fbpx Elektrosjokk: Høyspent behandling Hopp til hovedinnhold

Elektrosjokk: Høyspent behandling

En nybakt mor blir lagt i remmer og gitt elektrosjokkbehandling under tvang. Psykiateren forsvarer i ettertid behandlingen – som er lovstridig. "Hanne", en annen nybakt mor, fikk 14 elektrosjokk-behandlinger etter at hun hadde født. Tre år etter behandlingen husker hun verken fødsel eller bryllup.

Også gravide kvinner tilbys elektrosjokk-behandling ved psykiatriske sykehus i Norge.

– Jeg tror det henger igjen mange myter rundt bruk av elektrosjokkbehandling. Det er forståelig at det er en skepsis når man ser hva som har skjedd i psykiatrien de siste 100 årene. Men det er god faglig dekning for at elektrosjokkbehandling (ECT) er en skånsom og effektiv måte å behandle alvorlig depresjon på.

Det sier Harald Brauer, psykiater og overlege ved Aker universitetssykehus.

Sort hull
I en lys stue i en enebolig på Hamar sitter en kvinne i 30-årene. Hun har en helt annen erfaring. «Hanne» (bildet) fikk i 2006 14
ECT-behandlinger under det hun betegner som «mild tvang». Hun ville aldri gjort det om hun hadde visst hvordan livet skulle bli etterpå:

– Årene fra 2003 til 2006 er et sort hull. Jeg fikk informasjon om at jeg kunne få forbigående hukommelsesproblemer opp til fem måneder etter behandlingen. Nå har det gått tre år, sier hun. 

Tungt etter fødsel
Historien til Hanne begynner med at hun føder sitt andre barn. Kort tid etter starter hun behandling hos psykolog. Hun mener selv at hun har angst, men legen definerer det som en fødselsdepresjon, og skriver ut antidepressiva. Hun tåler medisinene
dårlig, og opplever at angsten blir forsterket.

I løpet av de neste to årene går hun ut og inn av sykehus, og hun blir satt på en rekke medisiner, både antipsykotika, antidepressiva, angstdempende og sovemidler. I samme takt får hun stadig nye diagnoser. Hanne mener at grunnlidelsen er angst, og at selvmordstanker og -forsøk kommer som bivirkninger av medisinene.

-Ikke samtykkekompetent
Rett før jul 2006 får hun sin første ECT-behandling. Da får hun beskjed om at alt annet er forsøkt, og at de ønsket å få henne hjem til mannen og de to små barna før jul. I tiden før har hun blitt stadig dårligere, og til tross for sine 1,70 centimeter og 45 kilo, går hun på en cocktail av Zoloft, Zyprexa, Tolvon, Atarax, Sobril og Imovane. Alt i stadig høyere doser.

– Nå i ettertid mener jeg at jeg ikke hadde samtykkekompetanse da jeg sa ja til ECT-behandlingen. Jeg var så sløvet av medisinene at jeg ikke kunne se forskjell på en rød og en blå sokk, og var ikke i stand til å ta et slikt valg. Jeg burde ikke blitt bedt
om det.

I løpet av de neste ukene får hun til sammen 14 elektrosjokkbehandlinger.

Ingen respons
– I journalen står det at jeg ikke responderte på behandlingen. Jeg ble glemsk og forvirret.

Hanne blar frem og tilbake i den 10 centimeter høye bunken som utgjør journalen. Flere ganger blir det feil når hun skal forklare hva som skjedde når.

– Det er mye jeg ikke husker, som jeg har måttet lese meg til i ettertid.

Under deler av intervjuet er ektemannen til stede for å fylle inn og korrigere datoer og hendelser. Noen måneder etter ECT-behandlingene kommer hun i kontakt med en psykiater som utreder henne for epilepsi. Det blir påvist epileptisk aktivitet i hjernen. Alle medisinene blir seponert, og hun går over på Lamictal. Med det opplever hun at symptomene som har gitt grobunn
for psykiatriske diagnoser, forsvinner.

Klager på behandlingen
Hanne har nå fått hjelp av Pasientombudet på Hamar, og har sendt saken inn til vurdering hos Helsetilsynet. Hun jobber også med en klage til Norsk Pasientskadeerstatning.

Det koster å bla gjennom papirene, side etter side med det hun opplever som krenkelser. Likevel mener hun det er verdt det dersom hun ved å vise frem sin historie kan få helsepersonell til å tenke seg om en gang til før det tilbyr ECTbehandling.
Hanne opplever at familie og venner støtter henne. Hun har sett video og bilder for å forsøke å gjenskape de delene av livet som er borte. I dag har hun en krevende jobb, men er helt avhengig av andres arkiver. Hun er også redd for at glemsomheten
hennes skal bli «avslørt» når hun treffer folk hun ikke husker å ha snakket med tre måneder tidligere.


220 000 i erstatning
Pasienter melder om hukommelsessvikt og kognitive vansker etter behandlingen, utover det som blir opplyst før behandling. Pasientorganisasjoner har markert seg som kritiske til behandlingen.

Norsk Pasientskadeerstatning (NPE) har utbetalt erstatning til to pasienter som har fått varig, kognitiv svikt etter ECT-behandling. Begge pasientene er kvinner i 50-årene, og fikk henholdsvis 220 000 kroner og 80 000 kroner for tap av livsutfoldelse
etter behandlingen.

De sakkyndiges vurdering er at dette er en sjelden, men alvorlig bivirkning av ECT.

– Den ene saken er ektremt sjelden. Vi har bare få dokumenterte tilfeller av denne tilstanden, sier NPEs sakkyndige Frode Haffner, spesialist i psykiatri.

– Nyere undersøkelser kan tyde på at den kognitive påvirkning etter ECT-behandling kan ha blitt undervurdert. Oppfølgingstiden med test av kognitive funksjoner har vært for kort, ifølge Haffner.

En forskningsoppsummering fra Kunnskapssenteret for helsetjenesten konkluderer imidlertid med at det ikke er dokumentert at ECT-behandling gir økt dødelighet, nedsatt kognitiv fungering eller generelle bivirkninger når det brukes på pasienter med stemningslidelser. Kunnskapssenteret påpeker at det kan finnes nyere studier, publisert i perioden 2001 til 2007, som kan forandre denne konklusjonen. Det blir også pekt på at hukommelses-svikt kan være en ettervirkning av depresjon, ikke behandling. Oppsummeringen er bestilt av Helsedepartementet. En forskningsoppsummering utført av Diana Rose med flere,
publisert i British Medical Journal (BMJ) i 2003, finner at ECT har lavere effekt og høyere grad av hukommelsesproblemer
i etterkant enn det tilsvarende studier viser.

Til tross for manglende dokumentasjon, øker bruken av ECT, særlig blant kvinner. Det kommer frem i en studie utført av Moksnes med flere ved Ullevål sektor i Oslo.

Mor i belter
Psykiater Harald Brauer har lang erfaring med ECT, og mener det er en god behandling som flere pasienter bør få tilbud om. Han har selv gitt ECT under tvang to ganger. Den ene gangen brøt han loven – med vitende og vilje.

Brauer var behandlende lege og ansvarlig da en nybakt mor ble lagt i belter og gitt ECT mot sin vilje. Kasuistikken er ifølge Brauer som følger:

En nybakt, ung mor blir akutt innlagt med tvang ved Aker universitetssykehus på grunn av en deliriøs tilstand. Hun har en tre uker gammel baby, og det er mistanke om at hun har en psykotisk lidelse. I uken før innleggelse har hun hatt søvnmangel, hun har mistet interessen for babyen, og hun har begynt å klassifisere ideer og ting etter farger. Gule post it-lapper er festet rundt i huset, babyen er klassifisert som blå, og hun er livredd for fargen rød, som hun mener forfølger henne.

Flere dager fastspent
På avdelingen får hun antipsykotikum og beroligende, men uten synlig effekt. Hun er imidlertid ikke til fare for seg selv eller andre. Dagene går, og tilstanden forverres. Hun er forvirret, irritert og aggressiv. Til slutt blir hun beltelagt, og blir liggende fastspent i flere dager.

En norsk, vitenskapelig artikkel med fire casestudier, skrevet av Jan Øystein Berle, konkluderer med at det tyder på at ECT-behandling er spesielt nyttig ved alvorlig depresjon og psykose post partum (svangerskapsrelatert psykose). Internasjonale
studier støtter denne konklusjonen. Problemet i denne historien er imidlertid at kvinnen etter noen dagers innleggelse nekter å motta elektrosjokk-behandling.

Ingen oversikt
I lov om psykisk helsevern er det spesifikt understreket at det ikke er lov til å gi ECT under tvang, med mindre det foreligger en nødrettssituasjon – det vil si at pasienten er til fare for seg selv eller andre.

Hvor ofte denne nødretten blir benyttet, finnes det imidlertid ingen samlet oversikt over. Det er ingen meldeplikt verken til direktoratet, kontrollkommisjonene eller Helsetilsynet. Sykepleien har gjort en henvendelse til alle Pasientombudene om hvilke saker de har hatt som angår ECT. Tilbakemeldingene er at pasienter som kontakter ombudet, i hovedsak har plager med hukommelsessvikt utover det pasienten har blitt informert om etter behandling. Kontrollkommisjonenes tilbakemelding er at den i utgangspunktet ikke vurderer saker som angår ECT, ettersom nødrett ikke kommer inn under paragrafen om tvangsbehandling.

Helsetilsynet har behandlet en sak som angår ECT og tvang. Der fikk sykehuset kritikk for manglende dokumentasjon, og for å ha opprettholdt behandlingen etter at farekriteriet ikke lenger var til stede.

– Ikke nødrett 
Psykiater og overlege Harald Brauer ønsker ikke en ny debatt hvor bare de som er negativ til behandlingen og mener den er skadelig, blir synlige. Han velger likevel å være åpen om dilemmaet han sto i med den nybakte, psykotiske moren, hvor han ville gi det han mente var den beste behandlingen, men jussen tydelig sa at det ikke var lov.

– Medisinene ga ingen effekt, og hun ble stadig dårligere, og kunne ikke ha besøk av barnet. Jeg mente, og mener fremdeles, at ECT var riktig behandling for denne pasienten.

– Hun hadde ved innskrivelse gitt muntlig samtykke til ECT-behandling, men ble etter hvert vurdert til ikke å ha samtykkekompetanse.

Ifølge regelverket må samtykke til ECT-behandling gis skriftlig, og det hadde vi ikke, sier han.

– Det var ikke akutt fare for liv eller død, så nødrett kunne ikke brukes for å begrunne tvangsbehandling med ECT. Jeg tok kontakt
med klinisk etikkomité (KEK) ved sykehuset, samt kontrollkommisjonen. Jeg fikk også en godkjenning fra Fylkeslegen.

 

– God effekt
Han valgte å sette i gang med ECT-behandling. Siden det ikke var mulig å transportere pasienten til stuen hvor behandlingen vanligvis foregikk, ble anestesien hentet inn på avdelingen, og narkose gitt mens pasienten lå i belter. Beltene ble løst opp under selve behandlingen, men låst igjen etterpå.

– Pasienten fikk raskt god effekt, sier Brauer.

Han forteller at kvinnen selv skrev under på samtykke etter noen få behandlinger.

Juridisk paradoks
Brauer mener det er et juridisk paradoks at ECT-behandling ikke kan brukes som tvangsbehandling på lik linje med tvangsmedisinering. 

– I behandlingen av de alvorligst syke pasientene er det ikke enkelt å forstå hvorfor det er et skille mellom ECT og annen type behandling. Forskning viser at ECT er den mest effektive måten å behandle enkelte lidelser på, mens andre lidelser best behandles ved hjelp av medikamenter. Likevel sier lovverket at medisinering kan skje under tvang, mens ECT-behandling ikke kan det.

– Sett i et historisk lys er det forståelig å være varsom, men den forskningsbaserte kunnskapen vi har på dette området tilsier at det er få alvorlige bivirkninger av ECT-behandling, mens det er mange alvorlige bivirkninger av enkelte medikamenter. Jeg mener det er viktig å ha en åpen debatt om dette.

– Mener du at flere burde få denne behandlingen?

– Ja. Jeg mener at det er for lite bruk av elektrosjokk i Norge. Flere alvorlig deprimerte burde fått dette tilbudet. I min akuttpsykiatriske hverdag ser jeg at behandlingen har en rask effekt hos størstedelen av pasientene som får behandlingen. Den første effekten kommer etter halvannen til to uker, og etter en måneds tid. Med 10 til 12 behandlinger, har de fleste en god effekt, sier Harald Brauer.

– Ikke vanskelig valg
– Pasienter rapporterer om hukommelsestap som en bivirkning av ECT-behandling. Anser du det som en alvorlig bivirkning? 

– Det er viktig å ta pasientene på alvor, og det har vært en del saker i mediene om ECT og hukommelsestap. Mitt inntrykk er at mediene har fokus på feilbehandling, sier Brauer.

– Jeg ser at alvorlige syke pasienter blir bedre av behandlingen, og jeg synes ikke valget er vanskelig dersom det står mellom å hjelpe en alvorlig syk eller å risikere hukommelsesproblemer.

Vond erfaring
For Hanne på Hamar er virkeligheten en helt annen. Hun har fått en livserfaring hun gjerne skulle vært foruten. 

– Å miste hukommelsen er en alvorlig bivirkning. Det er å miste deler av livet. Jeg husker ikke fødselen, jeg husker ikke bryllupet, sier Hanne og skotter bort på datteren som leker i andre enden av stuen. 

– Jeg kan ikke fortelle barna om barndommen deres – i stedet er det de som må fortelle meg hva vi har gjort. Det er vondt.