Vil ikkje færra te Molde

Tett på Trine Bruseth Sevaldsen

Alder: 37 år

Utdanning: Barnesykepleier

Yrke: Sykepleier på barneavdelingen på Kristiansund sykehus. Avdelingstillitsvalgt på medisinsk klinikk. Ansattes representant i styret i Nordmøre og Romsdal helseforetak.

Hvorfor: Fordi hun står midt i en opphetet konflikt mellom to byer og to sykehus. Også internt i Norsk Sykepleierforbund (NSF) er det betent.

I FOAJEEN på sykehuset i Kristiansund filmer en NRK-fotograf skiltet med navn på avdelingene. Føde, akutt, barn … kameraet fanger dem alle opp. Utpå nyåret kan filmsnutten bli en del av Brennpunkt-programmet som fotografen samler stoff til.

Der kommer Trine Bruseth Sevaldsen feiende inn døren. Den tillitsvalgte barnesykepleieren på 1,82 meter hilser på NRK-mannen. Hun har allerede blitt intervjuet. Men nå er det Sykepleiens tur.

NRK-mannen må bare spørre først:

– Jeg hører rykter om barneavdelingen, sier han lavt.

Hun nikker og gir et lynkjapt resymé.

Sevaldsen er styremedlem i Helse Nordmøre og Romsdal. Der kjemper hun nordmøringers sak.

KRIG. ONDE LEDERE. Som Palestina og Israel. En usynlig mur på fjellet mellom Kristiansund og Molde. Harde ord og intense følelser svirrer mellom de to nordligste byene i Møre og Romsdal. Stridens kjerne er lokalsykehusene.

De to byene har hvert sitt. Moldes er slitt og det trengs et nytt. Det er alle enige om. Kristiansunds, som er mindre, er bedre vedlikeholdt. Kristiansundernes skrekkscenario er dette: Et nytt, moderne sykehus i Molde, mens de sitter igjen med en degradert gammeldags institusjon uten føde- og akuttilbud.

Sevaldsen kjøper kaffe i kiosken. Hun sjekker lokalavisenes forsider. I dag står det at Ole Gunnar Solskjær, kommende fotballtrener i Molde, vil være brobygger.

Hun har tro på Ole, kristiansunder som han er. Vi er på vei til et lagerrom i nederste etasje. En sykepleier passerer med støttende ord. Under bakkenivå deler Sevaldsen kontor med Fagforbundets tillitsvalgte. Rommet er folketomt og kaldt. Klasserommet på barneavdelingen i tredje er ledig og varmt. Vi går heller dit.

DET ER MANDAG. Fredag banket Helse Nordmøre og Romsdal sin anbefaling: Nytt sykehus i Molde, bort med føde og akutt i Kristiansund.

– Hvordan har helgen vært?

– Helt nydelig. Meget bra. Godt å slappe av.

– Fredagen var ikke fullt så bra?

– Den var som forventet. Det var større nedtur 24. mars.

Det var den dagen styret vedtok funksjonsfordelingen: Føde og akuttkirurgi flyttes til Molde. I Romsdal. Sju mil unna.

– Verste dagen i mitt liv.

Hun tar seg i det.

– Én av de verste. Da satte de spikeren i kisten for framtidig struktur.

– Er spikeren satt, mener du?

– Fra styrets side.

– Har du håp?

– Ja!

Hun ser for seg de ti tusen kristiansunderne som møtte opp da helseministeren var på besøk i april. Det var kø fra flyplassen til sykehuset. Aksjonen «akuttyven» var synlig på stolper, bilruter og t-skjorter.

Foreløpig ser hun helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen som en alliert.

– En fornuftig dame med bein i nesa. Og stor rettferdighetssans.

Hun vil se at det er best å satse på ett felles sykehus mellom byene.

– Virkelig?

– Ja. Jeg tror det.

Sevaldsen håper statsråden leser lokalavisene og ser hvor stor uenigheten er.

– Skal hun si sin mening før jul?

– Det er sagt så. Det trengs en avgjørelse.

HADDE IKKE AKUTTFUNKSJONENE blitt fjernet i mars, ville ikke konflikten oppstått, mener Sevaldsen.

– Den dagen tok de bort en del av vårt eksistensgrunnlag. Det har vært en utmattende prosess. Harde fronter. Det er derfor Brennpunkt er her.

Når man fjerner tilbud, blir det frustrasjon:

– Tryggheten tas fra folk. Særlig gjelder det føden, men også barn og akutt. Det er jo det vi forbinder med sykehus. De som bor lengst unna, får svi. De som har dårligst tilbud i dag, får det enda dårligere. Det er vanskelig å godta. Særlig går det ut over kvinner.

Lokalsykehus-debatter foregår i hele Norge. Sevaldsen mener den på Nordmøre er unik. Fordi den inneholder så mye sinne.

– Folk her vil ikkje færra til Molde og handle.

Hun skyter inn at hun er ikke en av dem.

– De i Molde vil ikke legges inn i Kristiansund. De frykter de vil bli dårlig behandlet, skriver de i avisen.

HUN VAR UERFAREN da hun ble styremedlem for halvannet år siden.

– Du hadde aldri hatt et verv?

– Nei. Men jeg tør jo å si fra. Jeg gikk inn i det ganske blåøyd, og læringskurven ble bratt. Det er en utrolig tung byrde.

Det har blitt mange søvnløse netter. Særlig funksjonsfordelingen har floket det til. Den har ført til intern splittelse i hennes eget forbund, NSF.

– Sykepleierne i styret har tatt standpunkt ut fra lokal forankring.

Det ble så betent at de sluttet å ha felles møter.

– Fylkesledelsen i NSF har forsøkt å mekle, uten særlig hell. Jeg vet ikke om vi greier å sy det sammen igjen.

Hun opplever at fylkesledelsen støtter Molde-synet. Det er hun ikke alene om. Ti sykepleiere på medisinsk avdeling meldte seg nettopp ut av NSF og inn i Fagforbundet.

– Hva med deg?

– Tanken har streifet meg. Men utmelding er ingen løsning.

Det er bedre å melde seg inn for å få folk i posisjon.

Sevaldsen ønsker at NSF tar stilling:

– NSF tør ikke ta debatten om hva et lokalsykehus er. Legeforeningen er klar. Fagforbundet det samme. NSF er helt taus.

Hun har 85 prosent stilling på barneavdelingen. Tillitsvalgtarbeidet gjør hun på fritiden. Det blir mye kveldsjobbing. De andre representantene for ansatte er frikjøpt.

– Hva motiverer deg?

– Troen på at pasientene på Nordmøre er like mye verdt som dem i Romsdal.

HENNES ALLER VERSTE DAG var i juli i 2000. Da druknet broren hennes i en dykkerulykke, knapt 23 år gammel. Fra vinduet ser vi barndomshjemmet deres, et gult treetasjes hus, badet i lav høstsol. Der bodde tre generasjoner, og bestefar drev verksted i kjelleren. Nå er bare mor og far igjen. Underetasjen leies ut til turnuskandidater på sykehuset.

Om dette sykehuset vil være attraktivt for dem å jobbe på, tviler hun på. Fra et degradert Kristiansund-sykehus vil legene flykte først. Mange av dem er fra Trøndelag og Østlandet.

– Sykepleierne er mer lokalt forankret. For oss er det verre. Dette er den største kvinnearbeidsplassen på Nordmøre. Jeg føler at dette er en prøvekanin. Rart at NSF sentralt ikke tar mer del i debatten som raser i Helse-Norge. Det berører jo så mange medlemmer.

– Ser du noen fordeler med nytt sykehus i Molde?

– Jaaaa …

Hun nøler før hun ramser opp:

– Flott for folk i Romsdal. En fantastisk tomt. De får større fagmiljø. Mer robuste vaktordninger for legene. Men de samme argumentene kan man bruke for et felles sykehus. Det ville blitt en fantastisk faglig arena.

Sevaldsen ønsker et felles sykehus mellom de to byene. Romsdølene vil bygge nytt i Molde.

– Klarer du å sette deg i helseministerens sted, med ansvar for hele landet?

– Tror jeg ville sett på et kart, jeg. Kart lyver ikke. Hvis hun ser på geografien, er det ganske innlysende.

Strøm-Erichsen vil se fjorder. Øyer. Fjell.

– Likeverdige helsetilbud. Det er noe av det beste i Norge. Du skal ha den samme retten i Sogn som i Oslo-gryta. Det er et sosialdemokratisk prinsipp.

– Ap-dame, du også?

– Litt mer blå. Lilla. Det er ikke lett å velge parti. I hvert fall ikke her.

– Kvinneaktivist er du vel?

– Ikke i det hele tatt.

Men kvinnekamp blir det:

– Å flytte føden er kvinnefiendtlig. De fra ytre Nordmøre –

Smøla, Aure, Halsa – får uforsvarlig lang vei.

– Ikke mer enn to timer, står det i styredokumentene?

Nå hisser Sevaldsen seg opp:

– Da glemmer de at folk ikke bor i sentrum i utkantkommunene.

At de må vente på fergen. At jordmor må ha en viss tid på å rykke ut. Jeg blir paranoid. Tall er til for å trikses med.

Nei, å sprike underveis i bil eller båt med rier i tre timer er ingen ønskedrøm.

– Å sette dette opp mot penger, er ikke artig. Mine barn ville blitt født midt i tunnelen.

Hun har ett på seks, ett på sju og et bonusbarn på 18.

SEVALDSEN FORSTÅR IKKE at det går an å legge ned fødetilbudet uten først å sjekke følgene. I månedsvis har hun etterlyst en konsekvensanalyse.

– De vil analysere etterpå. Det er som å gå med ræva baklengs i mål. Det sa jeg på styremøtet i mars.

Hun lar poenget synke inn.

– Tenk om de ser at det ikke går an! Tenk hva det har gjort med de ansatte her.

– Hvilke rykter er det egentlig som går om barneavdelingen?

– Når døgnberedskapen samles på færre steder, får det følger for vår lille avdeling. Den er jo forsøkt lagt ned mange ganger før. Det vekker noe emosjonelt når de begynner å røre tilbud for barn.

– Forstår du dem i Molde?

– Har ingen problemer med det. Jeg skjønner at de ønsker et bedre sykehus. Dagens er uverdig for både pasienter og ansatte. Men blir det nytt og flott i Molde, vil ingen satse på Kristiansund. Settes spaden i jorda på Eikrem, vil ikke Kristiansund ha et levedyktig sykehus. Det kan bli et distriktsmedisinsk senter, ja, men kall det ikke et sykehus!

Hun blir oppgitt ved tanken.

– Fredrikstad klarte de å bli enige om ett sykehus utenom bykjernen. Men de har jo E6-en.

Her er det broer, tunneler og ferger.

– Hovedargumentet i Molde er at de er dobbelt så mange som oss. De vil ikke ha lengre reisevei.

– Et godt poeng?

– Folk søker jobb der jobbene er. Et felles sykehus er en sjanse til å bygge bro mellom byene. Da ville vi ha sluppet all krangel om ressurser.

Klokken er snart halv tre. Hun går i garderoben og kommer tilbake i hvitt.

TO DAGER SENERE går Helse Midt-Norge inn for å bygge nytt sykehus i Molde. Og utrede akutt- og fødetilbudet. Sevaldsen er litt overrasket.

– Folk er lettet, rapporterer hun.

Kamplysten står ved like. Hun spår at regjeringen ikke tør å ta akuttfunksjonene fra dem nå. Men hun håper at noen andre enn Helse Midt skal utrede.

– Får du støtte?

– Veldig!