- Bør bli glad i endringer!

- I Forsvarsdepartementet var jeg kjent for å ha ryddig pult. Nå er det kaos, synes jeg.
Skrivebordet til den nye helse- og omsorgsministeren har noen få bunker på seg. Strøm-Erichsen er en halvtime etter skjema, men finner roen i salongen i hjørnet. Svineinfluensaen får gå sin gang. Helsevesenets samarbeidsproblemer løper heller ikke fra henne.
Hun har ikke et vondt ord om forgjengeren som noen mener sviktet da han plutselig trakk seg etter valget. Skulle han virkelig forlate sin egen baby - samhandlingsreformen - før den ble født?
Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen ville gjerne bli på sin post. Men noen måtte steppe inn etter Hanssen. Ikke hvem som helst. En med tyngde. Det ble en liten, spinkel bergenser.
Nå sitter den draktkledde blondinen pent i stolen og viser til enorm interesse og store forventninger.

- Er samhandlingsreformen et luftslott?
- Nei! Dette er en reform mange ønsker seg

Må snu tidlig
Politisk erfaring er hennes viktigste ballast, og det var datteren som fikk henne inn i politikken. Dataingeniøren, som er blitt 60 år, ble Bergens første kvinnelige ordfører. Og første byrådsleder i samme by. Etter 20 år i kommunepolitikken, ble det rikspolitikk. Mens den ene ministeren etter den andre måtte gå eller ble sykmeldt, sendte Strøm-Erichsen norske soldater til Afghanistan, kjøpte kampfly og omstilte Forsvaret.

Hun argumenterer videre for hvorfor reformen er nødvendig:
- Alle piler peker oppover.
Hun trenger ikke forklare. Alle vet det nå: Det blir flere eldre, flere syke og behov for flere helsearbeidere. Hennes resept er som Hanssens: Forebygging.
- Vi må tenke noen tiår fram. Vi ønsker jo et like godt helsetilbud som nå. Og skal vi snu, må vi gjøre det tidlig.

Skjønner hvordan foreldre har det
Da hun ble forsvarsminister, visste hun hva det ville si å sende soldater til krig. Hun hadde selv sett sønnen sin dra til Kosovo. Og komme tilbake. Nå er det erfaringen med datteren som gir henne en innsikt.
Hun og mannen skjønte det var noe galt med deres første barn. Det ble uendelig med utredninger på Haukeland sykehus, i perioder hver tredje måned. Men de fikk ingen svar. Da dro de til Uppsala. Etter sju år fikk de diagnosen: Prader-Willis syndrom.
- Klart jeg skjønner hvordan foreldre har det når barna deres har en alvorlig lidelse. Samtidig vil jeg tro og håpe at det er annerledes i dag. Men mange føler de kjemper mot det offentlige.
Hennes politiske liv begynte fordi hun ville ha gangveier så de kunne trille datteren på tur. Hun meldte seg inn i Ap for å påvirke. Cathrine er blitt 37 og bor nå for seg selv. Men hun trenger fortsatt mye hjelp. Hun er liten av vekst og opptatt av mat.

- Man kan si det så brutalt som at hennes forhold til mat er som en narkomans forhold til sin neste sprøyte. Hun må lære å mestre det. Hun har små hender og små føtter og må ha spesialsko. Hun har syre i munnen, så tennene råtner.

- Som pårørende går man fra spesialist til spesialist. Søker om stønader.
Moren vet godt at pasienter med varige lidelser er mindre interessante for legene, som helst vil lykkes og helbrede.
- Det er tungt for pårørende. Nå er dette en viktig erfaring. Det gjelder alle stadiene: De mange dørene, alle skuffelsene, fortvilelsen, alt håpet som brister.

Selv om det er en annen tid, er følelsene og utfordringene de samme.
- Samtidig er vi kjempeglade for at det er vi som har Cathrine og ikke naboen. Vi har hatt et godt og innholdsrikt liv.

Sans for Senja
Hun har hatt flere reiser i Helse-Norge.
- Det var interessant i nord.
Hun minner om at hun kjenner Finnmark og Troms godt. Denne gangen besøkte hun ingen militærleir, men sykehus og kommuner.
- Befolkningen er spredt, og det er interessant å se hva de gjør.

Hun fikk sansen for Senja. Der samarbeider fire kommuner, den minste med nihundre innbyggere.
- De hadde hatt 70 leger på to år. Nå har de etablert kompetansesentre og fått arbeidsfellesskap. Tilbudet til befolkningen er bedre og folk er fornøyde. Et godt eksempel på at samhandling har begynt.

- Vil du slå sammen kommuner?
- Nei, det er et blindspor. Men Norge har både store og små kommuner. De er nødt til å samarbeide.
- Sykepleierne er bekymret for om det kommer nok ressurser til kommunene?
- Det skjønner jeg, sier Strøm-Erichsen uten å love en øre.

- Får reformen en ny vri når du tar over?
- Ikke så langt. Hanssen har prediket veldig godt hvilke endringer som må til. Men det kan bli aktuelt med justeringer. La meg likevel understreke at hovedlinjene i reformen skal gjennomføres.
- Har du et hjertebarn?
Hun smiler fort.
- Da må jeg si folkehelsen. Det er jo inn i samhandlingsreform, det.
Smilet glir vekk.

- Vi er det rikeste land i verden. Men lykken er ikke alltid proporsjonal med rikdom. Vi har velstand nok til å ha dårlig helse. Vi må ta tak i mer fysisk aktivitet og bedre kosthold.
Selv er hun bevisst hva hun spiser. Hun har hytte på fjellet og går gjerne på ski.
- I perioder er jeg flink til å trene. Men jeg har ikke vært så flink i høst, medgir hun.

Trygghet i endring
Sykepleierne slites av stadige omstillinger. De vil aldri få arbeidsro, sa Hanssen til Sykepleien i fjor.

- Omstillinger er en del av det å jobbe i dag. Helsevesenet er veldig teknologisk drevet. Det fører til økt effektivitet. Flere sykdommer blir oppdaget og flere blir behandlet. Dette gjør at alle er nødt til å oppdatere seg og vi må finne nye måter å organisere oss på, mener Strøm-Erichsen.
- Hva er ditt tips for å mestre stress?

- Å skape trygghet i endring. Selv om helsevesenet endrer seg, er det jo bruk for sykepleierne. De er etterspurte. I så måte er de enormt privilegerte. De har gjort et strategisk smart valg.
- Hvem skal skape tryggheten?
- Ledelsen. Organisasjonene. I samspill, sier hun og anbefaler sykepleierne å bli glad i endringer.
- En dør lukkes, en ny åpnes. Ikke vær sånn: "Åhhh, noen forstyrrer rutinene mine."

- Omstillinger tåles bedre hvis det er nok ressurser?
- Klart. Men det har mye med innstillingen å gjøre. Er du åpen for forandringer, blir det lettere å takle dem. Når det tårner seg opp på skrivebordet, og køen av journalister er lang ... Da trekker jeg pusten, og løser en ting om gangen.

Betatt av misjonen
Drømmen var en gang å bli skuespiller. Senere ble hun betatt av misjonen og ville reise ut som lege.

- Jeg var veldig opptatt av fattigdommen i India. Men jeg ble ingeniør.
Om EDB-ingeniøren får informasjonen til å flyte lettere i helsevesenet, gjenstår å se. Hun mener at opplysningene i kreftregistre og andre registre er til for å brukes. Etter dette intervjuet er det rett i møte om helserettstrategi. Utenfor døren trippes det, men Strøm-Erichsen holder konsentrasjonen.
- Det dreier seg om å skaffe seg kunnskap, for å gjøre ting bedre. Selv om personvernet er en utfordring.

- Vil du droppe litt personvern?
- Nei, det holder jeg høyt. Tror vi kan klare begge deler.
På sine pandemirunder har hun lagt merke til at noen registrerer manuelt hvem som får vaksine.

- Da må informasjonen lagres to ganger. Mye arbeid å gjøre om igjen, konstaterer hun.
I Bergen derimot, ble hun oppløftet av dugnadsånden. Selv kommunaldirektøren stilte for å registrere dem som fikk vaksine.
Hun blir ivrig med hendene:
- De kunne jo ikke øke bemanningen. De har installert seg på Brann stadion med kafé og filmer. Barna gråt etter vaksinen, men det var fordi de måtte gå.

Sykepleiernes forbundsleder var her på kontoret for et par uker siden. Lisbeth Normanns største ønske er en nasjonal sjefsykepleier.
- Kan du ordne det?
Hun blir plutselig fjern i blikket.
- Hun nevnte det, ja.
Kort pause.
- Vet du hvorfor? spør hun like godt.

NSF har lenge påpekt at legene er godt representert både her og der.
Hun våkner til:
- Vi har åpnet for at andre enn leger kan få uløst refusjon. Det er et interessant framskritt, mener hun.

Rekruttering til helsevesenet blir en nøtt framover.
- Hva kan du gjøre med det?
Hun tar igjen turen til Troms. Der hørte hun om tiendeklassingene som absolutt ikke ville jobbe som helse- og omsorgsarbeidere. Men så fikk de prøve seg i praksis.
- Da ville de bli sykepleiere likevel. Jeg tror vi må begynne veldig tidlig for å gi dem et insitament til å jobbe i eldreomsorgen. Det må ikke bli bare trist snakk om trøste og bære.

Som pårørende har hun vært på sykehjem, og sett "utrolig mye bra."
- De som jobber der er veldig dedikerte og har en inderlig opplevelse av at de gjør verdens viktigste jobb. Det må vi bruke.
- Hvem da? Du?
- Absolutt. Folk. Politikere. Hvis vi krisemaksimerer, blir det ikke veldig attraktivt å jobbe der. Det påhviler alle et ansvar.
- Likelønn er også en god idé?

Hun er ikke uenig. Men:
- Jeg går ikke inn i lønnsforhandlinger.
- Du kan jo si til finansministeren og statsministeren at det er en god idé?
- De som forhandler har det mandatet.

Rundt samme bord
Hun ble anbefalt å ta med seg den skuddsikre vesten da hun flyttet fra forsvar til helse. Hun lot den ligge.
- Hvordan er overgangen?
- Regjeringen er den samme. Jeg sitter rundt samme bord som før. Erfaringen er nyttig.
Hun reiste mye rundt i Forsvaret.

- Nå er feltet større, nærheten er ikke den samme. Før var det "min leir i Bardufoss". Men det er ikke "mitt sykehus". Det blir for mange ledd imellom.
Hun merker godt at alle mennesker har et forhold til hennes nye felt. Hele tiden er det et eller annet.