fbpx En sykepleier i skuddlinjen Hopp til hovedinnhold

En sykepleier i skuddlinjen

Portrett av Toril Parelius, Røde Kors-sykepleier

Libanon i 1979, Somalia i 1990, Rwanda i 1994, Haiti i 2010 – anestesisykepleier og Røde Kors-veteran Toril Parelius (72) har jobbet i noen av verdens tøffeste krigs- og katastrofeområder.

I et rekkehus i Rælingen utenfor Lillestrøm rister en dame på hodet av alt førjulsstress og kjøpepress. Av nattåpne kjøpesentre og Black Friday.

– Jeg får alt det der så opp i halsen. Vi vet ikke hvor godt vi har det, sier Toril Parelius (72).

Sykepleien besøker henne et par uker før jul. Ute glitrer det hvitt fra tretoppene i Østmarkas nordlige yttergrense. Inne i stua har skjenken fått et tykt lag bomull på. På den har en gjeng smånisser slått seg ned rundt en modell av familiehytta ved Lesjaskogsvatnet.

– Jeg julepynter alltid før den tradisjonelle familiemiddagen jeg pleier å invitere til i adventstiden, forklarer hun.

Parelius setter frem kaffekanne og hjemmelaget julebakst. Ber dachsen Nero, som hun passer for søsteren, om å roe seg litt ned.

Tid til ettertanke

Julen gir mange tid til ettertanke, og Toril Parelius har mer å tenke tilbake på enn de fleste av oss.

Hun minnes de mineskadede småguttene som kom og ba pent om tre høyresko.

Hun minnes kula som gikk gjennom armen til kirurgen som sto ved siden av henne ved operasjonsbordet og traff brystet til sykepleieren bak dem. Sykepleieren døde.

Hun minnes følelsen av å skylle hodet med Sissel Kyrkjebø, Arve Tellefsen eller Vivaldi etter nok en beintøff dag på et feltsykehus uendelig langt hjemmefra.

Om det var babyen eller jeg som gråt mest, er jeg usikker på
Toril Parelius

Parelius har minner fra noen av verdens verste krigs- og katastrofeområder. Det er minner med mye død og lidelse, men også minner om de mange som ble reddet.

En av de sterkeste erindringene er den om spedbarnet hun trakk ut av en likhaug under folkemordet i Rwanda. Hun som pustet så svakt, men som etter hvert tok til seg næring og ga fra seg lyd.

– Om det var babyen eller jeg som gråt mest, er jeg usikker på.

Hvis den jenta fortsatt lever, er hun 25 år nå.

Tredje generasjon i Røde Kors

I anledning journalistbesøket har Parelius funnet frem bunkevis med fotoalbum som ligger spredt utover stuebordet. Det er lite fra 17. mai-tog og sydenferier her.

Albumene er i stedet fylt av bilder fra blant annet Libanon, Somalia, Pakistan, Rwanda, Iran og Haiti. Bilder fra feltsykehus, klinikker og flyktningleirer.

På bordet ligger også Florence Nightingale-medaljen hennes. Dette er Røde Kors’ høyeste utmerkelse, og den tildeles sykepleiere som har utmerket seg i yrket sitt i krig og fred. Parelius mottok den da hun pensjonerte seg i 2009.

Fotoalbum og Florence Nightingale-medalien til Toril Parelius

Hun pleier å spøke med at hun kjente Røde Kors-flagget før hun kjente det norske. Førstnevnte sto nemlig på peishylla hjemme i Narvik.

Familien flyttet til Trondheim da hun var tolv. Der ble det etter hvert sykepleierutdannelse hos Røde Kors.

– Det var nok stas for familien, tror hun.

Hun blir tredje generasjon knyttet til bevegelsen. Farmoren Thora hadde ledet Sør-Trøndelag Røde Kors før krigen, mens faren var lokalforeningsleder i Narvik.

Etter fullført utdanning flytter Parelius til Romerike, og i 1968 får hun seg jobb på Sentralsykehuset i Akershus (SIA), som senere blir til Ahus.

Hun oppdager at hun liker akuttmedisin og tar spesialistutdanning innen anestesi. I 1976 blir hun oversykepleier på anestesi og intensivavdelingen.

Så en dag mot slutten av 70-tallet kommer en henvendelse fra Forsvaret. De trenger helsepersonell til sine fredsbevarende styrker i Libanon.

– Jeg hadde lyst til å se hva det var. Ville utfordre meg selv.

Parelius, nå 32 år gammel og uten egen familie, takker ja.

Hun gjennomfører kurset «sykepleier i Forsvaret», og livet blir aldri det samme siden.


 

Saken fortsetter under kartet

– Klart du er redd

– Juni 1979 ble jeg puttet på en Herc [militært transportfly av typen Hercules, red.anm.] og sendt til Sør-Libanon, minnes hun.

Fra rolige sommerdager på Romerike flyr hun inn i en krigssone i Midtøsten, midt i kryssilden mellom israelske styrker og PLO. Det skytes rundt henne nesten døgnet rundt. Hun blir utstyrt med skuddsikker vest, hjelm og våpen.

Klart du er redd. Redd er man. Når alarmen går, og du må i shelter er du redd. Dritredd. Men vi var redde sammen.
Toril Parelius

Kort tid etter at de har kommet ned, må de hente ut en såret, norsk soldat. De stridende partene klarerer for en pause i kamphandlingene.

– Vi fikk soldaten inn i helikopteret, fløy tilbake og i det øyeblikket vi landet, starter de å skyte igjen, minnes Parelius.

– Var du mye redd?

– Klart du er redd. Redd er man. Når alarmen går, og du må i shelter er du redd. Dritredd. Men vi var redde sammen.

Nyttig bagasje

Hun blir i Libanon i fire måneder.

– Jeg fikk en bagasje der som har vært nyttig senere.

Så er det tilbake på SIA. Hun drar ikke ute for FN mer, men noen år senere er hun tilbake i Libanon på oppdrag fra Røde Kors for å sette opp feltsykehus.

Det er relativt rolig der da. Teamet jobber primært poliklinisk og reiser rundt på besøk til flyktningleirer. Urolighetene kommer da de skal hjem via Beirut.

Flyplassen blir angrepet fra fjellene og Røde Kors-delegatene sitter innestengt et halvt døgn i terminalen. Da de endelig tar av, kan de kjenne hvordan bombehullene på flystripa bare er provisorisk fylt igjen.

På vei hjem må de overnatte på hotell i Zürich. Parelius skrur på fjernsynet og ser hylende mennesker uten å forstå hva det dreier seg om. Det viser seg å være fra Heysel-tragedien i Belgia, der 39 fotballsupportere døde etter opptøyer der tribunen kollapset.

Parelius skjønner at verden er enda galere enn hun hadde trodd. Hun kommer rett fra krig og ser noe slikt rundt en fotballkamp.

– Det føltes så absurd.

Krig og katastrofer kunne selvsagt by på sjokk, men kultursjokket ved å komme hjem kunne også være stort. Ja, dobbelt så stort.

Dit ingen dro

Igjen bærer det tilbake til hverdagen på SIA, samtidig som Parelius er aktiv i Røde Kors. På slutten av 80-tallet er hun med på å få starte opp den nasjonale luftambulansetjenesten, før det i 1990 kommer en ny forespørsel om å reise ut.

Røde Kors vil ha henne til Somalia.

På den tiden er dette et land de færreste nordmenn her hørt om. Parelius ringer Utenriksdepartementet for å orientere seg, men selv de har lite informasjon. Hun får høre at ingen nordmenn drar dit.

Somalia var et vanskelig oppdrag. Horribelt sikkerhetsmessig, men vi reddet mange liv.
Toril Parelius

Situasjonen i Somalia er uoversiktlig og risikofylt. Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC) sliter med å verve nok personell.

Parelius takker ja til oppdraget. Det kommer til å bli hennes tøffeste.

Enveisbillett til Mogadishu

Parelius får en enveisbillett til Mogadishu, flyr ned via Roma og får sitt første møte med Afrika. Sporene etter ferske kamphandlinger er tydelige.

– Det var ganske sterkt å lande på en flyplass der det sto utbrente fly, minnes hun.

Fra Mogadishu flyr hun videre til Berbera, der hun blir oversykepleier på et feltsykehus drevet av ICRC.

– Somalia var et vanskelig oppdrag. Horribelt sikkerhetsmessig, men vi reddet mange liv.

Før jul får hun reise hjemom en tur for å puste litt ut. På hovedkontoret til Norges Røde Kors møter hun daværende generalsekretær, Odd Gran. Han er usikker på om hun bør dra tilbake. Hun reiser likevel.

Bacon, burgere og dram

Ved flyplassen i Berbera har USA en base der romferger kan nødlande dersom de får problemer. Til jul forsyner basen Røde Kors med litt ekstra godsaker, som bacon, burgere og dram. Selv har Parelius med seg røykelaks og spekemat, slik at de kan kose seg litt på julaften.

Posten kommer sjelden, og hun kan ikke ringe hjem. Den eneste kommunikasjonen ut er en radiolink via Mogadishu til Røde Kors' hovedkvarter i Genève. Hun kjenner på sårhet og savn, men trøster seg med medbrakt julemusikk.

Sissel Kyrkjebøs stemme stagger den verste hjemlengselen.

– Det var rart å tilbringe julaften i Afrika.

En konfrontasjon

En dag får amerikanerne nyss om at noe skal skje. Midt i romjulen trekker de seg brått ut. Parelius og kollegaene blir naturlig nok engstelige, men drar ut til basen for å hente forsyninger amerikanerne lot bli igjen.

En lokal militær leder får nyss om dette og konfronterer Parelius.

– Var du på flyplassen?

– Ja.

– Tok dere mat?

– Ja.

– Vet du ikke at alt der er den somaliske regjeringens eiendom.

Parelius må tenke raskt.

– Du er en god muslim, ikke sant?

– Ja, selvsagt.

– Hva skal du da med bacon og alkohol.

Røde Kors får beholde mat og drikke.

Evakuering

7. januar 1991 faller Mogadishu. Feltsykehuset mister radiolinken, men selv om det er full krig i sør, er det nå relativt rolig i Berbera.

En drøy uke senere, natt til 17. januar, bryter den første golfkrigen ut. En FN-ledet koalisjonsstyrke skal presse Irak ut av Kuwait, og Parelius merker at stemningen i den muslimske befolkningen er spent.

Lokale konflikter blusser kraftig opp, og Røde Kors finner seg selv i skuddlinjen mellom opposisjonen og regjeringshæren. Så blir alt de har av mat og medisiner stjålet.

Det er klart, for en sykepleier sitter det langt inne å forlate et sykehus smekkfullt med krigsskader.
Toril Parelius

Etter fire dager går det ikke lenger. De ber om evakuering.

– Da hadde vi ikke mat og knapt vann …

Parelius blir stille et øyeblikk. Ser ut av vinduet.

– Det er klart, for en sykepleier sitter det langt inne å forlate et sykehus smekkfullt med krigsskader, sier hun.

– Det var forferdelig, men vi ville ikke risikere våre egne liv. Det hadde ikke hjulpet noen.

Den beste pilsen

Delegatene fra Røde Kors kommer seg til flyplassen og ser at opposisjonen har vært der før dem. Bandasjer og medisiner ligger strødd utover rullebanen.

Planen er å evakuere teamet med to fly. I dem er alle setene, bortsett fra pilotenes, fjernet. Kun ett av flyene har strøm. De får det i gang og flytter startbatteriet over til det andre.

Vel oppe i lufta åpnes radioforbindelsen mellom de to flyene.

– Vi sang sammen. Jeg husker ikke hva, men vi sang.

De lander i nabolandet Djibouti. Uten pass, kredittkort eller noe, men blir likevel godt mottatt. Parelius har ikke kunnet vaske seg på en uke. Olabuksa står av seg selv.

– Den kalde pilsen jeg fikk der, var den beste noensinne.

Forsikringsselskapet stusser over at hun ber om erstatning for garn. Hva skulle hun med garn i Somalia?

– Jeg har alltid strikket som selvterapi. Og hørt på musikk.

Forsinket sorg

Omsider hjemme igjen er det mye å fordøye. En ting er opplevelsene i Somalia. Noe annet er alt som har skjedd i Norge.

Mens hun var ute, overlesset av livreddende arbeid og i stor grad avskåret fra omverdenen, har to av hennes nærmeste venner omkommet. De var med i helikopteret fra Norsk Luftambulanse som styrtet i Glomma 5. januar 1991.

Man blir litt utestengt med et liv som mitt.
Toril Parelius

En tante har også dødd, og på toppen av det hele kommer Parelius sent til den kollektive sorgen etter kong Olavs bortgang. Hun ser videoer og bilder for å komme følelsesmessig à jour.

– Det var «ondtgodt», som vi sier i Trøndelag.

–Man blir litt utestengt med et liv som mitt.

Tre høyresko

Parelius sier opp jobben på SIA og blir frilans. Hun vil mer ut og drar på nye oppdrag for Røde Kors. Først til Thailand ved grensen til Kambodsja og Røde Khmer-kontrollerte områder. Her har hun helseansvar for sju flyktningleirer.

Året etter går turen til Quetta i Pakistan, et område med mye uro tett ved grensen til Afghanistan. Her er hun øverste sjef for et feltsykehus med 150 senger og mye krigsskader.

En dag kommer tre små gutter til henne. Alle har mistet venstrebeinet i mineeksplosjoner. De spør pent om de kan få tre høyresko. Noen andre barn har kanskje behov for venstreskoene.

LIVSGNIST: Toril Parelius har sett mer lidelse og død enn de fleste, men også mye håp i all fortvilelsen. Som da en mineskadet gutt i Pakistan kom seg på beina ved hjelp av en provisorisk protese og fikk livsgnisten tilbake.

Hun husker også godt en annen pjokk, av mange, som har fått sprengt bort beinet. Hun ser at livsgnisten hans er svak og frykter de kommer til å miste ham.

I hui og hast får snekret sammen en provisorisk protese. De får gutten opp i stående stilling, så han skal innse at livet ikke er over likevel. Parelius gir gutten hans første lekebil og en symaskin som forhåpentlig kan gi ham et fremtidig levebrød og en sjanse.

Etter planen skal hun være i Pakistan i et år, men det blir til to.

Hjem til OL

Februar 1994 kommer Parelius hjem igjen med hodet fullt av sterke opplevelser og skjebner, men ingen har tid til å høre på henne. Nå er det nemlig tid for OL.

Nasjonalpatriotismen er sprengt til bristepunktet. Parelius ender også opp med å ta en tur opp til Lillehammer, men kjenner seg helt utenfor.

Det kunne være et stort kultursjokk å reise ut, men det var ofte også en sjokk å komme hjem igjen.
Toril Parelius

– Jeg hadde ikke landa ennå, sier hun.

Hysteriet rundt OL blir for mye. Hun trekker seg tilbake til familiehytta ved Lesjaskogsvatnet. Hun ender ofte der når det trengs en pause. Gjerne alene.

– Det kunne være et stort kultursjokk å reise ut, men det var ofte også en sjokk å komme hjem igjen.

Parelius blir tilbudt en stilling som personalkonsulent på hovedkontoret til Røde Kors. Jobben går ut på å forberede delegater som skal ut i felt. Parelius har mye erfaring og ser frem til å være hjemme en stund.

Men så skjer Rwanda.

– You are a nurse, you must stay

Folkemordet i Rwanda i 1994 regnes som en av de største menneskeskapte katastrofene i moderne tid. Fra april til juli blir nærmere en million tutsier og moderate hutuer drept.

Mange flykter over grensen til Zaïre (i dag Den demokratiske republikken Kongo), der store leirer bygger seg opp.

Parelius blir rekruttert til i en innsatsgruppe og får én dag til å gjøre seg klar. Hun rekker så vidt en tur hjemom for å pakke og handler inn kaviar, leverpostei, Nonstop, knekkebrød, pulverkaffe, teposer og bind.

De kommer ned til et helvete på jord. Rent drikkevann er den største utfordringen. Hun husker følelsen av å forsøke å unngå å tråkke på døde mennesker. Luktene. Lydene.

Hun skal kun hjelpe til med å få ting opp og stå, men så kom sjefen for delegasjonen:

– You are a nurse, you must stay.

– Så jeg ble.

Babyen i likhaugen

En dag på vei i bil mellom to klinikker, kjører de forbi en haug med døde mennesker. Ikke et uvanlig syn her, men så, i øyekroken ser Parelius noe som beveger seg. Det tar noen sekunder før hun skjønner – og roper at sjåføren må stanse bilen.

Babyen kan ikke være mange ukene gammel. Maks tre måneder. Det er en jente. Hun puster svakt.De tar henne med til klinikken, får henne inntullet i et teppe og lager sukkervann. Forsøker å få i henne næring. Omsider får ungen frem en gråt.

– Om det var babyen eller jeg som gråt mest, er jeg usikker på, sier Parelius i dag.

REDDET: Toril Parelius har mange sterke minner fra felt. Et av de sterkeste er om jentebabyen hun trakk ut av en likhaug under folkemordet i Rwanda.

En hjelpeorganisasjon tar seg etter hvert av jenta. Parelius tror hun kom seg tilbake til Rwanda, men vet ikke.

Gjennom årene har utallige skjebner flyktig passert gjennom Parelius’ eget liv og satt sine spor. Så må hun gi slipp.

Pikebarnet fra likhaugen er blant hennes sterkeste minner. Et som ofte kommer tilbake.

– Om jeg skulle ha tatt imot alle barn som er tilbudt meg, kunne jeg fylt en hel barnehage, sier hun.

Alle kan bli syke

Parelius kommer tilbake til jobben på hovedkontoret. Livet går videre, men så en dag i 1996 er det noe som sier stopp.

Det har bygget seg opp over tid, og nå må det ut. Under et kurs i stressmestring i Danmark blir deltakerne bedt om å fortelle om ting de har opplevd. Parelius har mye å fortelle om. Noe løsner.

– Du vet hvordan det er når du begynner å ta opp en champagnekork? Du får den ikke ned igjen i flaska.

Hun går på en smell.

– Jeg strikket min egen diagnose: posttraumatisk stresslidelse.

Hun ringer Røde Kors’ psykiater og får sitt livs første sykemelding.

Parelius mistet foreldrene sine relativt tidlig. Hun er ikke gift og har ingen egne barn, men er nært knyttet til sine tre søsken og deres familier.

– De har alltid vært der for meg og tatt godt vare på meg. Der er jeg veldig heldig og veldig takknemlig.

Likevel: Jobben har krevd mye. I år etter år har hun gitt og gitt.

Opplevelsene fra felt kan ikke fortrenges. Du får ikke slått ut ting med badevannet.
Toril Parelius

– Jeg har stått mye i møkka, men så spurte psykiateren meg: Hvem har fylt på dine batterier. Jeg ble svar skyldig.

Hun skjønner at alle kan bli syke, selv henne.

– Strikken er bare så lang.

Møtet med veggen blir en åpenbaring. Hun skjønner at hun også må ta vare på seg selv, om hun skal klare å hjelpe andre.

– Lærdommen var at du må leve med det. Opplevelsene fra felt kan ikke fortrenges. Du får ikke slått ut ting med badevannet.

I Guinness rekordbok

Parelius lærer omsider å ta vare på seg selv. Det hjelper. Hun drar ut flere ganger også etter sykemeldingen. I 1998 går turen til Lokichogio i Kenya, nær grensen til det konfliktfylte Sør-Sudan.

Stedet er blant annet kjent fra John le Carré-boken «The Constant Gardener» (2001), som senere ble filmatisert.

I Lokichogio er Parelius sjefsykepleier og etter hvert øverste leder for et stort sykehus med opptil 500 senger. Her får hun blant annet besøk av Storbritannias prinsesse Anne, som hun viser rundt.

Røde Kors-sykepleier Toril Parelius og Storbritannias prinsesse Anne.

Et par år senere dukker bildet av de to damene opp i Guinness rekordbok. Sykehuset Parelius ledet, var nemlig verdens største krigssykehus.

Kenya gir Parelius nok en jul i utlendighet. Hun gjør det beste ut av det. Blant annet settes to delegater til å lime små nisser på medisinglass. Så får alle i teamet smake norsk akevitt. Hun får også laget til to store boller med tomatsild og sursild.

– Det slo an! Folk sto i kø, minnes Parelius.

På Haiti var jeg en slags mammafigur som passet på at personellet sov innimellom og at det var rent.
Toril Parelius

Parelius’ neste oppdrag er til Bam i Iran etter jordskjelvet som rammet 2. juledag 2003 og drepte over 26 000 mennesker. Dit kom prins Charles på besøk.

– Jeg fortalte ham at jeg traff søstera hans i Kenya. Da ble han nysgjerrig, gitt.

I 2010 har hun formelt gått av med AFP, men drar likevel til Haiti etter det store jordskjelvet der 12. januar.

– På Haiti var jeg en slags mammafigur som passet på at personellet sov innimellom, og at det var rent.

Hjemme for godt

Det har gått noen år siden Parelius sist dro ut på oppdrag, men aktiv er hun fortsatt, både i Røde Kors og Lions. Hun jobber dessuten frivillig på politiets utlendingsinternat på Trandum som besøksvenn for personer som skal uttransportertes.

– Når de skjønner at jeg ikke kan få gjort noe med saken deres, og hører at jeg har vært i hjemtraktene deres, åpner de seg opp. Da må vi finne frem kartet.

Tragediene og lidelsene bærer jeg alltid med meg, men jeg har også gode minner. Jeg har sett resultater. Gjort ting. Sett at det nytter.
Toril Parelius

Tidligere i år ble hun gjort stas på av Norsk Sykepleierforbund etter 50 års trofast medlemskap.

– Vel, strengt tatt er det 51 år, men hvem teller?

Når Toril Parelius i dag ser tilbake på livet sitt, synes hun at hun har vært heldig.

– Tragediene og lidelsene bærer jeg alltid med meg, men jeg har også gode minner. Jeg har sett resultater. Gjort ting. Sett at det nytter. Jeg har en ekstra ryggsekk i livet, som jeg ikke ville vært for uten.

– Du kan ikke få gjort alt for alle, men du kan få gjort noe for noen.

Råd før utreise

Sykepleien spør Parelius om hun har noen råd til andre sykepleiere som vurderer å melde seg til utenlandsoppdrag, for Røde Kors eller andre.

– Vurder det grundig først og snakk med dine nærmeste. Du må ha det godt med deg selv. Du må kunne si «god morgen» til ansiktet du møter i speilet.

Det faglige må også være på plass, og Parelius mener en god praksiserfaring som spesialsykepleier bør være et minimum.

– Jeg kan virkelig anbefale det, men det må være gjennomtenkt. Du kan ikke bruke det som en måte å flykte fra deg selv.

Toril Parelius lufter søsterens hund Nero hjemme i Rælingen.

Har fått nok av smell

I år tilbringer Parelius julen sammen brorens familie i Trondheim. Deretter drar hun ut til familiehytta ved Lesjaskogsvatnet nordvest for Dombås. Her skal nyttårsaften tilbringes med ti på to bein og to på fire.

Det blir likevel en relativt stille feiring. Det passer henne godt. Parelius er ikke så glad i nyttårsraketter.

– Jeg har fått nok av smell.

1 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Anonym

1 year siden

For en helt!!

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse
Annonse
Annonse