På vervetur i Uganda

år gammel, og har allerede 1 800 medlemmer. Målet er 4 000 innen utgangen av 2010. Selv om potensialet kanskje er ti ganger så mange, så kommer ikke medlemmene av seg selv. Derfor tråler de tre landet i jakten på flere sykepleiere som vil organisere seg. 60 distrikt er tilbakelagt, 40 gjenstår.

Turen går østover. Etter hvert flyter trafikken greit, men de harde fartsdumpene senker tempoet kraftig. NSFs spesialrådgiver Michael Vitols er med på runden for å se hvilke kår sykepleierne lever under. Det er ikke første gang, han har mange mil bak seg på tidvis elendige veier.

Han mener det ferske forbundet er levedyktig Etter nesten to års forberedelser er kontrakten med NSF omsider underskrevet, og millionene garantert. Dette betyr at vervegjengen kan betale for transport, kost og losji så kampanjen kan gjennomføres. De bærbare pc-ene finansiert med norske penger, gjør jobben lettere.

Første mål er Jinja ved Victoriasjøen, akkurat der Nilen har sin kilde.

Døde av ebola

I morgen er det avtalt møte med sykepleiere på Jinja-sykehuset. De tre er spente på hvor mange som kommer. Baksnakk og maktkamp mellom fagforbund har vært særlig utbredt i dette distriktet.

For den unge organisasjonen har en lang historie. Allerede på 1960-tallet dannet sykepleierne sitt eget profesjonsforbund. Men det var uten forhandlingsrett.

Ebola-viruset ga støtet til nye tanker. I 2001 tok det livet av mange helsearbeidere nord i landet, deriblant 16 sykepleiere. De gjenværende sykepleierne var utsatt for smitte og ville ha risikotillegg. En paraplyorganisasjon for helsepersonell skulle ivareta dem. Men den forhandlet bare bedre lønn for legene. Da ble sykepleierne sinte og skjønte de måtte ta saken i egne hender. De dannet en ny organisasjon. Sykepleierne hadde nå to, én for lønn og én for fag, og ble forvirret. Hvor skulle de henvende seg med sine problemer?

Seks år senere begynte arbeidet med å slå sammen de to sykepleierorganisasjonene. Det var da NSF kom på banen. Det norske forbundet har hjulpet med jus og formaliteter: Hvordan tilpasse seg Ugandas lovverk? Hvordan bør vedtektene være? UNMU har rett til å forhandle, og skal ivareta alt fra lønn og arbeidsvilkår til fag og etikk.

– Først må dere ordne opp

At NSF ble med på laget, var ingen selvfølge. En av de tidligere lederne ville ikke gi fra seg makten. Konflikten var lenge betent. Dere må ordne opp i dette før vi kan støtte dere, var beskjeden fra den potensielle norske hjelperen.

Konflikten har stilnet og avtalen ble signert 8. januar: Rundt to millioner kroner årlig, i seks år. Etter hvert skal UNMU stå på egne bein.

De tre i bilen er alle valgt til sine verv for fem år. Den respekterte presidenten Janet er et nyttig trekkplaster. Etter 23 år som sykepleielærer er hun kjent for de fleste sykepleierne. Den flittige generalsekretæren Patrick startet karrieren som studentleder og har vært operasjonssykepleier i turnus i seks år. Den frodige kassereren Joyce har aldri klart å holde inne med det hun mener. Hun valgte yrket fordi hun syntes uniformene var så stilige, og er nå jordmor og godkjent seniorsykepleier.

Manko på sykepleiere

Høflighetsvisitter hører med. En sjef her, en direktør der. Møtet med sykepleierne ved Nilen skulle begynne halv ti. Nå er klokken 11. Men de er fortsatt hos viserektor, som forteller at antallet studenter skal reduseres. Noen lærere kommer også, en og en. Til slutt er det en lang rad av dem.

– Hvorfor kutte når det er så få sykepleiere i Uganda? spør Michael Vitols.

Verdens helseorganisasjon anbefaler 2,5 sykepleiere per 1 000 pasienter. Uganda har seks sykepleiere per 100 000 pasienter.

– Kan dere kanskje finne andre løsninger? appellerer Patrick mykt.

Viserektor i rosa drakt har god tid, men ingen tilfredsstillende svar. Hun viser til myndighetene og knappe ressurser. Det regner lett. Lukten av bål siver inn de åpne vinduene. I et skur utenfor kokes mat over åpen ild. Sykepleierstudentene skal snart få lunsj.

Dårligst betalt i regionen

To timer forsinket starter sykepleiermøtet. Men hvor er alle sammen? Her er jo bare 15. En sjefsykepleier åpner entusiastisk med støtte til unionen og anbefaler de frammøtte å stå sammen:

– Tenk stort! Start smått! Begynn nå!

Sykepleierne lytter konsentrert når Patrick Bateganya forteller. De noterer på blokker. Flere kommer til.

– Sykepleierne må bli hørt! sier han, mens de grønne gardinene blafrer i brisen.

På veggen projiseres stikkord: Hva er gjort. Hva venter vi av dere.

Uganda betaler sykepleierne aller dårligst i Øst-Afrika. 1 200 kroner i måneden.

 

Lei av medisintyveri

En stor kvinne i kritthvit uniform og hette reiser seg langsomt. Hun likner indianeren i Gjøkeredet.

– Jeg har en kollega som ble arrestert, forteller hun alvorlig.

– Hun ble mistenkt for medisintyveri.

Denne sykepleieren setter fingeren på et økende problem i Uganda. Medisinmangelen er utbredt. Med en lønn det knapt går an å leve av, blir fristelsen fort for stor. Utro tjenere stjeler medisiner på jobb, tar imot pasienter hjemme og selger medisinene der. Stadig flere blir arrestert der de bor, eller på vei ut av sykehuset med piller i lommene. Ifølge Oboni er ikke sykepleierne de verste. Men de blir mistenkt – og arrestert.

Den ruvende sykepleieren er fortvilet. Hun har vært med på å fjerne bevis og er lei av å dekke over dem som stjeler. Nå ber hun innstendig alle kolleger om å slutte med det. Hun setter seg tungt ned.

Joyce Atim tar ordet:

– Folkens! Aldri, aldri, aldri dekk over en kollega som stjeler, sier hun og viser til yrkesetikken.

Nok en sykepleier reiser seg. Hun synes det er et dilemma – det føles like ille å dekke over dem som stjeler som å tyste.

– Jeg har aldri angitt noen, bedyrer hun.

Bateganya sier at e-posten er åpen. Telefonen er åpen.

– Hvis dere har saker, så er vi klare til å agere.

Så er det på tide å dele ut skjemaene. Vil de melde seg inn? En blåkledd student sier hun er blitt inspirert. Joyce Atim griper fatt i sykepleieren som er lei av stjeling. De prater sammen lenge.

Dagens fangst: 25 nye medlemmer.

Gravide med malaria

Janet Oboni er fornøyd:

– De hørte på oss, og de tok opp saker. Og viktigst: Vi fikk nye medlemmer.

Hun dirigerer sjåføren videre til et helsesenter i et område med enkle skur og søppel i gatene. De kjenner en psykiatrisk sykepleier på senteret. Det er slitt og skittent, men sykepleieren har en gledelig melding: Han mener han kan skaffe 150 nye medlemmer i området. Dermed får han en bunke skjemaer i hånden.

På helsesenteret jobber 13 sykepleiere. Med 100 fødende i måneden er deres eneste fødeseng så slitt at skumgummien tyter ut. Mange av de inneliggende er gravide med malaria, og risikerer abort og dødfødsel.

Malaria er svært utbredt i Uganda. Myggen trives i de fuktige sumpområdene som det er mange av, spesielt her i øst.

I skumringen passerer vi gående og syklende. Landsbyene ligger tett, og mørket demper ikke aktiviteten. Etter hvert som dagslyset forsvinner sørger lampelyset fra døråpningene for at skikkelsene fortsatt kan skimtes.

Senere, når vi har tatt inn på Country Inn i Pallisa, sier Patrick over en mager kylling med ris:

– Det som holder meg gående, er å møte sykepleierne.

Så snakker de tre om sykepleierne i Kampala som ikke har fått lønn på et halvt år.

– Det er jo å stjele fra dem, sier Oboni ampert.