Mener kunnskapsministeren at det er best om sykepleiere ikke tar master?

I disse dager har svært mange sykepleiere begynt på masterstudium. Studentvirksomhet medfører – for mange – også studielån (husk det når sykepleiere med master skal lønnes). Regjeringen har innført  nye regler for studielån fra og med i høst. Nå må studentene fullføre graden for å få deler av studielånet omgjort til stipend. Unntaket er beskrevet som «enkelte videreutdanninger for sykepleiere som fortsatt vil få full omgjøring selv om utdanningen ikke leder frem til en grad».

Unntak kan jo forstås som positivt for sykepleiere, men i denne sammenhengen blir det rart for meg. Kunnskapsministeren har altså bestemt at sykepleiere i masterutdanningsløp får omgjort lån til stipend selv om de avslutter studiet og ikke fullfører utdanningen? Dette gjelder sykepleiere som skal bli spesialister i eksempelvis intensiv-, anestesi-, barne-, operasjons- og kreftsykepleierfag. Det gjelder jordmor og helsesykepleier – avanserte, kliniske sykepleierspesialister. Deres kommende kompetanse – som er livsnødvendig for ethvert samfunn – kan altså avsluttes uten fullført grad og likevel tilgodeses med likeverdige stipendordninger? 

Som vi sier i Balsfjord: «Det her reagere æ på!» 

Bare for å ha det sagt, jeg mener ikke at spesialsykepleiere uten master gjør en dårlig jobb. Spesialsykepleiere jeg kjenner til, har et klinisk blikk som jeg misunner dem. Gjennom flere års erfaring har de lært seg å se tegn på bradykardi før monitorer oppfatter det samme. 

Jeg mener likevel at sykepleiere som utdannes i dag bør oppfordres til å fullføre mastergrad. Jeg reagerer på unntaket for sykepleiere om det er slik at regjeringen bøyer seg for arbeidsgivere som ikke vil ha  masterløp for sykepleiere – grunnet i økonomi. Mener kunnskapsministeren at sykepleiere med master i dagens helsetjenester er  overutdannet ? I hvilke andre yrker ville dette ha vært akseptert? 

Nødvendig for kunnskapsbasert klinisk praksis

Slike unntak undergraver behovet for sykepleiers kompetanse i klinisk praksis. Masterutdanninger består av læring som er nødvendig for klinikk, men også læring om kritisk tenkning, bruk av teori og forskning slik at klinisk praksis faktisk kan være kunnskapsbasert. Studentene i dag tar ofte kontakt med arbeidsstedet for å avklare relevante fagutviklingsprosjekt slik at masteroppgavene i mange tilfeller er et «bestillingsverk» ut fra avdelingens behov for kunnskap. En kommende intensivsykepleier skriver nettopp nå sin masteroppgave om «sondeernæring til ikke-intuberte, men sederte pasienter som maskebehandles». 

Mastergrad er nødvendig for fagutviklingsprosjekt, for personell på utdanningene og også for videre forskerutdanning nasjonalt og internasjonalt. Unntaket skaper derfor problem for oppnåelse av mål om mer sykepleieforskning, mer kunnskapsbasert praksis og bedre kvalitet i tjenestene. Særlig vanskelig blir dette når sykehusene mange steder ikke støtter at sykepleierne skal ta de siste studiepoengene som gir mastergrad.

Kunnskapsminister – dette holder ikke!