Gjennom nåløyet

Pauserommet på stråleenheten er et rom for alle, med Postmann Pat-bil i vinduskarmen, fargerike gardiner og koselige bilder som henger over røde stoler. Hofsø er på rekrutteringsoppdrag.

– Kom inn, hyggelig å treffe deg!

Tone Bakke kommer inn og setter seg. Hun er den andre pasienten den dagen. På forhånd er hun blitt spurt om hun vil ta en samtale om et forskningsprosjekt.

– Jeg skal se på symptomer og plager som pasienter kan få i forbindelse med behandling. Strålebehandlingen i ditt tilfelle, forklarer Hofsø.

Følges et halvt år
Tone Bakke fikk brystkreftdiagnosen i september, samme måned som hun fylte 43 år. Hun er operert og skal starte med strålebehandling. Nå skal hun inn til legen. Hun er positiv til å delta i prosjektet.

– Jeg skal følge deg i et halvt år. Du får et spørreskjema som du skal fylle ut før behandlingen starter, så skal du fylle ut fire til i løpet av det neste halvåret for å se om det er noen forandringer underveis i behandlingen. Opplysningene blir avidentifisert. Du kan trekke deg når som helst om du vil, og du kan kreve at allerede innsamlede data blir slettet.

– Ja, det høres helt greit ut.

– Vi vil også ta en blodprøve av deg.

– Oi, det er kanskje ikke fullt så greit, sier Bakke lattermild.

– Det vil bli gjort når du skal ta andre blodprøver. Mange sier det samme som deg.

– I denne studien ønsker vi også å kartlegge hvordan det er å være pårørende. Da spør vi deg om det er greit om vi kan ta kontakt med din pårørende, fortsetter Hofsø

– Ja, det blir han sikkert med på, sier Bakke og gir fra seg mannens telefon nummer.

Pårørende vil snakke
Etter syv minutter er samtalen ferdig. Tone Bakke er registrert som deltaker i prosjektet. Mannen hennes blir kanskje også med. Forskning på pårørendes opplevelser av sykdom og behandling betegnes som pionerarbeid. Mange sykepleiere kvier seg for å spørre fordi de ønsker å beskytte. Feil strategi, tror Kristin Hofsø.

– Dette er en gruppe som ikke er blitt sett og hørt. Mange jubler når vi spør dem, endelig får de lov til å fortelle hvordan det er. Vi møter også noen ganger den samme beskyttende holdningen til nye kreftpasienter. Men det er veldig viktig å forske på denne gruppen også. De er voksne og kan si nei.

Tone Bakke har allerede vært med på et lignende prosjekt i Tønsberg.

– Hva slags tanker har du om slik deltakelse?

– Min helse er avhengig av at ting går fremover. Og hvis jeg kan bidra på noen måte, så gjør jeg gjerne det, sier Tone Bakke før hun tar farvel og går ut fra kontoret.

Ledere må satse
Målet med dette forskningsprosjektet er å undersøke og samle data fra 500 kreftpasienter, 125 bryst, 125 lymfom, 125 øre, nese og hals og 125 eggstokk. Datainnsamlingen kommer til å ta et til halvannet år til. Det fireårige prosjektet er fullfinansiert av Kreftforeningen. For Kristin Hofsø er det også avgjørende at ledelsen ved Generell Intensiv på Rikshospitalet, hennes arbeidssted, forstår betydningen av hennes akademiske innsats. Hun har fått 75 prosent permisjon fra stillingen sin.

– De kunne jo ha valgt å se på dette som tapt arbeidskraft og sagt nei, men jeg har heldigvis en ledelse som prioriterer fagutvikling og som ser verdien av dette. Dette er veldig viktig for meg.

Hun utdyper det slik:
– Selv om forskning og fagutvikling er et overordnet mål må avdelingslederne være tøffe nok til å prioritere dette, selv om de faktisk mister en sykepleier på vakt. De må klare å se gevinsten på sikt. Det krever litt. Å komme inn i et etablert forskningsmiljø,

Senter for pasientmedvirkning og sykepleieforskning på Rikshospitalet, var en døråpner.

– Jeg søkte på en utlyst stipendiat stilling og kom til et samlet fagmiljø. Veilederen min, som er professor, befinner seg i samme korridor. Jeg har kolleger i samme situasjon, folk som har pløyd veien i forhold til problemstillinger og har fått kontakter. Faciliteter som kontor, telefon, visittkort er også et stort pluss.

Må bli i sykehusene
Kristin Hofsø ble ferdigutdannet i 2000, deretter tok hun videreutdanning i intensiv sykepleie og en mastergrad i Australia. Sykepleieforskningen i Norge er fremdeles i startgropen. Og de fleste med mastergrader og doktorgrader velger å fortsette karrieren utenfor sykehuskorridorene, i akademiske miljøer. Synd, mener Hofsø.

– Det er veldig mange overleger med doktorgrad, men de forsvinner ikke til universitetet av den grunn. Slik må sykepleierne også tenke. Da må man selvsagt også ha stillinger hvor man kan bruke deres kompetanse. Forskningsresultatene skal implementeres i avdelingene. Hensikten er jo at dette skal komme pasientene til gode. Altså ingen kurius umulius.

Hofsøs doktorgrad
• Skal kartlegge hvordan symptomgrupper endrer seg i løpet av behandlingen og over tid, til ulike kreftdiagnoser og to ulike behandlingsformer (cellegift og strålebehandling).

• 500 kreftpasienter er delt i fire grupper: bryst, lymfom, eggstokk og øre/nese/hals. Et bredt utvalg, både førstegangs og residiv pasienter.

• Pasientene svarer på spørreskjema fem ganger i løpet av et halvt år. Det første før behandlingen starter. Målingene gjøres i forbindelse med behandlingen.