
vare på folk. Eksosen svir i øynene. Verveturen er snart over.
Oboni får ikke betalt for tre fullpakkede dager med innsats.
Hvordan klarer hun seg egentlig? – Jeg gjør ikke det, sier hun krast. – Men man må ofre noe. Ellers blir ikke jobben gjort.
Tråler hele landet
år gammel, og har allerede 1 800 medlemmer. Målet er 4 000 innen
utgangen av 2010. Selv om potensialet kanskje er ti ganger så
mange, så kommer ikke medlemmene av seg selv. Derfor tråler de tre
landet i jakten på flere sykepleiere som vil organisere seg. 60
distrikt er tilbakelagt, 40 gjenstår.
Døde av ebola
– Først må dere ordne opp
Manko på sykepleiere
Dårligst betalt i regionen
Lei av medisintyveri
Gravide med malaria
– Sats på sykepleiere!
Føder 6,5 barn
Patrick i aksjon
Et forbilde
Jordskredet rammer
Dekket av gjørme
Tomt blikk
Mest lest
Forskningens ABC
Alt du trenger for å finne, forstå og bruke forskning i sykepleieutdanningen.
0 Kommentarer