- Sykepleiere skal ikke behøve å springe enda fortere!

Etter fire år som samferdselsminister i den rødgrønne regjeringen, ble Liv Signe Navarsete i 2009 minister for kommunene. Den jobben handler ikke bare om å opprettholde alle de 429 rådhusene som finnes fra Lindesnes til Nordkapp. Det ble vi minnet om da hun i februar klemte til med et friskt utspill om velferdsstatens framtid. Hun hadde nettopp kommet tilbake fra Danmark. Der hadde hun sett på den såkalte Fredericia-modellen.

Ved hjemkomst fyrte hun av en sjelden rakett mot vår manglende satsing på forebygging i eldreomsorgen.
«Vi har vært for opptatt av å bygge institusjonsplasser, i stedet for å hjelpe eldre til å leve gode liv i eget hjem så lenge som mulig», slo Navarsete fast i et oppslag i Aftenposten. Hun konstaterte at det er helt urealistisk å forvente at en tredel av ungdommene i framtiden skal velge helsefag som yrkesvei. Derfor må vi lære av danskenes storsatsing på forebygging og hjelp til selvhjelp, framfor prioritering av medisinsk behandling og bygging av institusjonsplasser for eldre.

I Sykepleien vil hun gjerne utdype sitt utspill.
– Vi har tenkt for mye på reparasjon og altfor lite på forebygging. Vi må se på eldre som enkeltmennesker, ikke som en gruppe. Selvfølgelig skal vi bygge sykehjemsplasser for dem som trenger det. Regjeringens plan står ved lag. Men institusjonsplass skal først komme på toppen av en trapp med tiltak. Vi må se på hele trappen og da må vi komme inn med tiltak før – og ikke bare etter at eldre er blitt syke. Der har vi mye å lære av Fredricia-modellen. I Danmark snakker man ikke lenger om eldre som brukere, men konsekvent om borgere som trenger individuelle opplegg for å holde seg friske. Om nødvendig med personlige trenere som kan hjelpe til å mestre hverdagslige oppgaver i hjemmet.

– Men du mener vel ikke at mange mennesker i Norge havner unødvendig på sykehjem?
– Nei, nei. Jeg mente ikke at det offentlige springer etter folk med sykehjemsplasser. Det var ikke sånn ment. Men ofte tenker vi først på tiltak når folk blir syke, mens vi heller burde jobbe mer for å forebygge og slik kanskje hindre at folk i det hele tatt blir hjelpetrengende.

– Økonomisk sett er det en vinn-vinn-situasjon for kommunene. Men det viktigste er at forebygging gir økt livskvalitet hos den enkelte. De fleste vil jo helst bo hjemme, med sosiale møteplasser og fysisk aktivitet. Jeg er nettopp blitt invitert til Hamar til noe de kaller for seniordansen, hahaha …. Det blir en stor fest i juni, jeg vet ikke om det passer, men det er sånne ting som gjør at folk kanskje kan leve lenger.

Tanken er ikke ny. Mens andre politikere etter Navarsetes egen mening «gikk kappgang» i valgkampen med løfter om flere sykehjemsplasser, har hun selv preket om forebygging helt siden hun kom på fylkestinget i Sogn og Fjordane i 1995. Der lærte hun mye av Gloppen, en av foregangskommunene når det gjelder oppbygging av den såkalte halvannenlinjetjenesten. Tankene ble for alvor satt ut i livet med den såkalte Samhandlingsreformen. Den skal få kommunene til å føle det på kommunekassen om de ikke tar forebygging på alvor.

Men Navarsetes ønske om å konsentrere seg mer om det friske mennesket, og mindre om det syke, har også en annen, mer personlig bakgrunn. Hun er født med en kranglete rygg. Da hun gikk på videregående, senket ryggen Navarsetes ambisjoner om å bli sykepleier, akkurat som hennes bestemor hadde vært.

I stedet ble hun pasient selv. På nittitallet var hun «nesten konstant » sykmeldt i to år. Hun var innlagt på sykehuset og gikk rundene mellom fysioterapeut og kiropraktor. Til slutt fikk hun et tøft råd fra sine behandlere: Du bør være mer i bevegelse, jenta mi!

– Så jeg begynte å trene. Og bank i bordet,  jeg har ikke vært syk én dag på grunn av ryggen siden. Når jeg nå kjenner at jeg begynner å bli stiv igjen, vet jeg at jeg har sittet for mye. Da må jeg komme i gang med treningen.

– … og da går du i treningsstudio?
Navarsete peker nedover, mot gulvet.
– Vi har et treningsstudio i kjelleren. Men hvis jeg ikke har tid, for eksempel når jeg er ute og reiser, har jeg alltid et hoppetau i kofferten …

– Et hoppetau?
– Hahaha, ja, å hoppe tau hjelper. Sammen med rygge- og mageøvelsene kan det være nok til å holde ryggen intakt. Det krever ikke all verden altså …

DET JOBBER CIRKA30 000 sykepleiere i kommunehelsetjenesten. Liv Signe Navarsete føler at hun har et ansvar for dem. Helseministeren har det faglige ansvaret. Men en kommunalminister skal legge forholdene til rette. Det ansvaret er hun seg bevisst. Hun har så stor respekt for yrkesgruppen at hun senker stemmen når hun ytrer seg i rosende vendinger.

– Sykepleiere velger ofte bort eldreomsorgen fordi det er stor mangel på ressurser og svake fagmiljøer. Kan du gjøre noe med det?

– Ja, det kan jeg. Jeg ønsker å sørge for at kommunene har en økonomi som gjør at sykepleiere ikke må springe enda fortere enn de allerede gjør. Det må være tilstrekkelig bemanning. Når det gjelder rekrutteringen er Samhandlingsreformen den viktigste nøkkelen. Kommunene får nå flere interessante og spesialiserte oppgaver. Det er stor søkning til nye prosjekter i forbindelse med reformen. Reformen vil gi nye muligheter til sykepleiere som vil bruke sin kompetanse gjennom innovative tiltak, mener Navarsete.

Spørsmålet er nå hvordan kommunene kommer til å utvikle seg. KS la nylig fram tre scenarioer. Vil kommunene i framtiden bare fungere som tildelere av tjenester som produseres av private aktører? Eller blir mange tjenester rettighetsbaserte, med en stat som styrer kommunene stramt for å hindre lokale ulikheter?

Navarsete tror ikke på noen av scenarioene. Hun vil gjerne at velferdstjenestene i all hovedsak skal drives av fellesskapet. Med litt hjelp fra pårørende og frivillige organisasjoner. En utvikling mot å gi brukerne stadig flere rettigheter, er heller ikke veien å gå.

– Nei, hvis vi gir noen rettigheter, må alle andre kjempe om resten. Det blir veldig trangt og vil gjøre det vanskeligere å satse over hele spekteret. Jeg tror heller at det går mot lokalt tilpassete tjenester. Kommunene er så forskjellige. Med «one size fixes it all»-modellen får du ikke den skreddersømmen vi trenger.

– Da må innbyggere bare akseptere at tilbudet i egen kommune kanskje er forskjellig fra det i nabokommunen?
– Ja. Du skal ha rett til likeverdige helsetjenester, men ikke nødvendigvis like. Innenfor kvalitetsstandarder som staten må bestemme, må det være rom for lokale tilpasninger.

- Oppfatter du Sykepleierforbundet som en «god samarbeidspartner» i arbeidet med å få kommunene i tipp topp shape?

– Ja, absolutt. NSF ser bedre enn noen andre hvor skoen trykker. De føler det direkte på kroppen.

– Men de vil ikke at sykepleiere skal jobbe mer enn hver tredje helg. Har du forståelse for det?

– Ja. Men når jeg snakker med sykepleiere rundt omkring virker det som de ikke alltid er helt på linje med det ledelsen mener. Uansett er det nødvendig at vi skaffer heltidsstillinger til sykepleiere som ønsker det. Det må vi få til hvis vi skal gjøre det attraktivt å jobbe i kommunene.

– En undersøkelse viste nylig at mange lokalpolitikere ikke vet nok om det tilbudet som gis til befolkningen? Da må noe være feil med styringen?

– Det har vært en tendens at politikere bare skal styre på overordnet nivå. Men uansett styringsmodell har lokalpolitikere en plikt til å engasjere seg og se hvordan pengene blir brukt og hva man har oppnådd. I hvert fall en gang i året. Om man for eksempel ser at tilbudet til barn og unge på helsestasjonen blir redusert, så må politikerne forholde seg til det og ikke bare vise til rammene. Det forutsetter at sykepleiere sier fra hvis kvaliteten ikke holder mål.

I det hele tatt har Navarsete tro på at velferdsstatens kan fornye seg selv. Ikke bare har Norge den økonomien som trengs. Hun har også mer tillit til at lokalsamfunnene kan finne på smarte tilbud enn at staten på død og liv må dytte glupe standardløsninger på dem.

– Men forlanger du ikke litt mye av både brukere og ansatte? Vel og bra at de eldre skal trimme og danse, og at de ansatte skal stortrives. Men mange vil dessverre verken lykkes med det ene eller det andre?

– Selvfølgelig er det ikke noe enkelt, sier hun plutselig strengt.
– Selv om vi setter inn masse forebyggende tiltak etter Fredriciamodellen vil det likevel bli en bratt kurve på innfasingen av sykepleiere i kommunene!