- Her er jeg trygg

Stikkord

CANADA: Clyde Wright (bildet) drakk seg full fra han var seks år for å flykte fra mishandlingen på internatskolen. Så gikk det slag i slag. Heldigvis finnes sprøyterommet Insite. Og hyggelige sykepleiere.

Vancouver på vestkysten av Canada er på mange måter lik en norsk by. Innbyggertallet er omtrent som i Oslo og klimaet minner mistenkelig om det dryppende bergenske. Folket er høflig og elskverdig, og helse- og sosialpolitikken likner mer den norske enn den hos naboen USA.

Men på ett punkt skiller byen seg kraftig fra Norge. Temperaturen er mild nok og husene dyre nok til at det sover minst 3 000 hjemløse på gatene hver natt. De fleste av dem i byens belastede fattigstrøk, Downtown Eastside, hvor også 5 000 av bydelens 15 000 er rusmiddelavhengige.

Mange indianere

- Vancouver er den canadiske byen med størst populasjon av indianere utenfor reservat, forteller Sarah Evans, leder for sprøyterommet Insite som ble startet i 2003.

Det er Nord-Amerikas første overvåkede sprøyterom. Canadas 1,2 millioner indianereer blant landets fattigste, med høye andeler alkoholikere, rusmisbrukere og selvmord. 20 prosent av de som er rusmiddelavhengige i Vancouver, er indianere.

- Insite har forandret livet her i Downtown Eastside. Det er blitt mindre overdosedødsfall, hiv og sprøyter som slenger rundt på gata, sier Clyde Joel Wright, som Sykepleien treffer på East Hastings street i Vancouver.

Les også: Sykepleiere som jobber i rusfeltet mener Norge kan lære mye av Vancouver.

Den 46 år gamle indianeren fra et reservat i Hazleton i Nord-Canada er som mange andre av Nord-Amerikas urbefolkning offer for hardhendt assimileringspolitikk. Seks år gammel ble han og hans to eldre søsken tatt fra foreldrene og sendt langt av gårde på internatskole hvor han ble mishandlet.

- Foreldrene mine ble fortalt at de ville havne i fengsel hvis de ikke lot oss dra.

Horrorskolen

Port Alberni indian residential school lå på Vancouver-halvøya. På skolen ble Clyde slått med et smalt lærbelte hver gang han snakket sitt eget språk. Han ble ofte nektet mat eller å gå ut. Elevene fikk ikke praktisere sin religion eller gå i tradisjonelle klær. Han snakket aldri med sin eldre bror og søster om hva som skjedde på skolen. Clyde gjorde som vennene sine, og drakk alkohol fra han var seks år.

- Vi lærte av foreldrene våre.

Når moren var full, stjal han tobakk fra henne før han var seks år. Som 18-åring satte han sin første injeksjon med kokain. Opplevelsene fra skolen satt i kroppen og gjorde at han havnet i trøbbel.

- Jeg slo folk jeg ikke kjente. Jeg har et kriminelt rulleblad. Til sammen har jeg sittet åtte år i fengsel for ulike voldsdommer.

- Internatskolene er Canadas skitne lille hemmelighet. Skolene var intet mindre enn et verktøy til å begå kulturelt massedrap. Barna ble tatt fra fem års alder. De ble ofte revet skrikende og sparkende ut av foreldrenes armer. Resultatet er at enorme antall endte opp med alkohol- og stoffmisbruksproblemer for å takle grusomhetene de ble utsatt for. Mange av deres barn igjen fikk føtalt alkoholsyndrom eller andre problemer og flere av dem ble også slått og misbrukt. Internatskolene har på den måten hatt ødeleggende effekt på generasjoner, sier Quintin Winks, journalist i Alberni Valley Times.

Han har skrevet flere artikler om internatskolen i Port Alberni, hvor Clyde gikk i fire år. Port Alberni ble drevet av United Church of Canada og var i drift fra 1920 og ut 1972. I februar i år ble soveromsdelen jevnet med jorden. Flere av skolens tidligere elever møtte opp og mange av dem fortalte om en skolegang som hadde ødelagt dem for livet.

- Noen av skolene var bedre og andre var verre. Port Alberni var blant de verste, sier Quintin Winks.

Les mer om skolene som ødela barn her.

Vil hjelpe andre

I dag lever Clyde livet sitt i East Hastings street. Han er åpen og vennlig og den eneste Sykepleien treffer på gata som tillater at vi tar bilde av ham. Det kryr av slitne skjebner langs fortauet. Mange triller handlevogner med alt de eier i - en sovepose og litt klær.

- Jeg har brukt alle de stoffer jeg kunne få tak i. Jeg tjente godt på ulike jobber i bygningsindustrien. Men er ikke lenger håpløst avhengig. Nå gjør jeg bare det: Han slår seg på brystlommen hvor han har glassrøret han røyker kokain og crack med.

- Jeg trenger ikke det: Han etterligner sprøytestikk over åren langs armen.

Clyde er nykter når vi treffer ham. Noen kvartal ovenfor Insite bor han på en hybel sammen med kjæresten. Toalett og dusj er de tolv som deler. På andre siden av gaten er lokalet til VANDU (Vancouver Area Network of Drug Users), brukerorganisasjonen til tidligere og nåværende rusbrukere hvor Clyde er styremedlem. Hit kommer han daglig for å ta en prat, hjelpe til med kaffeservering eller delta på styremøter som de har minst 40 ganger i året. Han er visepresident i Western Aboriginal Harm Reduction Society og har tidligere drevet med humanitært arbeid gjennom en lokal kirke i gata.

I skulderveska han alltid bærer rundt på, har han en rød plastboks han samler opp brukte sprøyter i hvis han finner noen.

- Jeg ønsker å hjelpe andre som har problemer. Jeg blir humørsyk hvis jeg ikke er til nytte. Jeg trenger å gjøre en god gjerning hver dag for å føle meg vel.

Insite

Clyde Wright røyker helst kokain eller crack. Men av og til injiserer han. Kanskje en gang i uka.

- Da smaker jeg på stoffet først og så går jeg alltid til Insite fordi sykepleiere er der dersom jeg overdoserer. De to tingene er den viktigste skadereduksjonen og gjør at jeg føler meg trygg. Sykepleierne er rolige og vet alltid hva de skal gjøre. De spiller en viktig rolle i hele Downtown Eastside. De er mer til stede enn legene og de gjør en forskjell.

Hovedgrunnen til at Clyde klarte å slutte den hyppige rusbruken, var at han overdoserte, og flere ganger holdt på å dø.

- Hvor mange ganger skjedde det?

- Jeg mistet tellinga.

Insite har tolv injeksjonsplasser og fullt trøkk de 18 timene i døgnet som huset er åpent. De har 8 000 registrerte brukere. 800-1000 besøkende er innom daglig. Færre på solfylte dager, flere når det regner.

Når Sykepleien er innom, får vi streng beskjed om ikke å ta bilder inne, og for vår egen sikkerhets skyld holde fotoapparatet godt nedpakket i sekken. Christa sitter i resepsjonen, en ung jente med tatoveringer fra håndleddene og oppover og simultankapasiteten i orden. Hun snakker i telefonen samtidig som hun registrerer de som vil inn, fyller på esken med sprøyter og konverserer Sykepleien.

Døra går opp i ett sett. Mange kommer i et rasende tempo og grabber med seg noen sprøyter, litt sterilt vann og spritservietter til å tørke seg med, før de farer ut igjen. Andre sukker høyt og banner når de får høre at det er ti stykker foran dem i køen.

Brukerne er registrert med kallenavn: Heather 7, Agnes, Doub og Wade 64. Clyde Wright er registrert som Zibo, et navn han har tatt fra en film. Aldersgrensen for å bruke Insite er 19 år, men er de mellom 16 og 19, kan de få tilgang dersom de går gjennom et intervju først.

Insitepersonalet sjekker ikke papirene. Det hele er basert på tillit. En eldre, forholdsvis distingvert herre med hvitt, velpleid skjegg og stokk kommer inn.

- Johnny V. V som i Vancouver, sier han og går inn på venterommet.

Christa finner ham i registeret. Han kommer ut noen sekunder etterpå.

- Jeg forandret mening, sier han og går ut igjen.

Shorty med sårene

Fra venterommet slippes de en og en inn til nyvaskede båser i selve sprøyterommet med speil og lys som i garderoben ved et teater. Speilet letter jobben både for den som injiserer og de to sykepleierne som observerer mens musikk fra stereoanlegget dundrer i bakgrunnen. Sykepleierne noterer hva de injiserer. Det går mye i blandinger som heroin og kokain.

- Her legger vi oss ikke bort i hva de bruker, så lenge de injiserer, sier lederen Sarah Evans.

Etterpå går de ut til den såkalte «chill out»- loungen, hvor de kan sitte og slappe av med en kopp kaffe eller te, servert av tidligere rusbrukere, «peers» som de kalles. Inne i gangen på sprøyterommet er et rom med døren på gløtt. En stram lukt siver ut. Det er sårskift på gang og Sykepleien og Svein Roald Olsen fra Norsk Sykepleierforbund får Shortys tillatelse til å se på.

Shorty er 29 år. Tidligere ishockeyspiller. Nå klynker han. Han er dekket av små sår helt opp på halsen. Nederst på leggene har han en ukes gamle bandasjer som er grodd inn i store, væskende sår. På venstre fot over hælen buler det en abscess. Stanken er overveldende. Råtten og sur på samme gang.

Shorty skriker ut når Svein Roald Olsen hjelper sykepleier Beverly Lightfoot med å helle sterilt vann på sårene. Hun drar i de skitne bandasjene. Mer roping.

- Pust. Du er en modig mann, trøster Olsen.

- Jeg er en dum mann!

Shorty klør over hele kroppen. Han har hendene begravd nedi buksa og får et av utyskene på fingeren og viser det til Sykepleien.

- Se. Sånn ser de ut.

Det er en brun lus han har knertet. Han har lopper og skabb også. Det kravler overalt i klærne hans. Han plystrer tvangsmessig og virker fjern.

- Det er virkelig. Det er ikke noe du innbiller deg, realitetsorienterer Beverly.

Hun klarte å lure ham med inn på sårskiftrommet under dekke av å skulle se på øynene hans som rant. Hun visste at hun ikke ville fått ham med dersom hun sa hun skulle skifte på sårene.

- Du må få skiftet oftere på sårene dine, Shorty. Ser du det grønne her? Det tror jeg er sopp, sier hun.

Han svarer ikke. Plystrer mens han klør seg og gjemmer ansiktet i hendene når han skriker av smerte. Beverly gir beskjed om å få nye klær til Shorty. Inn kommer først en dressbukse med prislappen fremdeles på. Etterpå flagrer det inn en vinrød kardigan. Shorty ser opp.

- No-ho! ler han.

- Nei, du vil ikke ha den? Spør Beverly.

Hun ruller våte bleier på sårene for å myke dem opp.

- Oops, det var Christas jakke, roper de ute fra gangen og henter den ut igjen.

Shorty får en skjorte i stedet som han godtar. Men når Beverly holder opp terylenebuksa, rister han på hodet.

- Jeg kan ikke ha på meg den.

Det ender med at Svein Roald Olsen tilbyr Shorty sine egne brune jeans, i bytte mot buksa med press fra Insite.

- That’s fine with me, sier Shorty.

Han lover å gå til et sted som Beverly henviser ham til. Der skal han få en krem mot udyrene og en dusj.

Onsite

Insite er verdenskjent for sin helhetlige tankegang rundt organisering. Stedet har muligheter for avrusning og rehabilitering i samme bygg (Onsite). Lenger ned i gaten har de også et botilbud (CTCT - Community Transitional Care Team) som er en slags mellomstasjon for rusbrukere som er utskrevet fra sykehuset, men som trenger medisinsk oppfølging hver dag. De som har et sted å bo, ville i så fall fått hjemmesykepleier, men de som bor på gata, får ingenting.

På CTCT får de bruke stoff, det eneste kriteriet for å bo der, er at man møter til medisinsk behandling. Fra mars 2004 og til juli 2008 hadde de over 1 000 overdose-tilfeller ved sprøyterommet, men ingen dødsfall, selv om 453 av dem kunne vært dødelige. Overdoserer noen, er det alltid to sykepleiere til stede som kan gi oksygen og motgift. Etterpå snakker de ut med personen som ikke får forlate Insite før etter flere timer. Kanskje blir overdoseepisoden det som skal til for at personalet kan følge personen opp i andre etasje til avrusning.

Der er det tolv rom, hvert med eget bad. Etter vel en uke, avanserer de til tredje etasje for rehabilitering. Der deler de bad med andre, men har fremdeles sitt eget rom. Onsite har et program syv dager i uka. Alt fra akupunktur og meditasjon til sinnemestring og ulike kunstformer. De som vil får legemiddelassistert rehabilitering, de fleste får metadon.

I Canada må brukerne selv finansiere buprenorfin, derfor er ikke det noe vanlig i substitusjonsterapi. På gaten utenfor treffer vi en mann i 50-årene som er registrert som

«Maddie» hos Insite. Han er småaggressiv og påstår at han aldri får komme inn på Onsite. Dessuten er de altfor snille der.

- De gjør aldri uanmeldte kontroller, det vil si at brukerne har et fint sted å bo mens de ruser seg, sier han.

- Avrusning basert på tvang fungerer ikke. Dette stedet er basert på tillit, gjentar leder Sarah Evans.

Hun forteller også at dersom noen sprekker mens de er på rehabiliteringen, stiller de først i køen for å komme inn igjen ved Onsite. Tilbakefall er ofte helt nødvendig for å lykkes.

Omstridt tiltak

Blant Insitebrukerne er det 30 prosent flere som går inn i avrusningsprogram enn blant andre rusbrukere. Likevel er tiltaket omstridt. Det er dyrt. En seng koster 175 dollar per dag.

- Men mat er den største kostnaden vår. Beboerne er så sultne. Mange spiser to lunsjer, sier Sarah Evans.

Insite har hatt et usikkert liv etter at de konservative «Toryene» kom til makten i 2006. Statsminister Stephen Harper og helseminister Tony Clement har ikke tro på skadereduksjon i rusomsorgen og vil at Insite skal legges ned, siden det ikke er forenlig med den statlige lovgivningen som forbyr bruk av narkotiske stoffer. De ønsker heller sterkere politi og forbudslinje. De angriper forskningen rundt Insite for ikke å kunne vise til harde fakta som nedgang i totale dødstall. Det første de gjorde var å skru igjen forskningsmidlene til forskerne Thomas Kerr og Evan Wood ved British Columbia Centre for Exellence in hiv/aids.

Kerr og Wood har publisert 30 studier om Insites gode resultater:

Sprøyterommet har reddet over 1 000 overdosetilfeller. Insitebrukerne har 60 prosent større sjanse for å starte på metadonbehandling. Det er ikke blitt mer stoffrelatert kriminalitet, derimot er det blitt mindre bilinnbrudd og tyverier. Sprøyterommet fører ikke til at flere tidligere misbrukere sprekker. Det har blitt mindre vold mot kvinner og økt kondombruk. Sprøytedelingen har gått ned med 70 prosent blant Insitebrukerne og dermed minsker risikoen for overføring av hiv og hepatitt C.

Men selv om tallene viser at i 1997 var den årlige hivforekomsten 19 prosent og at den nå er på 2 prosent, kan Kerr fremdeles ikke si sikkert at Insite har gjort at hivforekomsten har gått ned. Til Sykepleien sier han at han trenger to år til før han kan si det sikkert.

Fiske med fakkel

Men Clyde Wright er ikke i tvil.

- Kerr har sitt renommé som forsker å ta vare på, men jeg VET at Insite har bidratt til hivreduksjon. I dag tipper jeg bare to av 100 av mine venner har hiv, sier han.

Selv har Clyde klart å komme seg ut av et desperat rusmønster, og sier han nå bare bruker stoff for å slappe av. Etter at han sluttet på internatskolen som 10-åring, hadde han noen år hos ulike fosterforeldre. Moren døde tidlig. Indianerstammen hans kalles Gitxsan, og han tilhører en gruppe som heter Gitan Maax.

- Navnet betyr «fiske med fakkel», en gammel fiskemetode jeg ikke har prøvd. Men vi fanget mye vårlaks uten å bruke garn.

- Spiste du mye laks som barn?

- Hver dag! Røyka, halvrøyka, salta, dampa, kokt, stekt…

Han smiler. En brun hjørnetann kommer til syne. Fortennene er borte.

- Så du ble lei av laksen?

- Nei, jeg savner den faktisk. Jeg savner naturen også.

Det lange svarte håret hans har begynt å gråne rundt ansiktet. Han følger den overtroiske mormorens råd om ikke å la noen andre enn familiemedlemmer få klippe håret hans, ellers vil det gå ham ille.

- Jeg ønsker meg barn, men kjæresten min kan ikke få noen. Jeg har en sønn på 14 år som bor i Prince George. Jeg snakker med ham på telefon en gang i uka, men har ikke sett ham på ni år.

- På grunn av din kriminelle fortid?

- Nei, fordi det er så langt unna.

Clyde Wright lever på en sum som er langt under fattigdomsgrensa. Han får sosialtrygd som dekker halvparten av leiligheten som til sammen koster 520 dollar. I tillegg får han 185 dollar å leve for i måneden. Det er 999 kroner.

Får erstatning

Det var mormoren som ga ham navnet Clyde Joel. Da hun døde, arvet han land etter henne. 12 acres. Det kan bare selges til andre medlemmer av Gitan Maax.

- I april eller mai vil jeg få erstatningen min for det jeg var igjennom på internatskolen. Jeg er lovet litt under 200 000 dollar (1 080 000 kr).

Det er betydelig høyere enn gjennomsnittssummen som ligger på 30 000 dollar. Det betyr at han har vært gjennom mer enn gjennomsnittsindianeren. For den summen skal han kjøpe et hus til sønnen i Prince George og bygge et «bed and breakfast» på hjemstedet på tomta han har arvet.

- Det skal være et sted som folk fra reservatet skal kunne bruke ved tilstelninger som for eksempel begravelser. Og som folk fra brukerorganisasjonen VANDU kan komme til hvis de trenger en ferie. Slektningene mine skal drive det.

- Hva med deg selv?

- Jeg skal kanskje kjøpe en litt større leilighet her i området. Et sted hvor jeg kan lage mat og ha venner på overnattingsbesøk.

Her legger vi oss ikke bort i hva de bruker, så lenge de injiserer.