Med barna som hjertesak
Astrid Grydeland Ersvik har hatt døgnvakt for helsesøstrene i ni år. Nå lengter hun egentlig tilbake til skolegården.
I hele ni år har hun kjempet for å gjøre helsesøstrene mer synlige. Jobben har blitt en livsstil, med normalarbeidsdager på minst 10 timer og bare få dager av gangen hjemme i Kristiansund.
Men på faggruppens landsmøte i april sier hun stopp. Det betyr at Astrid Grydeland Ersvik innen sommeren ikke lenger er helsesøstrenes leder, og kanskje tilbringer mer tid med utsikten over Kristiansund fra det gamle 1700-tallshuset på Innlandet.
Eller kanskje ikke. For Ersvik er ikke typen som lener seg tilbake.
På kontoret i Oslo forteller hun om det å gi seg som leder både med vemod og avgjørelsens lettelse i stemmen. Hun sier hun kjenner at det er på tide med en endring, før hun blir sliten. Alt annet ved henne forteller om en kvinne som vil mer. Det er noe med kroppsspråket, myndigheten, og engasjementet.
– Kommer du til å savne jobben?
– Det har tatt meg litt tid å venne meg til tanken. Jeg kommer til å savne de fantastiske folka jeg har møtt. Det kommer også til å bli en overgang å ikke få så mye oppmerksomhet.
Hun vet at hun har satt en høy standard gjennom lange arbeidsdager og en gjennomføringskraft mange andre knapt drømmer om. Den høye, blonde damen utstråler så mye styrke at det er lett å forstå hvorfor hun er engstelig for at hennes gode eksempel skal fungere mer som skremsel enn noe til etterfølgelse.
– Den nye lederen må ikke være som meg. Hun må finne sin egen stil, sier hun.
– Det er et privilegium, men også krevende å fronte saker, sier hun med overbevisningen til noen som vet hva det er å snakke en minister mitt imot. Og som ikke tar fem øre for å gi barn og unges sak et ansikt i møte med stramme kommunebudsjett.
Å lede en tjeneste alle sier er viktig og snakker varmt om, uten at dette gjenspeiler seg i praksis, slik Ersvik beskriver det, blir utfordringen den nye lederen må overta.
– Politikerne lover, og så gjentar det samme seg: Det skjer lite. Jeg blir nok pensjonist før vi for eksempel får se de foreslåtte normtallene.
KONTAKT:Hjemme i Kristiansund er veien kort til kontakten med barn og unge, som er dem hun brenner for. Her på Innlandet skole. |
HJERTESAK:Tilgang på helsesøster i skoletiden er Grydeland Ersviks viktigste hjertesak. |
Tett på: Astrid Grydeland Ersvik |
Hvorfor: Hun har vært en bauta for helsesøstrene i Norge. Stilling: Avtroppende leder for NSFs faggruppe for helsesøstre. Alder: 52 |
skulle likevel sett at jeg hadde fått mer opplæring tidligere, for å bli tøffere i trynet i møte med beslutningstakere og politikere. Jeg lærte ved prøving og feiling. Du kan si det har vært en bratt læringskurve.
Hun påstår hun har mye ugjort. Hun vil likevel gi seg på topp. Det er ikke motivasjonen det står på. Det er mer behovet for å lære noe helt annet, som for eksempel hvordan ha fritid. Og så mener hun det er viktig å ikke klamre seg fast i et lederverv.
I tillegg kommer all reisingen. Ingen skulle tro at hun hadde flyskrekk den gang hun takket ja til vervet.
– Jeg bestemte meg for at det var for slitsomt å være redd. Jeg lærte meg derfor hva som skjer i et fly, og tenkte på at flygerne også har en familie de vil hjem til. Nå sovner jeg nesten før flyet har lettet.
Hun får det til å høres så lett ut. Men så er hun også et bestemt vesen. Er det noe hun vil, så forsøker hun å få det til, uavhengig av om det er privat eller i jobbsammenheng.
– Har du alltid visst at det var inn i helsesøsteryrket du skulle?
– Nei. Jeg hadde lyst til å bli arkitekt og fysioterapeut, men endte på sykepleien siden den utdanningen fantes i min hjemby, Namsos. Min mann jobbet i Nordsjøen, og jeg ville bo der jeg hadde familie.
Siste året på sykepleien fikk hun sitt første barn, og før det var gått to år hadde hun fått nummer to. Tredjemann kom fem år senere. Like etter det andre barnet kom til verden fikk hennes mann jobb i Kristiansund, og familien flyttet. Der skulle hennes møte med helsestasjonen føre henne inn i helsesøsteryrket.
– Jeg var ikke fornøyd med måten vi ble møtt på av helsesøster, så jeg tok en telefon til hennes sjef og sa hva jeg mente. Kort tid etter ble jeg oppringt av sjefen igjen, og fikk tilbud om jobb.
Hun takket ja, og gikk inn i ett års midlertidig stilling før hun tok videreutdanningen som kreves for å bli helsesøster. Utdanningen var i Trondheim. Hun ukependlet, mens mannen var hjemme med barna.
– Vi fikk mange rare reaksjoner. Jeg hadde nok ventet det fra gamle damer, men blant våre radikale venner som var opptatt av likestilling var det overraskende mange som ikke syntes dette var greit. De snakket om hvor flink, oppofrende og omsorgsfull han var. Min mann måtte spørre om de hadde sagt det samme om det var jeg som hjemme.
Dette var på 80-tallet, og hun tror en slik omsorgsfordeling vekker mindre oppsikt i dag. Hun vil likevel rose sin mann gjennom 36 år, for det er selvsagt ikke helt uten grunn han omtaler henne som en arbeidsmaur med lakenskrekk.
– Han regnet på det en gang, og fant ut at de første fem årene jeg var leder hadde jeg ikke en eneste helg helt fri. Det er kanskje noe av det jeg begynner å kjenne på. Jeg vil rydde tid til litt annet enn jobb. Det kjipeste jeg har valgt bort er den sosiale kontakten med venner hjemme. Det har også vært lite tid til trening og andre morsomme ting, som å lære seg italiensk.
Hun erkjenner at hun ikke kunne stått i det krevende arbeidet uten sin mann. De har ifølge Grydeland Ersvik sett hverandre og støttet hverandre. De har krevende jobber, og hun mener det er grunnen til at de er rause med hverandre. Begge er også velsignet med evne til å gripe friøyeblikkene sammen, og å la tunge tanker i fred. I tillegg til at hun kan kunsten å ta en uke av gangen. Det gjør all reising, alt kveldsarbeidet og fremtidige arbeidsbekymringer enklere.
– Hva skal du gjøre etter sommeren?
– Jeg har et jobbtilbud, og jeg håper å kunne få jobbe med faget mitt også fremover. Skal jeg få en aktuell jobb i Kristiansund må jeg nok skifte beite til en annen næring.
Det er dermed godt mulig det kan bli noe pendling. Og hun erkjenner at hun fortsatt vil kjenne på savnet etter det å være vanlig helsesøster igjen, ute i skolen, ute blant ungdommene som den voksne personen noen av dem trenger. Men om det foretrukne jobbtilbudet blir virkelighet, vil hun komme nærmere et roligere liv.
MYE JOBB:- De første fem årene jeg var leder hadde jeg ikke en eneste helg helt fri, sier Grydeland Ersvik. |
0 Kommentarer