Hilde fikk autorisasjonen tilbake

– Selv om man har vært langt nede og gjort fæle ting, er det mulig å komme tilbake til livet og gjøre opp for seg. Alle bør få en ny sjanse, mener sykepleier Hilde Nicolaisen. Hun håper hennes historie kan gi håp til sykepleiere som har mistet autorisasjonen på grunn av rus, og som føler at skammen og det sosiale fallet er for stort til å se noen lysning.

– Men du er nødt til å ville gjøre noe med situasjonen selv. Rusmisbrukernes interesseorganisasjon (RIO) kan være en instans å ta kontakt med. Sykepleiere må også gjerne ta direkte kontakt med meg.

Medisinerte følelser

Nicolaisens rushistorie begynte med en skilsmisse og en påfølgende rettssak om barnefordeling.

– Jeg sov lite, følte sorg og lå hjemme og gråt mye. Jeg hadde ingen rundt meg det var naturlig å belemre med mine problemer. Jeg hadde heller ingen strategier for hvordan jeg skulle takle situasjonen. Som sykepleier kunne jeg mye om medisiner. Jeg tenkte jeg kunne medisinere følelsene bort, forteller hun.

Nicolaisen ble til slutt tatt i å stjele restmedisiner og gikk inn i et AKAN-opplegg.

– Det var en kjent sak at jeg hadde problemer på hjemmefronten. Stillingen jeg hadde var ikke fast. Jeg tok ekstravakter på min gamle avdeling mens jeg tok jordmorutdanning. Men etter at jeg testet positivt på rusmidler to ganger under AKANopplegget, fikk jeg beskjed om at arbeidsgiver ikke kunne forlenge kontrakten med meg, sier hun.

Det er en setning som ble sagt på det møtet som har brent seg fast i minnet:

– Jeg glemmer det aldri. Arbeidsgiver sa: Vi har ingen erfaring med sånne som deg, så vi kan ikke forlenge arbeidsforholdet.

Leger ba om medisiner

Nicolaisen mener rusavhengighet er vel så vanlig hos leger som hos sykepleiere. 

– Det var ikke få ganger leger kom bort til meg og lurte på om jeg kunne låse ut noe paralgin fordi de hadde så vondt i hodet.

– Tror du det var tilfeldig at de spurte deg?

– Jeg har tenkt mye på det etterpå. Det er ikke umulig at jeg utstrålte noe som gjorde det lett for dem å spørre. Kanskje de tenkte at spør jeg henne, sier hun det neppe videre, sier hun 

Fallet

Autorisasjonstapet førte til at Nicolaisen gikk helt i bånn. Hun gikk hjem og la seg og lå med «influensa» i en måned.

– At det var abstinenser, nektet jeg å innse. Jeg begynte å gå mye byen og traff en mann som ruset seg på amfetamin. Det tok ikke lang tid før jeg var avhengig, forteller hun.

Nicolaisen beskriver dette som et utrolig langt fall. Fra å være sykepleier og jordmorstudent, ble hun amfetaminavhengig og uten noe sted å bo.

– Fallkurven min ble veldig bratt. Jeg valgte å ruse bort følelsene mine. Jeg klarte ikke ta inn over meg hva som skjedde, forteller hun.

Alene

Verken arbeidsgiver eller kolleger støttet opp om henne etter at hun mistet autorisasjonen.

– Arbeidsgiver droppet meg som en varm potet. For kollegaene tror jeg det ble for nært og vanskelig. Når de så på meg og hvor ille det kan gå, blir det ubehagelig. Det kan skje hvem som helst, også dem, sier hun.

Veien tilbake

I 2002 traff hun en ny mann som også var rusmisbruker. Forskjellen denne gang var at begge ville ut av det. 11. september 2003 satte Nicolaisen sin siste sprøyte. Det var samme dag som hun var i retten på grunn av kriminelle handlinger hun hadde gjort i forbindelse med rusavhengigheten.

– Kjæresten min og jeg støttet hverandre og klarte å bli rusfrie. I 2004 startet vi opp Rusmisbrukernes interesseorganisasjon i Tromsø (RIO). Det ble på mange måter min rehabilitering og min vei ut av rusmisbruket. Jeg har også tatt en videreutdanning om rusproblematikk. Det har også vært nyttig. Jeg fikk satt ord på ting som jeg hadde erfart, men tidligere manglet innsikt i. For meg falt mange brikker på plass, sier hun.

I 2004 hentet Nicolaisen igjen frem brevet hun hadde fått fra Helsetilsynet. For at hun skulle få tilbake sin autorisasjon, krevde deat hun hadde gått i langvarig behandling og levert rene urinprøver i to år.

– Jeg tok kontakt med ruspoliklinikken og gikk til psykolog i et halvt år for at hun skulle kunne si noe om min situasjon til Helsetilsynet. Jeg leverte også urinprøver på poliklinikken for å kunne dokumentere min rusfrihet og fikk attest fra RIO om mitt arbeid der, sier hun.

Nicolaisen sendte alle attester og all dokumentasjon hun hadde til Helsetilsynet for å bevise at hun var rusfri og ikke ville havne utpå igjen. I oktober 2006 fikk hun et nytt brev fra Helsetilsynet. Denne gangen var det gode nyheter. Hun fikk ny autorisasjon som sykepleier. Helsetilsynet skriver i brevet:

«De har nå tydeligere strategier for å håndtere stress og kriser. Psykologen vurderer Dem som en ressurssterk kvinne som har gjort en fantastisk innsats for å komme ut av rusmisbruket og videre i livet. Deres søknad om ny autorisasjon som sykepleier innvilges.»

Godt liv

Nicolaisen lever i dag et godt liv i Tromsø. To av barna bor hjemme hos henne, og hun har en jobb hun trives med. Hun er prosjektleder for Cannabisprosjektet 2007 for RIO, der hun hjelper hasjavhengige til å bli rusfri.

– Alle fortjener en ny sjanse. Ingen feil er så store at man ikke kan gjøre opp for seg og fortsette livet. Man må bare ville det, og ikke være for stolt til å be om hjelp, sier hun.

Viktig å stå fram

– For meg har det vært viktig å stå frem og si hva jeg har gjort, tidligere. Det er også viktig å si til meg selv; se alt jeg har gjort etter dette. Jeg har gjort opp for meg og tilgitt meg selv. Jeg tenker at har jeg klart å komme meg igjennom dette, så
klarer jeg alt, sier hun.

– Har du noen råd til sykepleiere der ute som har et problem, men ikke så stort at de er blitt oppdaget enda?

– Be om hjelp. Fastlegen kan være et godt utgangspunkt. Finn andre måter å takle vanskelige situasjoner på enn å ruse dem bort, sier hun.