fbpx - Jeg er ingen rasist Hopp til hovedinnhold

- Jeg er ingen rasist

Foto: Erik M. Sundt

Norges mest omtalte ambulanseoppdrag snudde livet hans på hodet. Erik Schjenken strever fremdeles med å finne igjen balansen.

- Det hender jeg våkner om natten og lurer på om alt bare har vært en vond drøm.

Erik Schjenken (40) sukker og rister på hodet. Han har invitert oss hjem til seg. Det frister ikke å stille til intervju på kafé. Uønsket oppmerksomhet har det vært nok av.

- Får du gå i fred på gaten?

- Det hender at folk kommer bort til meg. De er stort sett hyggelige, og vil gi meg en klem eller si noen støttende ord. Andre sender meg stygge blikk og rister på hodet når de ser meg - fra avstand. Akkurat det synes jeg vitner mest om feighet, og derfor forholder jeg meg ikke til det.

Ambulansesjåfør Erik Schjenken levde som mannen i gata. Et alminnelig, anonymt hverdagsliv med samboer og ett barn. Helt frem til den skjebnesvangre dagen i august 2007, som skulle snu livet på hodet. I dag gir navnet hans 24 000 treff ved et kjapt søk på google.

- Hvordan kunne det gå så galt?

- Vi tok dessverre feil av noe som viste seg å være et alvorlig symptom.

Schjenken viser til urineringen på kollegaen hans, som de begge oppfattet som en viljestyrt handling fra Ali Farah. De visste ikke da at det var et symptom på alvorlig hodeskade, og bestemte seg for å la være å ta ham med. Politiet fikk heller ta over pasienten, som nå var å anse som et ordensproblem. Denne avgjørelsen skulle snart sende sjokkbølger ut over hele landet og langt inn i maktens korridorer.


 

6. august 2007 var Sofienbergparken i Oslo fylt med barnefamilier på piknik. En av dem var Ali Haji Mohamed Farah (39) med familie. På grunn av en uoverensstemmelse ble han slått ned av en annen mann i parken.

Ambulansepersonellet som kom til stedet nektet å ta ham med til sykehus da de trodde Farah tisset på dem med vilje. Senere samme dag ble Farah operert for hjerneblødning. Spesialenheten for politisaker ga i mai i fjor de to sjåførene et forelegg på 6 000 kroner for utilbørlig opptreden i tjenesten. Den ene vedtok forelegget, mens Erik Schjenken nektet og ble tiltalt. 4. desember ble han frifunnet av Oslo tingrett.

- Dette var jo i utgangspunktet et helt vanlig oppdrag, som plutselig eksploderte i media. Jeg hadde aldri i livet trodd at det skulle bli så gærent. Etter noen dager tenkte jeg «nå kan det vel ikke bli verre».Jeg tenkte det samme i flere uker, og til slutt måneder, men det bare fortsatte å eskalere. Det var helt vanvittig.


 

Galskapen startet ifølge Schjenken for alvor da politikerne hengte seg på.

- Sylvia Brustad (daværende helseminister, red. anm.) uttalte seg allerede dagen etter. Flere ministre gjorde det samme. Ingen av dem tok seg bryet med å snakke med oss for å høre vår versjon av saken.

Nå har han skrevet bok om det som skjedde. «Jeg er ingen rasist» gir en detaljert beskrivelse av ambulanseoppdraget slik han opplevde det. Boken gir også et innblikk i ambulansetjenesten, hvordan ambulansepersonell jobber, hvilke utfordringer de møter, og hvilken utdanning de har. Alle som er nevnt i boken, statsrådene inkludert, har fått hvert sitt eksemplar i posten.

- Jeg bestemte meg tidlig for at den skulle være grundig og dokumenterbar, hvis jeg først skulle skrive bok. Det er kanskje grunnen til at det er så stille. Kristin Halvorsen har ikke tatt kontakt og bedt meg om unnskyldning. Ingen av de andre heller. Og jeg har ingen tro på at det noen gang vil skje.


 

I boken stiller Schjenken spørsmålet: Kan alle bli stemplet som rasister ved en feiltakelse? Han mener det uhyggelige svaret er ja.

- Skjønner du at folk oppfattet dere som rasister?

- Nei. Jeg gjør ikke det. I Oslo er hver fjerde pasient av utenlandsk opprinnelse. Bare den dagen vi kom til Sofienbergparken var tre av pasientene våre fra andre land.

- Tror du ubevisst diskriminering forekommer blant ambulansepersonell og andre helsearbeidere?

- Nei. Men hvordan kan man forsvare seg mot ubevisst diskriminering, liksom? Det går jo ikke. At det derimot forekommer bevisst diskriminering er det ingen tvil om. Det vet jeg at det gjør.

Erik Schjenken mener at altfor mange gjorde seg opp fordømmende meninger uten å hente inn fakta fra alle sider. Media luktet blod og salgstall. Politikere var på stemmefiske. Etter 17 år i ambulansetjenesten uten en eneste pasientklage, følte han seg uthengt som Norges største rasist.

- Jeg gjorde en feil, men det gjør meg ikke til rasist. Jeg har aldri hatt slike holdninger, og opplevde det som sårende, totalt grunnløst og blodig urettferdig å bli gjort til syndebukk.

- Er du bitter?

- Ja. Dette preger meg så jævlig, at det er umulig å skru det av.


 

Han er bitter på ledelsen ved Ullevål. På politikerne som var med å stemple ham som rasist. Og på fylkeslegen, som konkluderte med at han og kollegaen hadde hatt «klart diskriminerende oppførsel som kunne forstås med rasistiske overtoner».

- Rent medisinsk er jo dette en ikke-sak. Liv går tapt hver dag på grunn av feil. Hva om dette hadde blitt til en større sak, som i verste fall hadde endt med en dødelig utgang, spør Schjenken retorisk.

- Dette burde være en enkel sak for ledelsen ved Ullevål å håndtere, men den taklet det ikke. Jeg tør nesten ikke tenke på hvordan den vil forholde seg til en mer alvorlig sak.

Kollegene til Schjenken fikk også merke påstandene om rasisme som raste i avisene. Ambulansepersonell i Oslo ble nektet å kjøpe mat på sine favorittgatekjøkken, noen ble spyttet etter, og flere ble vist fingeren av forbipasserende. Enkelte ble forsøkt hindret under utrykning.

- Det var vanskelig å takle. Hvorfor skulle uskyldige mennesker straffes for en feil jeg hadde begått?

Det tæret på samvittigheten både overfor kolleger som fikk føle publikums vrede, og pasientene som følte seg utrygge. I kjølvannet av den massive medieeksponeringen utviklet Erik Schjenken en posttraumatisk stresslidelse. Da det stormet som verst var det støtten fra samboeren, kollegene, vennene og familien som holdt ham oppe. Han er ennå ikke helt i vater.

- Jeg får fremdeles fysiske reaksjoner når jeg hører nyhetsvignetten til NRK. Både samboeren min og jeg reagerte i lang tid ved synet av gress.


 

Stemmen til Kristin Halvorsen har samme effekt. Ambulansesirener, ukjente anrop på telefonen, og ordene «rasisme» og «diskriminering» likeså. De gir kvalme og uro. Hjertebank og svettetokter.

- Det har stadig kommet fram faktaopplysninger om ting som er gjort feil i denne saken. Det er jeg glad for. Samtidig er det vanskelig å takle at det er begått så mange overtramp.

- Hva sikter du til?

- Fotografiet som ble kåret til «Årets bilde 2007», for eksempel. Frilansfotograf Caroline Drefvelin tok bildet av det som angivelig skulle være en etterlatt, blødende Ali Farah, liggende på gresset, etter at vi hadde kjørt bort. Det stemmer ikke. Han lå på asfalten da vi hjalp ham opp, og han sto på egne bein da vi dro. Han lå ikke.

Bildet ble etter hvert et symbol på den offentlige rasismen i Norge. Men ifølge Schjenken ble det ofte fulgt av misvisende tekster om hva som hadde skjedd.

- I sin forklaring til politiet opplyste Drefvelin at «fornærmede ble lagt ned på gresset etter at ambulansen dro». Hvorfor sa hun ikke fra om dette da hun leste at det ble fremstilt som om vi forlot en liggende pasient, og at bildet hun tok var et bevis på dette? Jeg håper hun skammer seg i dag.


 

Schjenken har fått 100 000 kroner fra medieofferfondet.

- Advokaten min ringte klokken elleve om kvelden og fortalte det.Først trodde jeg ikke det var sant.Så ringte jeg Øystein Stray Spetalen, som opprettet fondet, og sa at jeg ikke kunne ta imot pengene. Etter å ha hørt på hva han hadde å si, kunne jeg likevel ikke takke nei.

Fondet deler ut penger til den som har blitt mest urimelig behandlet av mediene. Pengene kommer fra forliket Spetalen inngikk med Dagbladet, etter at han mente seg uthengt av avisen. Spetalen uttalte til VG at «Schjenken aldri hadde valgt å være i mediene, og ble til de grader forhåndsdømt slik at han ikke klarte å få frem sin versjon av saken».

- Hva tenker du å gjøre med pengene?

- Foreløpig har vi satt dem til side. Vi tør ikke bruke av dem ennå.

- Har du fått noen reaksjoner på at du fikk penger?

- Noen har sagt at de synes det er upassende, og at pengene heller burde gå til Ali Farah. Men nå er det ikke jeg som har delt dem ut. Jeg synes det var en stor og veldig hyggelig overraskelse.

Schjenken og samboeren hans tillater seg å kjenne litt på medvinden etter at det voldsomme trykket har gitt seg i media. På Facebook er det opprettet minst to støttegrupper for ambulansesjåførene i Sofienbergparken, hvorav den ene heter «Støtt Erik Schjenken».

- Jeg var ikke på Facebook selv, og ble først i høst gjort oppmerksom på at disse gruppene fantes. Det er veldig hyggelig. Jeg har gått igjennom navnene, og det er rørende å se at det er mange gamle kjente som har registrert seg. Det varmer.


 

Nå tilbringer Erik Schjenken dagene på skolebenken, ved Høgskolen i Akershus. Han vil begynne å undervise i ambulansefaget når han er ferdig. Utdanningen er en treårig bachelor, og Schjenken er ferdig med første året nå til våren.

- Jeg ønsker at andre skal få den samme gode utdanningen som jeg selv fikk. I så måte føler jeg at jeg har noe å bidra med. Jeg tror jeg har en evne til å formidle.

- Savner du å kjøre ambulanse?

- Hver dag.

Schjenken smiler skjevt.

- Jeg savner kollegaene mine. Miljøet. Det er sårt å tenke på at jeg nok aldri kommer til å kjøre ambulanse igjen.

- Blir du noen gang ferdig med denne saken?

- Det tror jeg ikke. Den vil henge ved meg resten av livet. Jeg savner å være anonyme Erik. Men hadde jeg valgt ikke å snakke ut, ville jeg fortsette å være rasisten Erik. Det er et verre alternativ.

Dette burde være en enkel sak for ledelsen ved Ullevål å håndtere, men den taklet det ikke.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.