Kjepper i faghjulet
LØRENSKOG: Sykepleierne ved Ahus har en drøm: å skifte fokus fra driftsproblemer til fagutvikling. Heidi Ness Johnsen, Pia Tangstad og divisjonsdirektør Janne Sonerud mener det vil ta noe tid før det skjer.
Åpningen av det nye supersykehuset har ikke gått som
planlagt. I det nye Ahus hovedbygget sitter tre damer på høye
krakker, rundt et kritthvit ellipseformet bord. de medgir at
drømmen om knirkefri drift er langt unna oppfyllelse.
Problemene tårnet seg raskt opp før jul:
• sykehusets 1300 bærbare IP telefoner virket ikke
• det automatiske systemet for medisinhåndtering sviktet
• logistikken fikk strykkarakter
• sprengt kapasitet sto i grell kontrast til nedbemanningen det
siste året
Sykepleierne jobbet for harde livet for å løse stadig nye
floker som oppsto. Noen orket ikke mer og ble sykmeldt. Andre
sluttet.
Divisjonsdirektør Janne Sonerud befinner seg fortsatt midt i
skuddlinjen av frustrasjoner fra ansatte og tillitsvalgte. De siste
månedene har vært en følelsesmessig berg-og-dal-bane.
– Du kan ta høyde for at ting ikke skal fungere. Og det har man
tenkt på her. Men det er umulig å helgardere seg. Plutselig skjer
det ting på områder man ikke hadde tenkt på. Da handler det om å
finne løsninger fortløpende.
Hovedstrategien hennes når ting skjærer seg og frustrasjonene
tar overhånd, er å lytte.
– Jeg øver meg hver dag på å lytte mer enn jeg snakker. Som
enkeltindivid har man aldri oversikten over hele situasjonen, sier
Janne Sonerud
– Det er du veldig flink til. Du stiller spørsmål som fremmer
en dialog med sykepleierne, supplerer Heidi Ness Johnsen fra den
andre siden av bordet. Hun er fag- og forskningssykepleier med
tre hovedfokus: opplæring, fagutvikling og forskning.
Teknotrøbbel
Fagutvikling, særlig kunnskapsbasert praksis, er et av de
viktigste satsingsområdene for Divisjon for sykepleie.
Sykepleieforskningen er i startgropen, og innholdet må defineres.
Johnsen lager strategier og planer. Men siden åpningen i november
er det driften som har tatt nesten all oppmerksomhet og energi her
på huset. Noe seksjonssykepleier Pia Tangstad (bildet under) har
fått merke på kropp og sinn. Hun leder seksjonen for ortopedi,
øre-nese-hals og gynekologi. I praksis vil dette si 44 sykepleiere
med ulik bakgrunn og kulturtilhørighet, som nå skal tilpasse seg
helt nye arbeidsoppgaver og nye pasientgrupper. Pia trekker pusten.
Dypt.
– Det har vært mye frustrasjon på ting som ikke fungerer. De
første to ukene tenkte jeg: "Pia, hva er det du nå har begitt deg
utpå?"
Merker bedring
Men nå går alt mye bedre, mener hun.
– Jeg merker det veldig på samtalene. Forskjellen på samtalene
jeg hadde med sykepleierne før jul og nå er markant. Det var mye
mer frustrasjon i begynnelsen.
Hennes policy er at sykepleierne får tiden de trenger for å
tilpasse seg. Sjefen tåler også sinne og frustrasjoner.
– De må få lov til å komme ut med det de har på hjertet. Jeg
kan ikke ta det personlig. Det handler ikke om meg som person. Som
leder er du den som må stå oppreist for all den frustrasjonen som
kommer. Når den har lagt seg kan man se fremover sammen og komme
videre med nye ideer.
Seksjonslederen la tidlig opp et løp. Sykepleierne fikk vite at
de skal få beholde sin spisskompetanse, men at de også må utøve
sykepleierfaget i et bredere perspektiv.
– Hvordan takler du medarbeidere som ikke har lyst til å lære
noe nytt?
– Det er en lederutfordring å få dette til. Jeg sammenligner
det med en hest som går med skylapper. Det er helt greit å gjøre
det i begynnelsen, men etter hvert må du flytte dem vekk og ha
evnen til å se både til høyre og til venstre. Vi beveger oss sakte
fremover. Men det er mitt ansvar å trygge dem slik at de føler
mestring. Helt klart, sier Pia Tangstad.
Janne Sonerud nikker.
– Pia tok tak i utfordringen på en god måte. Dette handler litt
om å skape en selvoppfyllende profeti. Har du et godt syn på
medarbeiderne dine, blir det gjerne bra. Og omvendt. Hun evner å
lytte, og bidrar til å trygge sykepleierne på nye
pasientgrupper.
– Nå, ja. Jeg syntes nok jeg beveget meg på veldig dypt vann i
begynnelsen, sier Tangstad og stikker høyrefoten prøvende frem. –
Men, herlighet, man kan da svømme!
Vil få det til
Damene ler hjertelig og nikker gjenkjennende til hverandre.
Heidi Ness Johansen er sikker på at Divisjonen for sykepleie kommer
til å lykkes.
– Vi har et stort pågangsmot. Vi vil få noe til. Og sammen vil
vi klare det, sier hun.
Hun tenker seg ørlite om før hun kommer med en liten
advarsel:
– Vi må ikke sette oss for høye mål med en gang, men være glad
for det lille vi får til. Det kan hende at det ikke går så fort som
vi ønsker.
Janne Sonerud er utålmodig, men villig til å gå flere
ekstrarunder for å nå et overordnet mål som hun tror på.
– Vi må komme oss ut av et fokusområde som handler veldig mye
om drift. Det handler om å få stabilisert driften, noe som tar
lengre tid enn vi trodde på forhånd. Men vi må hele tiden fokusere
på lederskap og fagutvikling. Derfor jobber vi med dette
parallelt.
– Som vi løp
Bemanningssituasjonen har vært en vond akilleshæl blant
sykepleierne, noe ledelsen også har innsett etter hvert. Den faste
vikarpoolen er økt fra 8-10 årsverk til 40. Ifølge Sonerud vurderer
ledelsen fortløpende behovet for flere sykepleiere.
Sykepleierne på ortopedi-, gynekologisk- og øre, nese og
hals-postene fikk et mye større arbeidspress enn de hadde forestilt
seg på forhånd.
– Gud bevare meg vel. Vi sprang oss nesten i hjel for å ordne
opp i problemene, forteller Marie Arntsen (bildet t.v).
Hun er blant de eldste sykepleierne som måtte omstille seg til
nye arbeidsoppgaver og pasientgrupper.
Etter 41 år i sykepleien skal det mye til for å sette veteranen
ute av spill. Men arbeidspresset i vinter førte til en kraftig
hodepine
– Stresset, vet du, sukker hun og legger hodet på skakke. – Nå
går det bedre. Jeg er optimistisk og tar det som kommer. Vi har jo
en "grepa" sjef, sier Arntsen og ser på Tangstad. – Og det sier jeg
ikke bare fordi hun står her!
I villrede
Fagsykepleier Ellinor Hansen (bildet t.h) mener at
logistikken sviktet helt. Hun brukte mye tid på teknikk som ikke
virket
– Vi mistet oversikten over mye. Senger, utstyr og
pasientflyten. Det har vært en slitsom periode, medgir hun.
Det automatiske medisineringssystemet ble vraket inntil videre
og IP-telefonene byttet ut. Nå håper Ellinor, og tror, at faget kan
komme i første rekke igjen.
Pia Tangstad uttrykker tro på det samme, mens hun går langsomt
gjennom den lange hvite, korridoren som rommer postene. På veien
lukker hun absolutt alle de grå skapdørene som står på gløtt.
Dokumenter som ligger der de ikke skal, korridorsenger og åpne skap
er ting hun vil være foruten på avdelingen. Hun tenker mest på
pasientene.
– Jeg skulle virkelig ønske at noen hadde tenkt på
magnetlukking på de skapdørene. Vi kan jo forstyrre pasientene som
ligger på innsiden av veggen og hører når vi lukker dem slik, sier
hun.
0 Kommentarer