Løftet steinbord, fikk 1,3 mill. i erstatning

Grethe Wigdis Moen balanserer kaffekanna oppå rullatoren sin på vei innover i stua i leiligheten i Ottestad i Stange kommune. Med mye møye klarer hun å dekke på bordet og få satt seg ned i sofaen. Ryggen gjør vondt disse kalde vinterdagene.

- Det har vært en lang kamp, sier hun.

Ganske nøyaktig sju år er det gått siden den fatale hendelsen som skulle snu opp ned på yrkeslivet hennes.

Flyttesjau

I november 2002 står Grethe Wigdis Moen midt i en flyttesjau sammen med en pasient. Lite vet hun om hvordan dette skal bli starten på år med sterke smerter og en utmattende runddans mot byråkrati, rettsvesen og forsikringsselskap. Gjennom jobben som psykiatrisk sykepleier i en kommune har hun i lengre tid hatt kontakt med en bruker som har forsøkt å komme seg ut av et vanskelig forhold til en mann.

Etter mye frem og tilbake har Moen omsider klart å få til en avtale mellom det tidligere samboerparet og flyttefolk fra kommunen, slik at kvinnen kan hente tingene sine, som står i hans leilighet. Moen er til stede som hjelp og støtte for kvinnen under nedpakkingen av tingene i en konfliktfylt situasjon. Den tidligere samboeren er også i leiligheten. Kvinnen er nervøs og i bakrus.

Nødvendig steinbord

Idet flyttefolkene kjører av sted med flyttelasset, kommer kvinnen på at hun har glemt å ta med seg et steinbord som står på stuen. Hos Fylkestrygdekontoret, og senere i Arbeidsretten, blir detaljene i det Grethe Wigdis Moen nå gjør et viktig tema. Kvinnen er fortvilet over å ha glemt bordet, for hun vil ikke måtte komme tilbake senere for å hente det, og hun vil ikke at ekssamboeren skal få flere påskudd for å kontakte henne.

Den erfarne psykiatriske sykepleieren vurderer situasjonen slik at det er helt nødvendig å få med steinbordet ut, og ettersom de skal videre til en ny avtale, er det ikke tid til å være i leiligheten til flyttefolkene kommer tilbake. Dersom de drar uten å flytte bordet ut av leiligheten, er de redde for at han vil låse døren og ikke slippe flyttefolkene inn igjen.

Akutt smerte

Moen og kvinnen tar derfor tak i hver sin ende av bordet og løfter det gjennom stua. For å få det gjennom døra, må de snu det på høykant. Moen tar i ekstra, siden hun ikke stoler på at kvinnen, som skjelver og er i bakrus, klarer å løfte like mye. Idet bordet kommer opp, kjenner Moen en sterk og akutt smerte i ryggen. Denne smerten har hun fremdeles, sju år etter.

Hos Fylkestrygdekontoret og i Trygderetten ble det hevdet at flytting av steinbord ikke kan sies å være en uvanlig del av en psykiatrisk sykepleiers arbeidsoppgaver, og derfor ikke kunne gi rett til yrkesskadeerstatning.

100 prosent ufør

- Jeg hadde planer om å jobbe til jeg var 67 år, sier Grethe Wigdis Moen.

Nå er hun 64, og 100 prosent ufør. Hun må bruke rullator for å bevege seg inne, og kommer knapt til postkassa uten støtte.

- Jeg savner jobben min, og tenker tilbake på yrkeslivet med glede. Det har vært utfordringer, men likevel meningsfylt.

- Fyll ut riktig!

Bunken med søknader, avslag og anker er høy. Grethe Wigdis Moen kjørte selv saken frem til 2005, før hun ba om hjelp fra NSF. Eva Zimmermann, seniorrådgiver ved NSF Østfold, som har ansvaret for yrkesskadesaker i Hedmark, tok saken. Også forhandlingsavdelingen ved NSF har vært engasjert, og en jurist ble innleid for å føre saken for retten.

- Jeg hadde aldri klart dette selv, og er så takknemlig for hjelpen jeg har fått. Jeg vil oppfordre andre til å ta kontakt med NSF dersom de mener de har fått en yrkesskade, og ikke gi opp, selv om de får avslag i første omgang. Det er også viktig å fylle ut skademeldingsskjemaet så detaljert som mulig. Det gjorde ikke jeg, og det ble brukt mot meg i retten, sier hun.

Nå som hun omsider har fått utbetalt erstatningssummen, har hun en bekymring mindre. Ryggen er ikke bedre, men de har i alle fall penger så hun klarer seg. For det har vært tøffe år, også økonomisk.

- Jeg er glad det er over, selv om jeg heller ville vært frisk enn å ta imot pengene, sier hun.

Slik jobber NSF med erstatningssaker

Saksgangen i Grethe Wigdis Moens sak:

Skaden oppsto da hun løftet et tungt steinbord for en pasient (se hovedsak over). Både Nav og Trygderetten mente at Moen ikke hadde rett på yrkesskadeerstatning, fordi det ikke forelå et såkalt ulykkesmoment, det vil si at skaden oppsto uventet og plutselig.

Trygderetten konkluderte med at løftet av steinbordet ligger innenfor det man kan forvente av arbeidsprestasjon som psykiatrisk sykepleier. Verken Grethe Wigdis Moen eller NSF var enige i konklusjonen. Med hjelp av seniorrådgiver Eva Zimmermann ved NSFs yrkesskadegruppe i regionen og innleid advokathjelp via NSFs forhandlingsavdeling, gikk Moen til sak mot staten i 2007.

Bare timer før rettssaken inngikk staten, ved Arbeids- og velferdsdirektoratet, forlik, hvor partene ble enige om at det var en arbeidsulykke.

I 2004 brakk hun ankelen ved inngangen til arbeidsstedet. Også dette ble en lang prosess, som til slutt endte med medhold i Trygderetten. Nav gjorde imidlertid et vedtak i juli 2008, om at bare halvparten av uførheten til Moen kan tilskrives yrkesskade. NSF og Moen anket dette, for å få hele uførheten med. Etter nok halvannet år, vant Grethe Wigdis Moen fram, Nav beregnet 100 prosent uførhet med yrkesskadefordel, og hun får tilkjent 1,3 millioner kroner i erstatning fra Gjensidige.