Del 2: Identitet ukjent

Her kan du høre sykepleier og forfatter, Jan-Erik Vik, lese andre episode:

Musikk: « Thin Line » av Jahzzar,  CC BY-SA 3.0

Andre episode av påskekrimmen <<Likkjellermysteriet>>:

Sykehusdirektør Konrad Langfeldt hadde akkurat avsluttet en telefonsamtale med en journalist fra lokalavisen, da Peder Kluft kom inn på kontoret hans. De gråstenkte tette krøllene sto i sterk kontrast til Peders blanke isse. Han tok hånden opp i pannen og dro fingrene sakte gjennom håret.

– Dette må ikke ut Peder, brummet direktøren.

– Jeg har nettopp blitt grillet i en halvtime om rutinene ved operasjonene våre, etter at han idioten av en operasjonslege glemte igjen den skruen. I tillegg så er det protester og folkeopprør i forbindelse med sammenslåingen av sykehusene. Journalistene er som sultne gribber for tiden. Og for ikke å snakke om økonomien … Han blåste luft ut mellom leppene så de kraftige kinnene sto ut som store ballonger. Det var tydelig at han hadde mye og hanskes med.

– Vi må etterforske dette internt nå. Finne ut hvem fanken denne dama er. Det må jo være en glipp i rutinene et sted. Peder nikket mot direktøren. Han visste godt at liklageret var hans ansvar, men merking og levering av de avdøde ble utført av de enkelte avdelingene. Enten selv eller ved hjelp av portører.

– Jeg sjekker først ut mot avdelingen som har levert Sonja Bryn. Den ekte Sonja, altså. Jeg tenker at det må ha vært rotet med lappene, at de har levert to lik og i farten skrevet ut to identiske tålapper. Dersom det viser seg å stemme, så er jo dette raskt oppklart. Da trenger vi bare å få navnet på vedkommende. Jeg kontakter dem med det samme, ok?

– Helt greit, men gjør det diskret da. Vi skal ikke ha noen rykter løpende i gangene nå. Da er journalistene på tråden i løpet av den neste timen. Hold meg orientert.

..........

Peder gikk rett ned til hjerte- lungeavdelingen hvor Sonja hadde vært pasient. Etter en prat med vakthavende lege og sykepleier ble det raskt avklart at Sonja Bryn hadde vært pasient hos dem og blitt trillet ned til kjølelageret dagen før. Noen andre pasienter hadde derimot ikke gått samme veien på over en uke …

– Fanken, mumlet Peder for seg selv idet han rådvill gikk bortover korridoren. Han hadde svart flåsete da spørsmålet om det var kluss i systemene på kjøla, hadde kommet.

– Ikke i mine systemer. Der er det full kontroll, hadde han jugd. Øynene stirret intenst på ett punkt da han svarte. Var det en ting han hadde lært seg, så var det å ikke kikke opp mot venstre når en løgn ble servert. Det gamle løgndetektortrikset kjente for mange til …

……….

Klokken nærmet seg fire, og vaktskiftet var egentlig over på geriatrisk avdeling. Sykepleier Åse Lom kikket irritert på klokka. Hun skulle ha folk på middag, og ennå hadde ikke avløseren hennes kommet. Hun grep telefonen og slo nummeret til Britt Skog som sto på øverst på vaktlista. Det ringte flere ganger uten at noen svarte. Rød i ansiktet bladde hun gjennom sin egen telefonliste på mobilen. Hun visste at sykehusprestens kone, Gitte Haarr, som hun selv kjente litt, var venninne med Britt Skog og tok derfor sjansen på å kontakte henne

– Hei, det er Gitte …

Prestefruen, som selv arbeidet i den administrative avdelingen på sykehuset, var rask til å besvare oppkallet.

– Hei Gitte. Det er sykepleier Åse Lom fra geriatrisk avdeling som ringer. Har du snakket med Britt i det siste? Hun skulle vært på jobb her nå, og jeg er allerede på overtid med gjester som venter hjemme. Hun svarer ikke telefonen engang. Jeg vet jo dere treffes en del, så jeg tok sjansen på å ringe deg … Og så synes jeg det er litt ulikt henne …

Det ble først litt stille i andre enden, før Gitte begynte å snakke med skjelvende stemme.

– Du, jeg har forsøkt å ringe henne jeg også. Hun svarer som regel alltid mobilen eller ringer opp igjen. Jeg var hjemme hos henne i går, og da var det ingen som åpnet. Det var helt mørkt i huset … Jeg kikket inn gjennom vinduet, men det var ingen der inne.

– Uff, dette var ekkelt. Hun har jo ingen andre heller så vidt jeg vet. Verken mann eller nær familie. Hva synes du jeg bør gjøre? spurte Åse fortvilet

– Burde jeg melde henne savnet? Fortsatte hun.

– Jeg tror jeg ville meldt det videre oppover i systemet først. Ta det med din leder og så kan han eventuelt høre med direktøren om politiet burde kontaktes. Ja, jeg tror jeg ville gjort det slik … Gittes stemme var nesten hviskende. Hun kjente på hele kroppen at noe var galt. Dette var veldig ulikt Britt. Noe måtte ha hendt henne.

……….

Tjue minutter seinere satt den fyldige direktør Konrad Langfeldt på kontoret sitt og gynget frem og tilbake på sin særdeles ergonomiske kontorstol. Han hadde akkurat fått beskjed om at en av hans ansatte var savnet, og han vurderte frem og tilbake om han burde kontakte politiet. Tanken om at det kunne være det ukjente liket på kjøla gjorde seg plutselig gjeldende. Han klarte ikke slippe den vonde ideen og satte derfor pølsefingrene mot tastaturet og fant frem personalbildene på sykehusets interne nettside. Et raskt trykk på printeknappen og bildet av den savnete Britt Skog la seg på skriveren. I egen høye person tok han med seg bildet i hånden og vandret den lange veien fra kontoret sitt, til den delen av bygget hvor likkjelleren lå. Han gikk deretter inn i heisen og trykket på knappen «K2». Sekunder seinere sto han i en etasje han aldri hadde besøkt tidligere. Han syntes allerede at han kunne kjenne likstanken, selv om det fremdeles var flere tykke dører mellom ham og de avdøde. Han gikk bort til en låst dør hvor en hvit ringeklokke var plassert på høyre side på veggen. Han tok fingeren opp for å trykke, men ombestemte seg og brukte albuen til å presse inn knappen. En intens ringelyd skrek innover korridoren. På innsiden hørte han etter hvert subbete steg som nærmet seg. En lås ble vridd om, og håndtaket gikk ned. Et smalt beinete ansikt stakk frem mellom dørsprekken.

– Jaaa, pep Gunther med sin umelodiøse stemme.

– Jeg må inn på liklageret. Konrad kjente formalinlukta og var usikker på om det kom fra rommet innenfor eller fra det levende liket som sto fremfor ham.

– Det går nok ikke … Her slipper ikke hvem som helst inn. Gunther knep sammen øynene så de liknet på to små vablete rynker. Konrad fikk frysninger av figuren foran seg.

– Vet du ikke hvem jeg er? Konrad var mer brysk i stemmen nå.

– Burde jeg det? Gunther lot tungen sveipe over det hvite skummet i munnvikene.

Konrad hentet frem lommeboka og dro irritert frem et hvitt kort med bilde på.

– Jeg er sjefen din og alle andres sjef på huset her. Jeg er direktøren på sykehuset.

Gunthers kjøttfulle øyelokk vek fra hverandre igjen. Han åpnet døren på vidt gap og gjorde en bevegelse med venstrehånden som tydelig viste at han ønsket direktøren velkommen.

– Kom inn, kom inn … «Deres majestet». De to siste ordene hvisket han, men Konrad snudde seg brått mot ham, usikker på om han hadde hørt riktig.

– Liklageret er rett frem, skjøt Gunther lynraskt inn.

– Mons er der inne nå og henter en avdød som skal flises … Gunther humret lystig av sin egen kommentar. Han hadde aldri hatt noe til overs for autoriteter og ble om mulig enda mindre sjarmerende enn han pleide å være. Konrad tok i håndtaket og så rett i ansiktet til Mons da han dro opp døren.

– Direktøren? Hva gjør du her? Mons så overrasket ut og svarte straks på sitt eget spørsmål.

– Å ja … Frøken X ja. Han nikket alvorlig med nedsunkne øyebryn.

– Er Peder Kluft her nede? Jeg skulle møte ham her? Konrad tok hånden foran nesen. Ble tydelig uvel av lukten og utsikten.

– Jeg er her … Peder kom heseblesende inn fra siden.

– Har du med bildet? spurte han andpusten.

– Ja visst. Konrad rakte ham papirarket med foto av Britt Skog på.

– Hmm, ikke bra …, hvisket Peder for seg selv. Han gikk bort til en seng som sto plassert i et hjørne. En stor lapp var festet på enden av sengen. «Ikke rør» sto det med store tykke tusjbokstaver. Det var tydelig at frykten for at det ukjente liket skulle komme på avveie, var stor. Peder løftet på lakenet og nikket mot direktøren. Jo, det er henne.

– Helsike … utbrøt direktøren. Da er det en av våre ansatte. Nå blir det fullt oppstyr. Det er ingen vei tilbake, vi må kontakte politiet … Dette stinker mistenkelig lang vei … Konrad lot blikket sveipe over alle de tildekkete sengene for deretter la øynene gli over ansiktene til Peder, Mons og Gunther.

– Steng av dette rommet med en gang. Ingen skal inn her før politiet er på stedet.

Tredje episode av «Likkjellermysteriet» publiseres midnatt.

Her kan du høre sykepleier og forfatter, Jan-Erik Vik, lese andre episode:

Neste episode publiseres ved midnatt og blir lagt ut her.