Når blodige babyer skaper livredde mammaer

I dag fyller min sønn 16 år. Han er gammel nok til å øvelseskjøre, til å begynne på videregående og til å være lenger oppe om kveldene. Snart voksen, og så utrolig god og flott. For 16 år siden var jeg 22 år. Det var påske, akkurat som nå. Jeg ble mamma og fikk oppleve føde- og barselomsorg for første gang.

Fostervannet gikk kvelden før, minutter etter at jeg hadde gått inn døra i Balsfjord for påskeferie. Det ble kjapp retur i ambulanse til Tromsø og UNN, men vi hadde egentlig god tid. Så god tid at pappaen rakk å sove (!) hele natta i den smale senga vi hadde, som nok egentlig var ment for meg.

Siden jordmor kan hende tenkte at vi var to om det, så var det ingen innom meg den natta. Jeg var alene, våken, forventningsfull, men sint og redd. Sint på pappaen, redd for smertene, redd for følelsene mine både med tanke på pappaen, barnet og min fremtid slik jeg kjente den. Mest redd for om jeg var i stand til å ta vare på dette barnet.

Han ble født 11.10 på formiddagen i smertenes inneklemte forbannelser og rop, og i en tro på at dette overlever jeg ikke. Et stykk livredd mamma og et stykk hvesende, kravlende, blodig baby. Om noen skulle skrevet meg og mitt første barn ut fra sykehuset seks timer etter fødselen, slik forslaget lansert av helseminister Bent Høie beskriver, hadde jeg trodd helsevesenet var enda galere enn jeg tenkte i 2002.

Etter fødselen var jeg sår herfra og til evigheten, innvendig og utvendig – både hjerne og underliv. Jeg klarte ikke å gå på do, eide ikke matlyst, puppene svulmet til uant størrelse og tok fargen blå. Jeg sov ikke og stresset med hva jeg burde føle. Hvordan var man mamma egentlig?

Ved siden av meg lå dette barnet med sine hveselyder og klynk. Nabodama, som sikkert hadde store smerter på grunn av keisersnitt, ropte fra tid til annen på natta: «Kan du ikke få den ungen din til å være stille.» Et stykk livredd mamma og et stykk hvesende, klynkende, famlende og nydelig baby.

Jeg ringte på og spurte om barnepleieren kunne ta han ut litt, men hun informerte om mor–barn-vennlig sykehus og hvor viktig det var at mor og barn fikk god tid til å være sammen. Jeg smilte og forsøkte å se ut som en god mor sikkert gjør, mens jeg innvendig forbannet både henne og ungen.

Jeg så på min sønn, og jeg så på meg selv i speilet og skammet meg. Gledet jeg meg nok? Om jeg ikke gledet meg, kommer sikkert noe forferdelig til å skje. En ny redsel begynte å ta form i meg, noe jeg aldri hadde kjent på før, som et sår som sannsynligvis aldri vil gro. Hva om barnet mitt dør?

Min sønn fikk nødvendig sjekk, lysbehandling og steg etter hvert de små grammene i vekt som gjorde at vi kunne dra hjem – etter fire døgn. Selv om jeg følte meg behandlet som en føde- og ammemaskin, der stadig nye personer kom inn og klemte på puppene mine stort sett uten å spørre først, så var ammingen kommet i gang.

Sårene på brystvortene mine økte i smerter og omfang for hver gang barnet tok tak, men jeg hadde fått råd om ullinnlegg, ammeteknikk og salver. Jeg blødde ut bleier, men fikk nettingtruse og bleier med meg. De ørten stingene i underlivet var sjekket som ok, selv om ingen hadde spurt meg om urin og avføring. Jeg drakk minst mulig, slik at jeg ikke trengte å tisse, og bare tanken på å drite gjorde meg kvalm.

Mens jeg kledde på min sønn det settet jeg hadde valgt ut til han, tenkte jeg på at de umulig kunne vite hva de gjorde, de som lot meg vralte ut fra avdelingen alene med dette barnet. Jeg kledte på hans første egne klær, en supermyk hvit body, lysbrun bukse og matchende jakke med hundemønster og hvit og brun lue, mens jeg tenkte «Tenk at de ikke stopper meg! Med en kropp som føles som om den er i oppløsning, og et barn som jeg sikkert kommer til å drepe».

Jeg følte meg ute av stand til å dra hjem etter fire dager. Hvordan skulle det vært om jeg ble skrevet ut i dag, som 22-åring, seks timer etter fødselen? Alene med barnet, og med mangel på jordmødre og helsesøstre i kommunene?

I to dager lekte pappaen og jeg kjærester, og så var vi alene sønnen min og jeg. Helsesøstera kom på et kort besøk etter 14 dager. Jeg husker ikke mye av det besøket. Mulig det var nyttig, men mye kunne ha gått galt på 14 dager.

Heldigvis var vi ikke egentlig alene. Vi hadde familie og venner. Ei søster ga tips om å strekke dusjen til toalettet når jeg gikk på do, slik at dusjstrålen med lunkent vann både renset sår og minsket smerter.

Min mamma var en telefonsamtale unna, som den gangen jeg ringte klokka 05 om morgenen og bare gråt. Hun hoppet i bilen, kjørte to timer for å hente både deg og meg. Jeg fikk sove, og du ble nært knyttet til «mor». Ei «svigermor» som sa jeg kunne komme når som helst, og som lot meg sove lenge.

Mitt søskenbarn, som ble til «gudmor», som sammen med sin nyfødte datter gjorde at det å være mamma ble gøy. Sannelig ble vi ikke «mor, far og barn» etter hvert, med stasjonsvogn, men uten hund. Pappaen ble igjen trygg, god og støttende for barn og mor.

Politikere og folk er nok enige i at mor, barn og familie har behov som strekker seg ut over seks timer etter fødselen. Spørsmålet er hvordan disse behovene skal dekkes.

Føde- og barselomsorgen har i flere århundrer vært hjulpet av krafsekoner, kloke koner, jordmødre, familie og naboer. Vi skal ikke tilbake til at alle kvinner skal føde hjemme. Mine aner består av mange unge kvinner hvor det er notert bak navnet deres «død i barsel».

Vi skal heller ikke tilbake til min mors generasjons barselomsorg, der de nesten ikke skulle se barna, de skulle ligge (og i verste fall pådra seg blodpropp) og slappe av i en uke, slik at de ble klare til å ta seg av barnet sitt. Amming pågikk ikke så lenge.

For 16 år siden var jeg misfornøyd med mor–barn-vennlige sykehus, sannsynlig delvis fordi jeg ikke hadde fått med meg at «mor», det var meg. Barselomsorgen som planlegges politisk p.t., er uverdig og farligere. Ansvar og plikt for barnet blir satt direkte til mor og eventuelt resten av familien, og skal foregå hjemme.

Mors behov er ikke med i dette regnestykket. Fødsel og barsel blir beskrevet som noe naturlig, men jeg minner om at det å dø strengt tatt også er naturlig.

Nylig foreslå noen å endre nasjonalsangen med tanke på linjene «Alt hva fedrene har kjempet, mødrene har grett». Når vi snakker om føde- og barselomsorgen, så mener jeg linjen «mødrene har grett» er passende.

Føde- og barselomsorg er rettigheter kjempet frem gjennom århundrer av kjempende kvinner, men også av gråtende mødre. Disse rettighetene skal verdsettes fordi de betyr liv for mor og barn.

Blant annet på grunn av gode føde- og barselrettigheter kan jeg i dag feire min sønn. En staut kar som har vært med på å gjøre meg til den jeg er i dag. Han som gjorde meg til mamma – det viktigste jeg er for noen, og som jeg nå ser opp til både på den ene og andre måten.