De eldres digitale stemme
Hva gjør du hvis du blir sykmeldt på ubestemt tid? Sykepleier Trine Jaksland Graff engasjerer seg på sosiale medier for en verdig eldreomsorg.
– Det er det verste
jeg har vært med på. Jeg har født tre barn, og fødselssmerter var
ingenting i forhold!
Trine Jaksland Graff er midt i forklaringen om hvordan det
kjentes å få hofta si ut av ledd. Det er bare et lite avsnitt i
historien om hvordan livet med psoriasisleddgikt har artet
seg.
Hun sitter med begge beina utstrakt i skinnsofaen i
barndomshjemmet hun har overtatt i Bødalen ved Slemmestad i Røyken
kommune. I fotenden slumrer den døve hunden Leo, en fem og et halvt
år gammel cavalier king charles spaniel.
Mistet faren
– Det startet med psoriasisutslett i huden da jeg som 18-åring
mistet faren min som var kreftsyk, forteller Graff.
Tapet gikk hardt inn på henne, men den mangeårige
langrennsutøveren fortsatte å leve et aktivt liv ute i naturen. Hun
bodde ni år på Tenerife og jobbet innen både reiseliv og salg før
hun i 2005 utdannet seg til hjelpepleier.
– Det var ingen ledige stillinger for hjelpepleiere der jeg
ønsket å jobbe, så jeg utdannet meg til sykepleier i stedet.
Hun ble ferdig i 2010 og fikk jobb akkurat der hun ønsket, ved
lindrende avdeling på Bråset bo- og omsorgssenter, hvor hun trivdes
godt.
Hofteproteser
Men livet suser ikke alltid av gårde som planlagt. Graff rakk
bare å være sykepleier i et års tid før hun ble plaget av stadig
økende smerter i høyre hofte. Hun fikk diagnosen
psoriasisleddgikt, en type psoriasis som angriper leddene med
betennelse, smerter og hevelser.
Det ble operasjon og hofteprotese i 2011. Så kom smertene i
venstre hofte. Den ble skiftet i 2014. Da ble det komplikasjoner.
Hofta gjorde veldig vondt i nesten ett år.
– Til slutt oppdaget legene denne sementlekkasjen.
Graff holder fram en hvit, skjelettaktig bit på størrelse med
en halv fyrstikkeske.
En og en halv måned etter gikk den samme hofta ut av ledd med
disse smertene som altså var verre enn fødslene. Det skjedde igjen
to ganger til. Hun ble redd for å gå ut, redd for å snu seg for
brått.
– Siste gangen nektet jeg å dra hjem fra Drammen sykehus.
Det var i fjor sommer. Da reopererte de henne og skiftet
hofteskåla. Siden da har hofta sittet på plass.
Stor sorg
Men det verker i andre ledd også. Når hun våkner hver morgen, er
hun stiv. Nå får hun jevnlig sprøyter med biologiske legemidler som
skal forhindre nye betennelser. I taket i stua henger røde bånd,
såkalte red cores. En halv medisinball ligger på gulvet.
– Jeg trener hver dag, men er avhengig av hvile også.
Graff har ikke kommet seg tilbake i jobb igjen, selv om hun
mener det er flere ting hun kunne klart å gjøre. NAV og
arbeidsgiver er ikke alltid like villige til å se mulighetene,
synes hun.
– Min store sorg er at revmatologene råder meg til ikke å
jobbe som sykepleier mer. Men jeg kunne jo gjort andre ting innen
sykepleie!
Hun nevner blant annet refleksjonsgrupper for ansatte ved
sykehjemmet eller pårørendegrupper for dem som har en nær person
med demens, hvor hun også kunne brukt utdanningen hun har innen
psykodrama.
– Pårørende er en ressurs. Men ansatte i eldreomsorgen har ikke
tid til å utnytte dem i dag, hevder hun.
Aktiv i sofaen
Nå har Graff vært sykmeldt i to og et halvt år. Siden 2014 har
skinnsofaen i stua vært arbeidsplassen hennes. Nettbrett, en
bærbar datamaskin eller mobiltelefonen er verktøyene hun trenger
for å publisere de viktige ordene som viser hvordan det står til
med Kommune-Norges eldreomsorg.
Hun tvitrer, publiserer bilder på Instagram og skriver innlegg
på bloggen sin, som hun legger lenker til på facebooksiden hun har
døpt «Verdig eldreomsorg». Hun er også fast blogger på Sykepleiens
nettsider, er med i ressursgruppa for eldre hos Norsk
Sykepleierforbund (NSF) og i NSFs faggruppe for geriatri og
demens.
– Jeg startet facebooksiden fordi jeg var nødt til å finne på
noe å gjøre. Ingen ville ha meg i yrkeslivet. Nå har jeg nesten 70
000 følgere på Facebook, så det har i grunnen bare balla på
seg.
Hun har fått to gode hjelpeadministratorer på siden:
Spesialsykepleier Anne Merete Hage og Anne Trine Smidsrød.
«Sånn er det»
Først kalte Graff facebooksiden for «en verdig død», etter en
opplevelse som student i praksis på et sykehus:
– Jeg fulgte en døende dame og skulle gå av vakt. «Da ringer vi
vel etter en fastvakt som sitter hos henne i natt?» spurte jeg.
«Nei», fikk jeg til svar. «Skal hun dø alene da?» spurte jeg. «Ja,
sånn er det», var svaret.
Det gjorde sånn inntrykk på Graff at hun skrev et
refleksjonsnotat om episoden.
– Jeg tenkte at jeg skulle aldri bli en sånn sykepleier som
rettferdiggjør en faglig uforsvarlig handling med «sånn er det».
Etter at hun kom i jobb, opplevde hun flere episoder som hun
reagerte på.
– På den palliative avdelingen jeg jobbet, fungerte det fint,
men på andre avdelinger var det ikke alltid sykepleiere. Det var
alltid én på huset, men hvis denne ble tilkalt, kunne det gå en
halvtime før det kom noen. Dermed måtte døende pasienter med store
smerter vente unødvendig lenge.
Graff fikk også som pårørende erfare hvordan eldreomsorgen
fungerer:
– Svigermor ble sendt rundt som pakkepost i systemet like før
sin død.
Vil vise hvordan det er
– Hva vil du oppnå med engasjementet ditt?
– Jeg ønsker å synliggjøre hvordan det er i eldreomsorgen, og
så vil jeg kjempe mot NPM (New Public Management: et system for
organisering og finansiering, red. mrk.). Det har ikke noe i
eldreomsorgen å gjøre. Folk er individer, ikke varer. Sverige har
gått bort fra NPM, da kan Norge også klare det.
De personlige historiene som kommer til Graff, handler gjerne
om slitne pårørende og om syke eldre som ikke får sykehjemsplass
eller den hjelpen de trenger. Eller om de som må dele rom til tross
for politikeres løfter om enkeltrom til alle. Mange havner mellom
to stoler og blir sendt fra institusjon til institusjon, ofte i den
mest sårbare tiden før døden inntreffer.
– Mange trodde jeg overdrev, men alle eksemplene som kommer til
meg i form av e-poster og innlegg til bloggen fra både pasienter og
pårørende, viser at det er mye som ikke er bra.
– Hvilke historier har gjort mest inntrykk på deg?
– Det er så mye at det er vanskelig å trekke fram enkeltsaker.
Når jeg ser alle eksemplene, tenker jeg at det jeg holder på med,
er på sin plass. Jeg føler at jeg har åpnet noen dører. Nå er det
eldreomsorg hver dag i media.
Plikt å si fra
Mange av henvendelsene er fra anonyme sykepleiere og
hjelpepleiere/helsefagarbeidere.
– De er redde for å stå fram. Lojaliteten er helt utrolig
sterk. Men det er noe som ikke stemmer hvis vi ikke skal kunne si
ifra når lover og forskrifter brytes. Da har vi jo faktisk en plikt
til å si ifra. Men de som gjør det, blir skvisa ut eller får ikke
jobb andre steder, sier Graff og legger til:
– Jeg savner lojalitet mellom de ansatte, ikke bare mot
ledelsen. Jeg skulle ønske ansatte kunne gå sammen om å si ifra.
– Hva opprører deg mest med dagens eldreomsorg?
– At den er så lett å nedprioritere. Småligheten hos
kommuneledelsen. Det er nok av byråkrati og folk i ledelsen, men
altfor lav bemanning på golvet. På enkelte sykehjem kan det være én
sykepleier på 40–50 pasienter.
Både rød og blå
– Hva ville du gjort hvis du var Bent Høie?
Graff ler før hun blir stille en stund.
– Jeg ville sørget for at kommunene gjorde eldreomsorgen til et
attraktivt sted å jobbe. Jeg ville sikret gode ledere som vet hva
som foregår og som ser, hører på og får med seg de ansatte. Da blir
det færre sykmeldinger også. Sykepleierne har for mange oppgaver
utenom sykepleie, som å stryke tøy og lage mat. Ikke det at jeg er
så fin på det, altså. Men det er unødvendig bruk av
ressurser.
Hun tenker litt til mens hun serverer kaffe og hjemmebakte
boller.
– Og så ville jeg skrotet NPM fortest mulig! Ingen dager er
like i hjemmesykepleien og på sykehjem, det tar ikke NPM høyde for.
Graff forsøker å være politisk nøytral i engasjementet sitt,
men har blitt beskyldt for å være både rød og blå. Som moderator av
kommentarene på Facebook og bloggen har hun én regel hun overholder
strengt:
– Jeg sletter alt av kommentarer som setter svake grupper opp
mot hverandre. Dette handler om eldreomsorg, ikke innvandring, sier
hun bestemt.
Eldrealliansen
Den 22. juni i år ble det dratt i gang enda et eldreopprør som
Trine Jaksland Graff var med på. Eldrealliansen ble stiftet.
Foruten Graffs Verdig eldreomsorg, består den av lege Synne
Bernhardt, Pårørendealliansen og Eldrekonvensjonen.
Alliansen er inspirert av pasient Asbjørn Krogsæther som nektet
da Åsnes kommune ville sende ham hjem fra sykehjemmet. Kommunen
hadde lagt ned 15 sykehjemsplasser, og Krogsæther startet seinere
et opprør da en kvinne som ikke fikk sykehjemsplass døde hjemme.
Eldrealliansen fikk TV2 med seg og holdt et folkemøte på Sønsterud
bofellesskap i Åsnes.
– Vi klarte å få de 15 sykehjemsplassene tilbake, sier Graff
fornøyd.
De holdt et liknende folkemøte i forbindelse med nedskjæringene ved Furuset sykehjem i Oslo. Og seinere et i Kragerø etter at sykepleien.no i juli skrev om tidligere sykepleier Elisabeth Pedersen som mest av alt ønsket seg en sykehjemsplass. Resultatet ble at Pedersen fikk sykehjemsplassen sin. Foreløpig bare en midlertidig korttidsplass, men med lovnader om langtidsplass når det blir ledig.
Bruker private midler
Eldrealliansen er ikke en organisasjon ennå, og alt som gjøres
er basert på frivillighet.
– Vi bruker våre private midler når vi reiser og holder møter
et sted.
Det fjerde møtet hadde Eldrealliansen sammen med Oslo
legeforening og Eldre legers forening på Litteraturhuset i Oslo den
22. august. Politikere og fagfolk debatterte både verdigheten i
eldreomsorgen og NPM, saker som Graff har vært med og løftet. Det
var fullt hus.
– Legene forteller om kommuneadministrasjoner som overkjører
det faglige skjønn. De blir ikke lyttet til når de sier at et
menneske må på sykehjem. Vi sykepleiere merker det også. I
utdanningen lærer vi å ivareta pasientens fysiske, sosiale og
åndelige behov. Men i virkeligheten er det kun det fysiske som blir
dekket.
– Hva blir det neste på programmet?
– I september skal jeg snakke på Sykepleierkongressen om
hvordan man kan bruke sosiale medier. Den 1. november skal
Eldrealliansen ha fakkeltog for en verdig eldreomsorg i alle de
største byene. Det blir stort, og jeg håper mange blir med så dette
blir synlig i hele Norge!
0 Kommentarer