Del 1: Velkommen til likhuset

Her kan du høre forfatter Jan-Erik Vik lese første del:

Musikk: « Thin Line » av Jahzzar,  CC BY-SA 3.0

Første episode av påskekrimmen <<Likkjellermysteriet>>:

Det hadde regnet kraftig de siste fire dagene. I gatene fosset vannet i små kanaler. Sand og grus la seg som striper på asfalten og demmet opp regnvannet i store dammer. Mons Myrvold hadde akkurat parkert bilen utenfor sykehuset og sto nå foran en sølepytt og vurderte om han skulle hoppe over eller gå rundt. Han valgte det siste. Han var ikke særlig spenstig lenger og hadde vel strengt tatt aldri vært det tidligere heller. Den store magen sto ut som en blytung medisinball, og han vurderte det slik at faren for en overbalanse og et mulig fall var overhengende. Det tok ikke spesielt mye lengre tid å gå rundt, men han gjorde stadig slike vurderinger for å begrense den fysiske aktiviteten. Pusten hans var tung, og det føltes som et dagsverk bare å dra rundt på den store kroppen. Overvekten hans var ikke tilfeldig. Livsstilen han førte var direkte usunn.

 Han tente seg en røyk. Strevde med å få fyr i det tette regnet. Han kom seg under halvtaket ved sykehusinngangen og fikk glør på sneipen.

– Er du virkelig nødt? Må jeg mase på deg om dette hver morra? Den unge securitasvakten pekte på «røyking forbudt»- skiltet og ristet på hodet. Mons fnyste.

– Jeg har jobbet her i førti år snart … Trettifem av disse årene har det vært helt greit å røyke her. Har du lyst til å komme ned i kjelleren og kjenne lukta jeg står i hver dag? Mulig du da forstår hvorfor jeg må ha litt røyklukt nesa …

– Jeg bryr meg ikke om du står i drittlukt eller liklukt. Det er ikke lov å røyke her, og dermed basta. Du får vennligst fjerne den røyken eller så tar jeg dette videre. Du oppfører deg jo som en tenåring i puberteten …

Vakta grep etter røyken, men Mons vred seg rundt og sugde inn et skikkelig magadrag som han blåste ut mot den unge jyplingen. Deretter knipset han sigaretten på bakken og gikk inn hovedinngangen. Mons småflirte. Det var slike små episoder som holdt humøret hans oppe. Man fikk ikke mer moro enn man lagde selv. Han gikk inn i heisen og trykket på <<K2>>. Da heisen gikk ned mot den nederste kjelleretasjen, fikk han en merkelig følelse i magen. Han fryktet først at det var magesåret som hadde våknet til liv igjen, men det var mer en følelse av angst og uro. Det var som om noe var i gjære. Mons gikk inn garderoben, fant frem til sitt faste skap og skiftet. Da han tråkket ned i slagstøvlene, kom kollegaen Gunther stormende inn. Han hadde jobbet omtrent like lenge i avdelingen som Mons, men var ganske ulik som type. Gunther var en anelse pukkelrygget, med tynt pistrete hår som lå klistret til issen. Han så ut som om han hadde bodd i likkjelleren i hele sitt litt. Huden var gusjen og nesten gjennomsiktig. De lilla blodårene var godt synlige, og det var så man nesten kunne se blodet strømme gjennom dem. De tynne og lange fingrene liknet krokete greiner, og ansiktet var beinete som hos en levende død. Tennene var kun små brune stumper, og han hadde en ånde som slo fra seg som en svensk surstrømning. Han snakket lavt, sakte og nærmest hvesende.

– Er du klar, Mons? Det er et lass av kropper som skal klargjøres for obduksjon. Du får smøre motorsaga godt … Han lo med en latter som hørtes ut som sur gnikking på ei fele.

Mons stønnet høyt. Han visste at dette betydde overtid, men når han først var i gang med jobben, så gikk jo timene unna. Han var egentlig tømrer og var derfor god til å bruke verktøy. Det å skjære opp likene slik at obdusentene kunne få fritt leide til de indre organene, var en smal sak for en håndverker. Da han hadde fått jobben for nærmere førti år siden, fikk han et enkelt innføringskurs og deretter tittelen laborantassistent. Det var ikke hvem som helst som tålte en slik jobb. Det å skjære i døde kropper var neimen ikke for Gud og hvermann. Eller det var kanskje mer en jobb for Gud, hadde han mang engang påpekt. Det å skulle skjære lemmer av døde kropper var noe man skulle gjøre med respekt og verdighet. Her var det ikke rom for fjas og ablegøyer. En annen detalj som andre slet med var lukten. Eimen av likene, sammen med den kjemiske lukten av formalin kunne få besøkende til å avstå fra å spise i dagevis.

De to laborantassistene var gjenstand for mye baksnakking på vaktrommene rundt om på de ulike avdelingene på sykehuset. Folk fryktet dem litt, og rykter hadde spredt seg om disse to merkverdige fyrene i kjelleren. Rykter om at de hadde en unaturlig interesse for jobben …

……….

Mons kikket på listen over kroppene som skulle dissekeres. Førstemann ut var en førtifem år gammel kvinne ved navn Sonja Bryn. Han tok med seg skjemaet med navnet hennes, gikk ut i korridoren og vandret med tunge skritt mot det overfylte kjølelageret, hvor likene ble oppbevart. Da han åpnet døren så han rett i ryggen på en kraftig mann. Han snudde seg brått og stirret på Mons.

– Ja? sa Mons bryskt.

– Skal du bare stå der? Mannen, som bar en hvit T- skjorte merket med sykehusets logo, rynket pannen og mumlet stresset at han var på vei ut.

– Hvem leverte du akkurat nå?

Mons kikket på navneskiltet som var festet på t- skjorten og leste navnet «Michael Søderlund» og tittelen «Portør».

Portøren pekte mot en seng, og presset seg forbi Mons og ut av rommet. Mons himlet med øynene og stirret mot rekkene av senger som var plassert etter hverandre. De var satt i system slik at man hele tiden visste hvilket lik som var det neste som skulle inn til obduksjon. Alle sengene var redd opp som om det var tomme senger, men trente øyne så straks at det lå et dødt menneske under. Alle hadde hvite laken over seg, men en og annen seng hadde et laken som var gjennomtrukket av blod. Mons sjekket navnelappen som var festet på stortåen til et lik som var plassert helt til høyre i rommet. Sonja Bryn sto det. Han trillet så sengen med den avdøde inn på obduksjonsrommet. Gunther sto allerede klar i sin hvite oljefrakk. Over munnen og nesen hadde han et bind som skjulte de tørre leppene. Øynene var blasse, men likevel intense i sitt uttrykk. Mons festet munnbindet sitt, og dro av lakenet. Den nakne kvinnen lå foran dem. De løftet henne forsiktig over på arbeidsbenken, en stålfarget kald flate med en renne på siden, som endte opp i en sluk helt nederst. Over benken hang to store lamper med kraftige lysrør. Rommet ellers var hvitt med blanke fliser på gulv og vegger, noe som gjorde rommet sterilt i sitt utseende, og lett å rengjøre. De to laborantssistentene hentet frem instrumentene sine og gjorde seg klare til å kutte opp de delene som var foreskrevet på bestillingen.

– Vent litt, sa Mons plutselig.

– Det er noe som ikke stemmer her. Han stirret intenst mot kvinnen som lå stiv og blek på benken. Gunther himlet med øynene.

– Hva er det du tuller med? Han snakket høyere og mer pipete enn han pleide.

– La oss nå komme i gang da …

Mons hentet journalen til den avdøde og rynket pannen.

– Det står her at hun er førtifem år … Denne kvinnen er ikke så gammel. Hun er knapt over tretti. Gunther dro ned munnbindet og åpnet munnen slik at fortennene viste seg som brune istapper.

– Hva søren … kvinte han.

Mons tok av seg arbeidshanskene og hentet den trådløse telefonen som var festet i en beholder på veggen. Han slo nummeret til avdelingsleder Peder Kluft. Peder besvarte anropet etter tre ring.

– Mons fra kjelleren … Det er noe som ikke stemmer med liket her.

– Hva da ikke stemmer? Hva prater du om? Vi har mye å gjøre i dag, så vi har ikke tid til morsomheter nå.

– Det er en dame, Sonja Bryn på førtifem år, som skal klargjøres til obduksjon. Hun er ikke førtifem år …

– Men kutt ut nå da, gjør jobben din da. Dette vaset har jeg ikke tid til.

– Greit, svarte Mons sarkastisk.

– Jeg kutter henne opp, men dama som ligger foran meg er knapt fylt tretti. Du får svare for dette i etterkant du da …

Det ble stille i andre enden. Mons kunne høre at Peder bladde febrilsk i papirene sine.

– … Sonja Bryn … Jo hun skal være førtifem år. Hun er 167cm høy og har lyseblondt hår …

– Denne dama er høyreist, sikkert nærmere 180 cm, og håret er nesten ravnsvart … Men da starter jeg bare saga da. Mons smilte skjevt til Gunther, som ikke fortrakk en mine.

– Nei, for helsike da Mons … Jeg kommer ned. Sjekk kjølerommet om noen kan ha forbyttet lappene … Dette er fader meg helt vilt. Jeg er der om ti minutter.

Seks minutter seinere sto avdelingsleder Peder Kluft i formalinlukta og stirret mot kvinnen på benken. Mons kom inn i rommet.

– Du har jammen meg rett, Mons. Denne dama er mye yngre … Mons nikket. På tross av at han hadde vært inne på det iskalde kjølerommet og sjekket tålappene på likene, så svettet han i pannen. Han hadde beveget seg atskillig raskere enn han pleide. Nyheten han hadde med seg var derimot av en art som fikk det til å gå kaldt nedover ryggene deres.

– Jeg sjekket kjøla nå, begynte han med skjelvende stemme.

– Jeg fant en dame som passet til beskrivelsen … Hun hadde også en lapp på stortåa, men det har ikke vært en forbytting. Mons rakte den trådløse telefonen til Peder …

– Du må ringe direktøren, Peder. På den lappen sto det også Sonja Bryn …. Det vil si … Mons svelget tungt. Svettedråpene fra hårfestet hadde nå funnet veien nedover kinnene og lagt seg som små blanke perler i den ustelte barten.

– Det vil si at vi har et lik …. Et lik som vi ikke kan gjøre rede for …

Andre episode av <<Likkjellermysteriet>> publiseres midnatt.

Her kan du høre forfatter Jan-Erik Vik lese første del:

Neste episode publiseres ved midnatt og blir lagt ut her.