fbpx Hun ble den første diabetessykepleieren | Sykepleien Hopp til hovedinnhold

Birgit Marthinsen sto i front da diabetessykepleiefaget ble bygget på 1980-tallet.

- Stolt av hva vi fikk til

DIABETESPIONER

Fra 1980-tallet bygget Birgit Marthinsen opp diabetessykepleiefaget i Norge, heiet frem av en lege.

Journalist Ann-Kristin B. Helmers og fotograf Siv Johanne Seglem

DIABETESTEAM: BIldet er fra poliklinikken tidlig på 80-tallet. Fra venstre: Johannes Kahrs, assisterende lege, Polly Robertson, klinisk ernæringsfysiolog, Birgit  Marthinsen, ­diabetessykepleier og lege Torbjørn Gjemdal.   Foto: Privat

Birgit Marthinsen (70) blar gjennom en bunke med papirer og bilder hjemme ved kjøkkenbordet på Kråkerøy i Fredrikstad. Hun tenker tilbake på hva som startet det hele ved Sentralsykehuset for Østfold for over fire tiår siden. Det startet ikke hyggelig.

En ung kvinne døde i barsel etter komplikasjoner rundt sin diabetes type 1. En tragisk hendelse.

– Sykehusledelsen tok den tragiske hendelsen på alvor og ville unngå at noe liknende skjedde igjen. Doktor Torbjørn Gjemdal, ansvarlig overlege ved medisinsk avdeling og hematolog, fikk oppdraget. Han skulle bygge opp kompetansen innen diabetes på sykehuset, forteller hun.

Året var 1979.

Fra indremedisin til diabetes

Birgit Marthinsen var den gang avdelingssykepleier ved en stor indremedisinsk avdeling på Sykehuset i Østfold. 

Hun hadde ingen spesiell interesse for eller kunnskap om diabetes.

– Men jeg fikk spørsmålet: Kunne jeg tenke meg å jobbe med denne pasientgruppa – på heltid?

Hun svarte ja. Lite visste hun at hun hadde tatt et valg som skulle prege resten av hennes yrkeskarriere.

Var et team fra første stund

Torbjørn Gjemdal var inspirert av tanken om å jobbe i team. Han ville ha med ernæringsfysiolog og sykepleier. Klinisk ernæringsfysiolog Polly Robertson ble med sammen med Birgit Marthinsen. 

Og med det var landets første polikliniske diabetesteam i gang. 

Det høres kanskje enkelt ut?

Ryddet seg en plass i garderoben

– Det var verken stillingsbeskrivelse eller praktiske løsninger som ventet. Alt måtte vi finne ut av selv, forteller Birgit Marthinsen. 

Kontorplass ble ryddet:

Et lite rom som var brukt som provisorisk garderobe og lager, ble til kontor. De fant et brukt skrivebord og en stol. Sammen gikk de ut på byen og handlet inn sofa, stol og bord for egne penger. I etterkant ba de det lokale Diabetesforbundet om penger til møblene, og fikk det.

Rommet ble høytidelig åpnet, med inviterte gjester og det hele.

– Så satt jeg der, på et kontor, ved et skrivebord. På døra hadde vi hengt opp et skilt: «Diabetessykepleier».

Men hva i all verden gjorde en diabetessykepleier?

– Jeg kan trygt si at jeg følte meg som en novise. Erfaringen jeg hadde til da, var å lære nydiagnostiserte diabetikere å stikke sprøyte inn i en appelsin og dyppe testteip ned i morgenurinen. Hvorfor og hva resultatet viste, var det ikke noe fokus på, forteller hun.

– Det var ikke så lett å bruke urintester, det ga et bilde på hva blodsukkeret var da urinprøven ble tatt, kanskje for flere timer siden.

– Det var bare å måle for å måle. Hva testteipen viste, betød egentlig ikke noe for dem. De ble aldri lært opp til hva den skulle brukes til. 

Rådvill i starten

Den som hadde diabetes på den tiden, lærte å leve i et strengt matregime, og det var en lydighetsfilosofi som preget behandlingen. 

Dette var utgangspunktet Birgit Marthinsen hadde da det lille kontoret ble åpnet, og pasientene begynte å banke på døra. Eller pasienter? Kunne hun egentlig kalle dem som kom innom for en prat med novisediabetessykepleieren for det?

– Jeg var litt rådvill rundt dette i starten. Dette var jo personer som følte seg friske og som gjerne kom fra jobb eller skole. De levde hver dag med sukkersyken, som vi kalte det da. De banket på fordi de var innom sykehuset i et annet ærend, og så så de skiltet på døra. 

Lærte av hverandres arbeid

Opplæringen i det praktiske arbeidet ble gjort ved at legen vekselvis satt sammen med henne ved konsultasjon, og at hun satt hos ham. Der lyttet de til hverandres arbeid. Hun lærte mye av ernæringsfysiologen i teamet også, og de fordelte arbeidsoppgaver mellom seg. 

I starten hadde de som kom til Birgit Marthinsens kontor, hatt time hos doktor Gjemdal først. Han ønsket å promotere tilbudet om diabetessykepleier og viste pasienten inn dit for å ta deler av konsultasjonen. 
 
– Etter hvert fikk jeg økt kompetanse fra bøker, brosjyrer, møter, kurs og konferanser. Jeg fikk interesse for faget, og det ble en viktig pådriver og motivasjonsfaktor. Det å snakke med og kunne hjelpe denne pasientgruppa ble etter hvert en utrolig givende jobb – og det kom stadig nye utfordringer.

– En diabetesrevolusjon på 1980-tallet

På begynnelsen av 1980-tallet skjedde det mye innenfor fagfeltet:

Navnet ble endret fra sukkersyke til diabetes.

Det kom egenmåling av blodsukker med teststrimler. I starten fikk hver person med diabetes type 1 kun 175 strimler per år. Disse ble av mange klippet opp for at de skulle holde lenger.

Insulinkonsentrasjonen ble endret, fra 40 NE (Nordiske enheter) til 100 IE (Internasjonale enheter).

Insulinregimet ble endret, fra en eller to doser om dagen til et flerdoseregime.
– Da ble det slik at de satte langsomtvirkende insulin morgen og kveld, og så begynte de å sette hurtigvirkende insulin for eksempel før middag, sier Marthinsen.

KURS OG KONFERANSER: Diabetes hadde stor plass i Birgit Marthinsens liv - poliklinikken, sommerleire, helgesamlinger, konferanser i inn- og utland.

Etter hvert satte mange hurtigvirkende insulin til hvert måltid. Dette kunne de gjøre fordi de hadde mulighet til å måle sitt eget blodsukker.

Nye hjelpemidler, som penner og blodsukkermålere, kom på markedet. 

– Insulinpumper, store som rumpetasker, ble prøvet ut på noen, forteller Marthinsen.

– De kalte det en revolusjon, og jeg var jo i grunnen med på den. Det gikk fra en lydighetsteori til en selvstendighetsteori for dem som hadde diabetes. Pasienten kunne ta mange flere valg selv. 

– Behovet for opplæring nærmest eksploderte, forteller hun.

Mange banket på døra

Det ble raskt et populært tilbud å snakke med diabetessykepleieren. Ordet spredte seg, og timene hennes ble fullbooket. Hun forsøkte alltid å finne ut hva som var akkurat denne personens behov. Hvor var det det buttet? Og hva var det som fungerte bra?

I 1982 kom heftet «mat og diabetes», forteller Marthinsen, mens hun leter gjennom bunken av alt hun har tatt vare på fra disse første, viktige årene. Heftet var laget av to ernæringsfysiologer fra Aker sykehus og Aase Skaar, som var oversykepleier på barneavdelingen ved Tønsberg sykehus. 

Heftet var et viktig hjelpemiddel i starten.

Skaar laget også det som ble kalt «Aase-permen» – en flippover som ble brukt for å forklare nydiagnostiserte barn med diabetes type 1 om mekanismer rundt mat og insulin i kroppen.

– Den var genial i sin enkelhet, og vi brukte den for voksne også, husker hun.

(Saken fortsetter under bildene)

HISTORIE: Birgit Marthinsen har tatt vare på blant annet avisutklipp, bilder og arbeidsbeskrivelser fra de første årene som diabetessykepleier. Foto: Siv Johanne Seglem
AASEBOKA: Aase-permen ble brukt til å forklare nydiagnostiserte barn med diabetes type 1.

1982: Verdens første sykepleiesymposium innen diabetes

Samme år reiste Marthinsen sammen med Aase Skaar og Ellen Hunstad, kontaktsykepleier ved barneavdelingen ved Aker sykehus, til verdens første sykepleiesymposiumet innen diabetes:

StenoDiabetes Nurse Symposium 1. 

– Her møtte vi sykepleiere fra hele verden. Det var stort. Vi fikk faglig påfyll og ble oppdatert på det nyeste innen både medisinsk og klinisk forskning. Vi lærte om de nyeste behandlingsformene og om det nyeste utstyret. Og dette med diabetesteam ved sykehusene ble virkelig trukket frem – det viste seg at effekten av intensivert opplæring ga økt helsegevinst, sier hun.

– Og så fikk vi bygget nettverk. Det var fantastisk spennende.

Tilbake i Norge var ikke Birgit Marthinsen i tvil: Sykepleiere måtte med! Sykepleiere måtte få opplæring i diabetes, de måtte organisere seg og jobbe systematisk. Her var det mye å vinne for pasientene.

Til da visste Marthinsen bare om noen få andre sykepleiere som hadde noen av sine arbeidsoppgaver knyttet til diabetes, for eksempel på sengepost.

– Dette var flinke folk og ofte ildsjeler.

– Men jeg var den første i Norge som hadde stilling som diabetessykepleier, på fulltid og bare med denne gruppen. Jeg hadde alle typer diabetespasienter. Den gang fantes det ikke noe organisert undervisningsopplegg, og det ble tilfeldig hva hver enkelt med diabetes lærte.

I 1983 sendte hun sammen med Gjemdal ut en invitasjon til alle overleger og oversykepleiere ved landets sykehus.

Den europeiske diabetesorganisasjonen EASD skulle holde sin årlige kongress i Oslo denne høsten.

En sykepleier fra hver av sykehusenes medisinske avdelinger ble invitert til å bli med på kurs i praktisk diabeteshåndtering på Legeforeningens kurssted Soria Moria.

Kursholdere var blant andre Gjemdal og Marthinsen.

– Mange sykepleiere kom. I etterkant bestemte vi oss for å invitere til et eget sykepleiersymposium i februar i 1984. 

En ny invitasjon ble sendt ut, og responsen var overveldende: 150 sykepleiere kom. I tre dager var de samlet i Fredrikstad og lærte om ulike verktøy for en mer moderne diabetesomsorg.

– Pedagogikk ble et viktig tema her. Motivasjon viste seg å være en vesentlig del av det vi burde kunne noe om. Diabetespasienten måtte jo ta mange flere valg selv, og hvordan motivere og navigere gjennom dette?

Alle deltakerne fikk med seg et rykende ferskt hefte med tittelen «Opplæring av diabetikere» hjem. Skrevet av … ja, nettopp: Gjemdal og Marthinsen.

MEDFORFATTER: Heftet som ga opplæring til helsepersonell om diabetikere.

– Heftet skulle være en støtte for diabetesteamene som nå var i ferd med å etableres, forteller hun. 

Et av målene for symposiet i Fredrikstad var å samle interesserte sykepleiere og så danne en interessegruppe. I løpet av samlingen fikk de laget et styre med representanter fra hele landet, valgte 19 fylkeskontakter og kom frem til en liste med målsettinger og oppgaver.

– Interessegruppen for sykepleiere innen diabetes ble stiftet, navnet forkortet til ISID, et navn som fikk en god klang og stor betydning for våre medlemmer og samarbeidspartnere i fagmiljøet.

– Industrien ble i de første årene en viktig samarbeidspartner vi fikk god hjelp av til å komme i gang, og de bidro til å støtte sykepleierne med faglig påfyll, forteller hun.

Det skulle ta ni år før de ble en faggruppe under Norsk Sykepleierforbund, altså i 1993. Navnet ble endret til NSF/ISID. I dag er navnet NSF/Faggruppe for diabetessykepleiere.

De første årene var hun leder for interessegruppen.

Nye oppgaver

Diabetesteamet ved sykehuset i Østfold fikk stadig nye oppgaver. Undervisning på sykehusavdelinger, ute på institusjoner, skoler og barnehager.

– Vi arrangerte årlige kurs for helsepersonell i fylket. Der var et av målene å utvikle en felles behandlingsfilosofi ved de fire sykehusene i Østfold. I tillegg var det et mål å styrke primærhelsetjenesten, der vi ofte oppmuntret de ulike legekontorene til å starte egen diabetesdag. 

– Vi var et team med klinisk ernæringsfysiolog, lege og diabetessykepleier. I praksis jobbet nok ernæringsfysiologen faglig mer selvstendig helt fra starten. Jeg var på mange måter Torbjørn Gjemdals høyre hånd, og vi hadde et godt samarbeid. Han så verdien av å ha med en sykepleier og respekterte mine synspunkter og valg. Det var på den måten jeg utformet min egen rolle som diabetessykepleier. 

– Gjemdal var en veldig dyktig pedagog. Det opplevde jeg når jeg fikk opplæring, og jeg så det også i hvordan han lærte opp pasienter og ansatte ved andre avdelinger når han var rundt på sykehuset, sier hun.

Diabetesteamet ble hyppig besøkt og kontaktet av andre, både sykehus, leger og sykepleiere.

– Hospitering ble viktig, både for oss og andre. Etter hvert utviklet vi et samarbeid med ortoped, ortopediingeniør og fotterapeut. 

Marthinsen arbeidet også med å innlemme en psykolog i diabetesteamet, men dette var det vanskelig å få gjennomslag for. 

Ble «dyttet» ut i verden

Hun var på mange konferanser. Det var viktig å holde seg faglig oppdatert.

Første utenlandstur gikk til Genève:

– Vi hadde vært i Oslo og hørt på et interessant innlegg med en amerikansk sykepleier. Per Kristian Skorpen, assistentlegen, var også med. Han kjørte, Torbjørn satt i passasjersetet, og jeg satt i baksetet. Plutselig sa Torbjørn: Jeg skal forresten til Genève om 14 dager, kanskje dere vil være med?

Jo da, visst ville hun være med.

Men svarte at vel, nei, det trodde hun nok ikke var mulig å få til midt i husbygging, med to små barn og ikke penger til den slags.

– Dagen etter hadde han søkt om permisjon til meg, flybilletter var bestilt, de var sponset av det lokale Diabetesforbundet.

Så det ble konferanse. 

– Jeg hadde aldri vært med på noe sånt. 250 deltakere, og jeg ble introdusert for alle Torbjørn kjente. Jeg ble kjent med lederen for Diabetes Study Group, som jeg etter hvert ble medlem av, som eneste sykepleier, i to år. Vi var på teamkurs, det var fantastisk lærerikt.

Senere ble det mange flere reiser ut i verden for å lære om diabetes:

– Vi var i Kobe i Japan, i Mexico, Roma, Indianapolis. 

Hun ramser opp.

– Overalt ble jeg «dyttet» frem på en god måte. Jeg fortalte hva min rolle i teamet var.

– Jeg var i Moskva og holdt foredrag for russiske doktorene der. 

«The role of the Diabetes nurse» het foredraget. 

– Jeg snakket bare om hva jeg gjorde. Dette var helt nytt for dem som hørte på. De var veldig interesserte, og mange tok kontakt i pausene for å høre mer.

– I starten var jeg alene som sykepleier når vi reiste ut. Så ble vi etter noen år flere sykepleiere, og det var godt å ha mer faglig selskap, sier hun. 

Startet mange kurs

I årene som fulgte ble tilbudet ved poliklinikken utvidet. Marthinsen fulgte opp personer med diabetes i alle aldre. 

– Det var type 1 og type 2, unge, gamle, gravide og pasienter med fotsår – jeg hadde alle, minnes hun. 

Marthinsen holdt mange forskjellige kurs:

Det var egne opplegg for forskjellige aldersgrupper. Hun holdt todagerskurs både for nyoppdaget diabetes type 1 og type 2. Hun startet tidlig med oppfriskningskurs for dem som hadde hatt diabetes lenge. Og egne ungdomskurs. På kursene hadde hun alltid med en som selv hadde diabetes.

– For meg ble det viktig å forstå hvor de var med sin egen diabetes. Jeg brukte mye humor i samtalene og undervisningen. Ikke minst var det viktig å forstå at livet for den enkelte var så mye mer enn diabetes, sier hun når hun tenker tilbake.

– Det nyttet ikke å lokke ungdommene med at de kunne bli med meg og noen gamle doktorer på sykkeltur, selv om de hadde syntes det var kjempegøy da de var litt yngre. Vi måtte forsøke å gjøre noe de likte, sier hun og blar gjennom bilder fra midten av 1980-tallet. 

Tolitersboks med is

Mellom konferansebilder hvor en smilende Birgit Marthinsen står mellom kjente doktorer under oppslåtte paraplyer med firmalogoer, er det også bilder av den kliniske hverdagen.

Birgit Martinsen på ene siden av bordet – omgitt av ungdommer med Ball-gensere, permanent og bleket hår. Midt på bordet, en svær boks.

Marthinsen peker og smiler:

– Her satte vi oss ned med en tolitersboks med is. Ungdommen sjekket blodsukker og regnet ut insulinbehovet. En kjempefin måte å lære på. Det gikk helt fint, det. Vi koste oss, sier hun.

Hun har vært borti det aller meste av ytterpunkter:

De som var så livredde for senskader at de overdoserte seg med insulin. De som målte altfor ofte. Og på den andre siden: De som ikke tok nok insulin, som gikk med høyt blodsukker altfor lenge. De som prøvde og ikke fikk det til. Og de som fikk det til, til slutt.

Hun var med som en hjelpende og støttende hånd underveis.

Så glad i menneskene, fagfeltet og nybrottsarbeid ble hun at hun viet hele sin yrkeskarriere til diabetes.

Ble for mye for én sykepleier

Selv om hun ser tilbake på en interessant yrkeskarriere, og beskriver seg selv som veldig heldig, har det ikke vært tornefritt. 

Timeplanen hennes var i mange år stappfull. Poliklinikk på dagen og kurs på kvelden, og ikke så rent sjelden var det helgesamlinger også. Skolebesøk og opplæring.

Hun var engasjert også på fritiden. På sommerleirer for barn og unge med diabetes type 1 deltok hun gjerne om hun ble spurt. Og det ble hun. 

Men døgnet hadde bare 24 timer, og det ble for tøft bare å være én sykepleier til å følge opp alle som hadde behov for å snakke med henne.

– Barn og ungdom ble etter hvert skilt ut i en egen poliklinikk. Etter 15 år startet Kjersti Haugland Andersen som diabetessykepleier nummer to i vårt team, noe som styrket og fikk teamet til å utvikle seg videre, forteller hun.

Torbjørn Gjemdal gikk etter hvert videre til administrasjon og ble etterfulgt av overlege Bjarne Mella. 

– Han backet oss opp i alle sammenhenger og så på oss som en ressurs og gode samarbeidspartnere, sier Martinsen.

– Både Kjersti og jeg tok videreutdanning i Bergen da den ble etablert.

Av med skoene

Til poliklinikken kom stadig flere med diabetes type 2. 

Sår var et viktig område:
– Jeg ba dem ta av sko og sokker. Undersøkte føttene, fant av og til sår ingen visste om. Det nytter ikke å spørre om sår dersom den foran deg har nevropati og ikke kan kjenne et sår selv. Da må vi se, sier hun.

Hun dro til King’s College i London og hospiterte en uke hos et fotteam for å lære mer om sår.

– De var utrolig flinke med nevropatiske sår! Her lærte jeg veldig mye, og etter hvert ble jeg god på å skjære og få slike sår til å gro. Det må gro fra bunnen, og det må avlastes. Det er alfa og omega, sier hun. 

Et eget fotteam kom på plass: Ortoped, ortopediingeniør, fotterapeut og diabetessykepleier. 

– Det kunne bli mye til tider, erkjenner hun.

SÅR: Avisoppslag om sårbehandling.

Mannen hennes Rune ble også involvert i noe av arbeidet. Han jobbet som grafisk designer og ble brukt til å utforme både brosjyrer og annet informasjonsmateriell. 

– Han var også støttende når jeg var mye borte på jobb i perioder, sier hun.

– Stadig flere blir eldre

Når hun ser tilbake, er det med noe vemod, men også med stolthet.

– Jeg har vært i en del begravelser. Det var ikke alle som fikk oppleve å bli veldig gamle. 

Samtidig er det stadig flere som blir eldre, påpeker hun. Nå har det kommet enda bedre utstyr, med kontinuerlig måling og alarmer hele døgnet.

– Det vi var med på, var starten på en ny måte å tenke diabetesbehandling på. 

– Den dag i dag er jeg stolt av hva vi fikk til. Sykepleierens rolle i diabetesomsorgen, arbeid med diabetesteam rundt pasienten – dette var nybrottsarbeid, oppsummerer hun.

– Vi var så motiverte for å bedre behandlingen for denne pasientgruppen, og det var veldig inspirerende å se hvordan stadig flere sykepleiere interesserte seg for temaet og så det samme som oss: Her var det store helsegevinster for pasienten. Dette var starten på en reise inn i et utrolig spennende fagfelt for meg som sykepleier, sier hun.

– Selv om jeg nå er pensjonist og ikke følger med på det diabetesfaglige sånn som før, så kjenner jeg det med en gang jeg begynner å snakke og tenke tilbake.

Disse isspisende ungdommene, de eldre som kanskje hadde gitt opp litt, barna som skulle håndtere det nye. Gutter og jenter som ble voksne og plutselig var midt i livet med karrierer og egne barn.

– Alle de jeg har møtt og fulgt over tid, sier hun og peker mot venstre side av brystet:

– Jeg kjenner det her.

Dette var nybrottsarbeid

BIRGIT MARTHINSEN, PENSJONIST

HUNDEPASS: Hunden Molly tilhører Birgits bror, men er ofte på besøk.

Har du tips til saker du vil at jeg skal skrive om, send meg en epost!

Journalist Ann Kristin B.

Helmers

aknbh@sykepleien.no

Redigert og tilrettelagt av Nils Kr. Reppen