Bakgrunn: I klinisk sykepleie er det en økende tendens at adekvat ivaretakelse av enkeltpasienters sykepleiebehov begrenses fordi sykepleiernes mulighet til dette kommer i konflikt med ressursknapphet og hensyn til distributiv rettferdighet. Denne ubalansen viser betydningen av diskusjoner om akseptable former for partiskhet i sykepleie.

Hensikt: Hovedhensikten er å etablere et argument for legitim partiskhet i sykepleie.

Metode: Moralfilosofisk analyse og diskusjon av normativt etiske argumenter.
Resultat: Det argumenteres at sykepleie innebærer rolle-relative etiske hensyn som forbinder upartiske og partiske perspektiver. Sykepleieres forpliktelse til å utøve individtilpasset og adekvat sykepleie utgjør en av de viktigste plikter og ansvar i sykepleieprofesjonen. Sykepleie finner sted innenfor rammen av sykepleieprosjekter, i relasjonell nærhet til pasienten, og fordrer ulik grad av tid og oppmerksomhet for å utøves adekvat og individtilpasset. Det argumenteres for at sykepleiere i enkelte situasjoner bør tillates å handle partisk for å opprettholde forpliktelsen til adekvat ivaretakelse av pasienten. Partiskhet innebærer å gi forrang til en pasients behov for sykepleie framfor andre pasienters behov for sykepleie, med utgangspunkt i relasjonell nærhet til den aktuelle pasient. Partiskhet er begrenset både av prinsipielle og situasjonsavhengige vurderinger av berørte pasienters behov, så vel som deontologiske restriksjoner for minimalisering av skade.

Konklusjon: Noen av dilemmaene som oppstår kan betegnes som moralske dilemmaer og kan ikke løses uten uheldige konsekvenser. Det foreslås at noen slike vanskelige situasjoner kan og bør reduseres ved institusjonell og organisatorisk tilrettelegging. Videre foreslås hvordan et rammeverk for normativ sykepleieetikk kan inkorporere tillatt partiskhet og hvilke hensyn sykepleieetikk bør inkorporere for å balansere partiske og upartiske hensyn.