fbpx Hjemmesykehelvete? Hopp til hovedinnhold

Hjemmesykehelvete?

Må det gjøre vondt for at man skal kunne se klart? Sykepleierstudenten i denne fortellingen står midt i den etiske fordring.

Sykepleien har fått tilsendt en fortelling. Jeg fikk lese den, og ble berørt. Jeg vil også dele den med dere. Student Kristine Stranheim satte seg ned og skrev dette etter praksis i hjemmesykepleien. Her er hennes historie:

«En arm med sterk kontraktur og et lammet bein gjør at hun ikke kommer seg ut av sengen på egen hånd. Hver morgen ligger hun og venter på at noen skal låse seg inn og hjelpe henne opp i stolen og inn på badet. I dag er det «dusjedag». Hun forteller at hun gruer seg hele uken til den dagen.

To ukjente

Hun aner ikke hvem som kommer denne morgenen. Det kan være en hun kjenner godt, en som har vært der i mange år, og som vet hvordan hun vil ha det. Eller det kan være en vikar. Eller en student. Eller to. Eller en vikar og to studenter.

- Hei. Jeg har med meg to studenter i dag. Er det greit at de kommer inn?

Vi står allerede i døråpningen.

- Ja, det er helt greit.

- De skal hjelpe deg å dusje i dag, så jeg går videre til neste bruker. Men jeg kommer tilbake.

 - Ha det.

 - Ha det.

Drømmepasient

Før vi har løftet opp dynen har hun begynt å sette oss inn i sykehistorie og diagnoser. Det er nesten som om hun vet at vi ikke har lest journalen hennes på forhånd, at hun vet hvor uforberedt vi kommer. Vi har ikke lest pleieplanen, som ikke finnes. Vi har ikke engang lest vedtaket. Vi kommer «rett fra gata», og hun forklarer rutinert hva vi skal gjøre. Svært effektivt. Min første tanke er at dette er en students drømmepasient. Hun lærer oss, uten at vi engang behøver å spørre. Eventuelt bare klok av skade.

Vil ikke vaskes

Det lukter stramt urin. Hun har smerter i beina, manglende hjelpemidler, og et bad som er knøttlite for en dusjstol, en rullestol, to studenter og en funksjonssvekket bruker. Alt dette gjør nedentil-vasken vanskelig, i tillegg til at brukeren slett ikke vil.

I ettertid har vi lært at dette er et kjent problem. Ingen får lov til å vaske henne nedentil. Kan hun ha opplevd noe som gjør at hun ikke ønsker å bli vasket av hvem som helst? Er det i det hele tatt noen som ønsker å bli dusjet og vasket av to studenter, som blide og smilende står på soverommet ditt en tirsdagsmorgen og skal hjelpe deg med intimhygienen?

Får ikke påvirke

Hun har seng fra hjelpemiddelsentralen. Hun har en haug av hjelpemidler, men sitter fortsatt på barnebarnets badering når hun dusjer. Hun aner ikke hvem som låser seg inn døren og skal hjelpe henne hver morgen. Så vidt jeg har skjønt har hun ingen makt til å påvirke hvem som kommer. Og dette er hennes hjem.

Jeg lurer på om hun føler det som et hjem eller om hun også ser at dette ligner et kommunalt behandlingssted? Etter min definisjon er det ikke lenger privat når hvem som helst låser seg inn om morgenen.

Kartlegges

I tillegg skal vi studentene skrive en oppgave. Dagen før har to andre studenter vært her med det 15 sider lange spørreskjemaet hvor hun måtte svare på alt fra ensomhet og alkoholvaner, til inkontinens og bevegelighet.

- Beklager at vi må granske sjelen din og snakke om de såre temaene i livet ditt, men vi trenger en del opplysninger. Vi skal finne noen tiltak til en rehabiliteringsplan. Ikke at vi nødvendigvis skal gjennomføre den, men det vi finner av problemområder i ditt liv skal vi beskrive så godt vi kan og legge i eksamensmappen vår. Vi vet at du er vant til studenter som spør om disse tingene, så tusen takk for at du vil hjelpe oss også.

Jeg synes ikke dette er greit. Det er ikke greit at hvem som helst kan komme inn og dusje denne dama. Det er heller ikke  greit at studenter skal vite så mye om privatlivet hennes for å samle data til en oppgave. Hun har jo aldri bedt om å «bli studert».

Beintøff dame

Jeg tror jeg skjønner hvorfor hun vil at vi skal gå rett etter at vi er ferdige. Hun vet jo at vi bare skal være hos henne fram til jul og at investeringen hun gjør i oss ikke har noe poeng for henne. Jeg tipper hun vil at «hjelperne» hennes skal se å komme seg ut så hun kan få ha hjemmet ditt for deg selv. Det hadde jeg hatt lyst til.

Jeg kan bli skamfull når jeg tenker på mine egne fordommer mot henne. Vi skulle velge en primærpasient, og egentlig ville jeg ikke ha henne. Hun lukter nemlig så vondt. Og dessuten er det litt slitsomt med de med slag og lammelser. Så tungvint liksom, i forhold til dem som er oppegående. Jeg så bare diagnosene hennes. Jeg så bare oppgavene som skal gjennomføres. Jeg så alt fra min egen synsvinkel, og tenkte «æsj». Men hun er jo egentlig en beintøff dame. Jeg får vondt langt inne i hjertet mitt når jeg tenkte at dette kun handlet om urinlukt og tungt stell. Det handler jo om henne. Om verdigheten hennes. Verdigheten som jeg må prøve å bevare, enda jeg synes systemet forsøker å ta den fra henne på alle mulige måter.»

Det handler jo om mennesket!

Møtet med denne kvinnens avhengighet og sårbarhet gjør sykepleierstudenten vondt langt inn i hjertet.

Det er sterkt å lese hennes refleksjoner om både systemets og rutinenes krenkelser, og hennes beskrivelse av skam over egne og andres fordommer og motiver. Studenten ser at hjemmesykepleiens tilbud ikke er greit, - og med empatisk blikk formulerer hun flere etiske dilemma.  

Månedens dilemma:

Hvilke sykepleieverdier er på prøve i denne fortellingen? Hva finner vi om pasientautonomi i situasjonen? Hvilke handlingsalternativ kunne styrket kvinnens integritet og verdighet?

0 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse
Annonse
Annonse