– Trenger fortsatt politibistand

Regjeringen ber nå helseforetakene bedre tilbudet til transport av psykisk syke personer.

– Vi skal ha akuttjenester som er preget av verdighet for brukere og pårørende, skriver helseminister Bent Høie i det såkalte oppdragsdokumentet til helseforetakene, og påpeker at politi bare skal brukes når det er nødvendig for sikkerheten.

– Det er det vi gjør

Ute i felten­ stiller helsearbeiderne seg uforstående til hvordan man skal kutte ned på polititransportene. 
Hagegata 32 utgjør en av flere rødbrune mursteinsblokker midt i hjertet av Tøyen. Her finner vi ­Lovisenberg DPS. Første etasje huser psykiatrisk akutteam hvor de har holdt til siden oppstarten i 2010.
Psykiatriske sykepleiere, en lege,­ psykiater, og en nylig ansatt sosionom, sørger for at det akuttpsykiatriske behovet til innbyggerne i ­bydelene Grünerløkka, Gamle Oslo­ og St. Hanshaugen ivaretas. 

Klinisk spesialist i psykiatrisk ­sykepleie, Tatiana Penzo, forteller at de har et godt samarbeid med politiet og har en egen kontaktperson ved Grønland politistasjon.

– Jeg ser imidlertid ikke noen­ opplagte løsninger som gjør at vi kan redusere bruken av politi­bistand, sier hun.

Årsaken er at akutteamet kun tilkaller politiet når det ikke finnes andre løsninger.

– I de fleste tilfellene handler det om personer som nekter å møte­ til tvungen legeundersøkelse, sier Penzo.

Kan ikke bruke tvang

– Som helsepersonell inne på institusjon, kan vi bruke tvang når det er helt nødvendig. Det kan vi ikke gjøre utenfor institusjon. Vi har ingen myndighet til å ta oss inn i noens leilighet, sier hun.

En tvungen legeundersøkelse har bakgrunn i et vedtak som fattes­ av bydelsoverlegen ut fra en bekymringsmelding. Den kan ha kommet fra pårørende, fastlege, naboer ­eller andre.
Også i tilfeller hvor akutteamet mistenker at en person kan være til fare for seg selv eller andre, tilkalles politiet for å trygge stedet.

– Vi melder inn vårt behov og møter politiet på stedet. Vi har da forsikret oss om at personen det gjelder befinner seg hjemme. I hvert fall så langt det lar seg gjøre, sier Penzo.
Akutteamet prøver alltid med frivillighet før det er aktuelt å kople­ inn politiet. 

– Ofte ringer vi til ambulanse først. For enkelte er det nok å se noen­ i uniform som forteller dem at de må bli med. Men når alt er prøvd ut uten resultat, må vi kople­ inn politiet. For eksempel i saker­ som dreier seg om vedtak om tvungen­ legeundersøkelse. Det er et juridisk vedtak som vi er pålagt å hånd­heve, sier Penzo.

– Hvordan oppleves det å ha med politiet?

– Stort sett er det greit. Jeg er faktisk overrasket over hvor flinke enkelte politimenn er i møte med ustabile personer, sier hun.

Stressende transport i Oslo­-rushet

Selv om politiet må bistå, tar ikke politiet pasienten med i sine bilder. Det kan by på utfordringene når akutteamet havner­ i hovedstadens rushtrafikk.

Bilen akutteamet bruker er ikke utrykningskjøretøy. Dermed kan den ikke kjøre i kollektivfeltet eller ­parkere hvor den vil.

– Du kan selv tenke deg at du sitter fast i rushtrafikken ved Carl Berner med en psykisk ustabil ­person i baksetet som blir mer og mer stresset. Personen begynner å puste tungt, fikle med dørhåndtakene, mens du blir redd for at pasienten skal klare å hoppe ut av bilen, eller få panikk før du rekker frem til sykehuset. Når vi kommer frem, må vi kjøre rundt og lete etter­ parkering.

Imens står politiet og venter på oss ved inngangsdøra. Det oppleves frustrerende til tider, forteller Tatiana Penzo.

Noen ganger har situasjonen blitt så stressende at Penzo har tenkt «søren heller» og kjørt i kollek­tivfelt og parkert ulovlig.

– Jeg får heller ta den bota hvis jeg blir stoppet, sier hun.
Hun mener det burde finnes en enkel løsning på akkurat slik problemer.

Spesialstyrken dukket opp

Når akutteamet får meldinger om personer de ikke kjenner fra før, hender det de ringer politiet for å høre om det er forhold de bør være klar over.

– Stort sett får vi vite det vi trenger,­ sier Penzo, selv om hun har opplevd at politiet har nektet å dele­ opplysninger.
Andre ganger får de beskjed om at de ikke skal nærme seg personen alene, men vente til politiet dukker opp.

– Jeg har opplevd at hele delta­teamet (politiets spesialtrente styrke­ red.anm.) har dukker opp på stedet. Det er en voldsom affære. Personlig synes jeg det er litt ubehagelig. I slike saker vet politiet noe om personen som ikke vi vet. De tar styringen og «trygger vei». Når det er gjort, overtar vi, sier hun.

Merker økning i saker

Hilde Walsø, operasjonsleder ved Oslo politidistrikt, har tatt imot et stort antall forespørsler fra helsepersonell gjennom årene. 

Det har handlet om assistanse til psykisk syke og tvungent psykisk helsevern. Hun har jobbet i politiet siden 1980 og merker en økning i antall saker hvor politiet må bistå.

– Det har nok noe med at vi blir flere personer i denne byen, og at behandlingstilbudet er annerledes i dag enn i 1980, tror Walsø.

Hun mener samarbeidet med helsevesenet fungerer bra. Spesielt rundt de planlagte bistandsoppdragene. 

– Vi har blant annet jevnlige­ samarbeidsmøter med byens DPSer.­ I tillegg meldes det inn ­saker som forsøkes løst på lavest mulig nivå «der og da».

Oslopolitiet har laget et eget skjema. Her fyller helsepersonell­ ut nødvendig informasjon om bistandsoppdraget.

– Helsepersonell ringer oss så opp. Vi får pasientens personalia og vi diskuterer nødvendighets­behovet, sier hun.

Å bare skrive «forhøyet volds­risiko» i politiets skjema kan være litt for ullent.

– Det er bedre å være mer konkret­ Beskriv gjerne hva som skjedde ved siste kontakt med ­pasienten. Da er det lettere å enes om nødvendighetsbehovet, oppfordrer Walsø.

Politiets krav

I tillegg til nødvendighetsbehovet, ønsker politiet at helsepersonellet stiller med ­kjøretøy som er egnet til transport av pasienter.

– Vi ønsker ikke å stigmatisere pasienten ved å sette han/hun i en uniformert politibil dersom det er unødvendig, sier Walsø.
Det er derfor sjelden psykisk syke transporteres i politiets kjøretøy.

– Da må det for eksempel være­ snakk om at pasienten er så ut­agerende at politipersonellet må bruke­ mye makt for å få kontroll over pasienten og situasjonen.
I slike tilfeller er det også et krav at helsepersonell skal være med i politiets kjøretøy.
Walsø sier at personell fra byens DPSer er godt kjent med rutinene for hvordan bistandsoppdragene skal håndteres.

– Det kan synes som om byens legevaktleger og fastleger ikke er ­like oppdatert, sier Walsø.

Hun sier videre at politiet fremdeles opplever å få henvendelser fra legevaktleger og fastleger som bestiller polititransport av psykisk syke pasienter fra A til B, fordi de er av den oppfatning at dette er en oppgave politiet gjør.

Vil ha "psykebil"

Walsø skulle ønske også Oslo fikk en egen psykiatrisk ambulanse for denne type oppdrag. Det har de fått i ­Stavanger og Bergen. Ambulansene er ribbet for alt innhold bortsett fra sitteplass for pasient og helsepersonell, så ­pasienten ikke kan skade seg.

– En slik ambulanse vil ikke nødvendigvis føre­ til færre oppdrag for oss, men politiets tidsbruk vil kunne bli mindre, siden politipersonell ofte må være med i det ­kjøretøy som transporterer pasienten.

Walsø sier det er ulike oppfatninger om tolkningen av loven når det gjelder om helsepersonell kan bruke tvang utenfor institusjon.

– Politidirektoratet har sendt en henvendelse til Helsedirektoratet hvor de ber om en oppklaring rundt dette.­ Det er viktig at vi har en felles oppfatning av gjeldende regelverk, nettopp for å unngå for mye diskusjon fram og tilbake om dette, når bistandsanmodningene drøftes, ­sier Walsø.

Når det ikke virker. Selv om Walsø sier at samarbeidet mellom politi og helsevesenet stort sett går greit, er det selvsagt episoder som hun håper det blir færre av. Noen av dem gjelder pasienter som stikker av fra institusjon ­eller fra helsepersonell utenfor institusjon.

– Vi må kunne forvente at helse­personell ikke bare lar pasienten forsvinne uten at de forsøker å ha observasjon på han/henne. En slik observasjon og fortløpende­ melding­ til politiet over telefon vil lettere føre politipatruljen dit pasienten befinner seg, slik at pasienten blir tilbakeført til institusjonen.

Vil ikke ha politi

Mental Helse­ er imot bruk av politi ved transport av mennesker i dyp psykisk krise eller helseutfordring.

– Et viktig argument for oss er at helsepersonell bruker tid. ACT-modellen viser jo at man gjennom å bruke tid, slipper inn til brukere som er dårlige, sier leder i Mental helse, Dagfinn Bjørgen.

Mental helse har fått inn mange historier fra psykisk syke som er hentet av politi.

– Å hente personer i deres hjem med familie til stede, har vi mange historier på hvordan situasjonen går ut av kontroll fordi man skal gjøre dette raskt. Oppmøte med ­politi fordi personen er «kjent» fra før, eller oppleves aggressiv, gjør ­ofte situasjonen verre for pasienten og for pårørende, sier Bjørgen.

Han sier at det forventes at helse­personell har kompetanse til å berolige og snakke med folk.

– Man må forvente at man også bruker de timene som er nødvendig for å få en verdig innleggelse uten bruk av tvang eller unødig tvangsbruk, sier Bjørgen.

Mental helse mener at man kan bruke nødrett hvis situasjonen blir til fare for andre.

– Men våre medlemmers erfaring, og de vi har møtt, er at man ­ofte bruker politi for sikkerhets skyld fordi helsepersonell har en frykt, sier Bjørgen.

LES OGSÅ:

- Trener seg til høyere sikkerhet